Frykter for spillavhengige i koronakrisen

Ole Kristian Ruud har lenge tenkt at når faren dør, vil han ikke selv klare å leve lenger. Når dagen først kommer, siiter han og holder hånden til faren, idet han tar sitt siste åndedrag.

Men alt Ole Kristian klarer å tenke på, er hvor mye penger pappaen har i lommeboka.

Avhengig i 25 år

– Velkommen inn i penthousen, sier den blide østfoldingen, og åpner døra inn til leiligheten som ligger fire etasjer over bakkenivå, en kvarters gåtur unna Halden sentrum.

Han leder vei inn til stua, der en kaffekopp på størrelse med en håndball står på det kvadratiske stuebordet. Veggene prydes av diverse familiebilder, der de to barna i huset virker å være hovedpersoner. På ett av bildene er det likevel Ole Kristian som stjeler oppmerksomheten, der han står oppkledd i helhvit dress, i anledning morens bursdag. Det klesvalget er han ikke like fornøyd med i ettertid.

– Den er jo helt forferdelig.

Over den brune hjørnesofaen henger et svart-hvitt maleri.

– Har du malt det selv?

– Nei, dette var det samboeren som kjøpte. Så syntes jeg at det var fint sjøl, da.

Leiligheten ser ut som hjemmet til en helt vanlig mann, men Ole Kristian har ikke levd et vanlig liv.

Han har nemlig vært avhengig av pengespill i over 25 år.

Begynte på hockeykamp

Den første opplevelsen med pengespill får østfoldingen i 1991, når han er med en bekjent på ishockey-kamp mellom Stjernen og Vålerenga.

Han får ti kroner for å kjøpe seg mat.

På veien til pølsekiosken får unggutten øye på en spillmaskin.

– Jeg trodde det var en sånn som de har på tivoli. Så ser jeg noen legge på et kronestykke, og jeg tenker at man kanskje kan vinne et lodd eller en teddybjørn.

Ole Kristian legger på en av kronene han hadde fått til pølsehandelen, og pengene renner ut av maskinen. Han returnerer til setet sitt med 25 kroner. Pølsa er helt glemt.

– Jeg tenkte at «oi, jeg kan legge penger på en automat og doble pengene mine». Den tanken har alltid vært der og ligger i hukommelsen.

Automatene ble venner

Deretter baller det på seg, som han sier det. Faren var alkoholiker, og foreldrene kunne ikke gi ham den sosiale tryggheten andre barn hadde. Men de kunne gi ham penger. Dermed søker Ole Kristian tilflukt i spillautomatene.

– Jeg hadde veldig mange venner troverdige venner i Fredrikstad på de automatene.

– Så automatene ble kompisene dine?

– Ja, ja. Jeg prata med dem også. Helt sjukt.

Han mener selv at det var rundt denne tiden avhengigheten oppsto. Etter hvert mister pengene verdi, og de symboliserer bare uendelig med trykk på spillautomatene.

I løpet av barneskolen og ungdomsskolen, anslår han at han spiller bort én million kroner.

– Sånn var det. Det er trist som faen, men sånn var det.

Fylte baggen med penger

Til tross for at han forteller om en mørk og alvorlig fortid, virker han komfortabel med å dele sine erfaringer, der han ligger lett henslengt i sofaen, med to puter i ryggen og hullete olabukse.

Han har bestemt seg for å fortelle om den tøffe tiden, og den ble enda verre da han ikke følte seg hjemme i den videregående skolen. Igjen blir pengespill flukten fra virkeligheten.

Oslo og Göteborg hadde flere spillautomater enn Fredrikstad, og dermed drar han dit med en bag fylt av penger.

– Jeg hadde med 25 000 i lapper, dro inn til byen, og ble godt kjent i sentrum. Jeg visste hvor automatene var, hadde til og med en liten bok der jeg skrev dem ned. Helt kokoloko.

Uansett om han vinner eller ikke, ender han sjelden i pluss over tid.

– Enten så kom du hjem med 40-50 000, eller så kom du hjem blakk. Kom du hjem med 50 000, var de pengene borte dagen etterpå, fordi du vant aldri to dager på rad.

Spillautomat hjem i stua

I dag er det bare spillautomater regulert av Norsk Tipping som er lovlige i Norge, og man kan «bare» tape 650 om dagen og 2700 i måneden.

De er likevel populære i kiosker, puber og kafeer rundt om. Det er de også i hovedstadens bingohaller. Under et av Oslos mange kjøpesenter, ligger én av disse.

Her står 13 av Norsk Tippings spillautomater, og alle er okkuperte av tilsvarende mange menn, som ikke enser annet enn de blinkende tallene på skjermene foran dem.

Luften er stram og varm, men det virker ikke å plage noen av dem som sitter og trykker på de fargerike skjermene. Den øredøvende stillheten brytes bare når en av mennene ikke får det som de vil, og banker i skjermen.

At de opprinnelige automatene ble forbudt hjalp mange, men det førte til at de nettbaserte spillselskapene fikk ta over, ifølge Anders Blixhavn i Blå Kors.

– Problemet har bare forflyttet seg. Det er mye lettere å skjule, ikke sant? Man flytter på sett og vis spillautomatene på sett vis fra butikkene og hjem i stuene til folk.

Organisasjonen jobber mot avhengighet til alkohol, rusmidler og spill. I den siste kategorien er det stadig flere mennesker som trenger hjelpen deres. En undersøkelse utført av Universitet i Bergen fra 2020, viser at 55 000 faller innenfor definisjonen som problemspillere.

Blixhavn og Blå Kors har selv opplevd at flere ber om hjelp til å bli kvitt spillavhengigheten.

– De siste tre årene har vi sett en stadig større økning. I 2018 var første året der vi hadde flere pasienter innenfor spill enn vi hadde for alkohol og narkotika ved poliklinikken i Oslo. Det er en trend.

Ble pappa

i 2007 kom øyeblikket som ser ut til å endre Ole Kristians liv. Da kommer nemlig sønnen hans til verden.

Han tar seg selv i nakkeskinnet, skaffer seg jobb og har det stort sett bra. Men de underliggende problemene er ikke behandlet, den daværende kjæresten forlater ham, og den ferske faren finner kasinoene på internettet.

– Jeg trodde kasino bare var i Las Vegas og på danskebåten. Så viste en kamerat meg nettkasinoene, og etter det gikk det bare helt kokoloko.

Nå kan han spille fortere, og for mer penger enn noen gang. Dermed går ting ganske fort i nedoverbakke.

– De ti årene mellom 2008 og 2018 er de verste årene i livet mitt, sier 38-åringen og utdyper:

– Jeg ødela så mye av troverdigheten min blant folk, og spilte bort så mye penger.

Pengene får han fra faren, som alltid setter av mange penger til sønnen. Femsifrede beløp fra pappaens konto blir brukt til spill hver måned. I tillegg begynner Ole Kristian til slutt å stjele av andre. Forholdene til venner og familie forsvinner ett etter ett.

På det verste har han 360 000 kroner inne på et nettkasino som ikke lar spillerne ta ut pengene. Det handler ikke om å vinne pengene tilbake, bare om å oppleve rusen av spillet.

Avsløringen

Etter ti år med alvorlige spilleproblemer, sier det plutselig stopp. Da har 38-åringen spilt bort rundt seks millioner norske kroner.

En fredag i 2018 vinner han 75 000 kroner. Samboeren er glad for Ole Kristians er i godt humør, og lurer på om de skal dra på shopping sammen.

Når de kommer til kjøpesenteret, går samboeren for å handle sko, og Ole Kristian orker ikke å være med inn på butikken.

– Det går tretti sekunder, så er jeg rett inn på spilleautomaten igjen. Ser på de pengene og tenker at jeg kan spille for littegrann av dem.

Ti minutter senere kommer samboeren tilbake. Da har 38-åringen spilt bort samtlige 75 000 kroner.

– Da var det noe inni meg som ble ødelagt.

På vei hjem forteller han samboeren om problemene, og hva han nettopp har gjort. Han innser at han må gjøre noe med problemet.

Frykter for koronapåvirkning

Redningen blir Spillavhengighet Norges avdeling i Halden. Her møter han flere som har de samme opplevelsene og erfaringene, og han får støtte og medfølelse.

I dag jobber han selv frivillig for organisasjonen.

Gjennom gruppen han er med i, hjelper han femten andre med å holde seg unna gamle synder. Han er alltid tilgjengelig på telefon, og deler generøst av egne erfaringer.

Han tar ikke lett på jobben. Når han snakker om den, øker frekvensen på ordene som kommer ut av munnen. Man kan høre at stemmen beveger seg halvannen tone høyere.

– Det er ikke noen lek dette her, det er alvorlige greier. Det er bare å komme på et møte, så skal du faen meg se. 

Han retter seg opp fra den liggende stillingen på sofaen.

– Det er folk som gråter, som ikke har grått foran kona si på førti år. Så sitter dem der og griner foran noen mannfolk de nesten ikke har sett før en gang. Det er ikke noe bullshit dette her.

Nå frykter Ole Kristian for hva som vil skje dersom samfunnet må gjennom en periode med økte restriksjoner og flere nedstengninger. Han tror både tallet på nye spillavhengige og de med tilbakefall kommer til å øke.

– Da tror jeg det kommer til å fordoble seg. Jeg tror det kommer til å bli helt grusomt. Folk tar ikke kontakt før det er over, og da er det vanskelig å redde dem.

Også i Blå Kors frykter de at mange kommer til å trenge hjelp etter at koronaperioden er over.

– At det har vært en tøff måned for mange, og at mange har utviklet et spillproblem etter de månedene som har vært, det tror jeg sjansene er ganske store for, sier Blixhavn.

Blå Kors har opplevd hvordan den nye hverdagen påvirker spillavhengige negativt.

– Det vi hører fra pasientene våre, er at de får tilbakefall, at mange har hatt mye mer tid til å spille. For veldig mange har koronaperioden vært ekstra tøff. Man har mer tid til å spille når man er mer hjemme.

Fortsatt avhengig

I toppleiligheten lager husets kanin et voldsomt spetakkel i buret ved inngangen til stua. 

Det lille svarte og hvite vesenet må ha mat, og sekunder etter er matfar Ole Kristian på plass og rister noen matbiter ut av en pose til den lille pelsballen.

– En sånn en må man jo ha når man har unger i hus, humrer han.

Nå forsøker han å gi så mye som mulig for barna.

– Jeg prøver å være der hver dag for dem og å gi alt av meg selv.

Han forteller at barna lenge har visst at faren har en brokete fortid, og at han er fullstendig åpen med dem. Likevel kan han ikke gi noen løfter om at spillproblemene ligger bak ham.

– Jeg er fortsatt spillavhengig. Du er ikke tidligere spillavhengig, det ligger alltid latent i kroppen, forklarer han.

Han må fortsatt kjempe for å motstå lysten til å spille.

– Jeg tar én dag av gangen.