Anmeldelse: Underholdning på egne vilkår

Etter at premierenerver og litt lystrøbbel hadde gått hånd i hånd, så HiO-revyen seg aldri tilbake da det først smalt. Åtte skuespillere, fire frittflygende dansere og et samspilt band fordelt på to akter, sørget for et godt alternativ til underholdning denne mandagskvelden. I alle fall om man tar med i betraktningen at de konkurrerte mot Paralympics i Vancouver, Ekstrem oppussing og en annen revy – nemlig Dagsrevyen – på TV samme kvelden.

Knirkefrie overganger

Overgangene mellom sketsjene satt som skudd, hver gang: Bandet limte det hele sammen med små, fengende strofer av alt fra DumDum Boys til Torbjørn Egner. Danserne ga oss jevnlige oppvisninger i koordinasjon. Aktørene var der de skulle, når de skulle – og lysmesteren trykket ikke feil ved en eneste anledning. På toppen av det hele er alt som blir vist på scenen, laget av deltakerne selv.

”Aldri mer 15” har bevisst ikke sett utover landegrensene, men funnet selvironien i underholdningen her hjemme. Aleksander Rybak, Märthas engler, Paradise Hotel og svineinfluensaen. Vi har nok å forsyne oss av.

Gode menneskelige prestasjoner og velskrevne sangtekster ble til tider dessverre overskygget av lydtekniske problemer, samt noe høy lyd fra bandet. En sanger som konkurrerer med bandets lydnivå, hever ofte stemmeleiet unødvendig høyt. Men ved flere anledninger, og spesielt da de åtte dro til med a capella på nest siste nummer, hørte man hva som bodde i dem!

Se flere bilder, og hør hva publikum mener om revyen.

Høyt tempo

Med over 30 innslag fra scenen, og kun åtte skuespillere, sier det seg selv at tempo og presisjon må være på plass. Hyppige rollebytter mestres med stil, både med tanke på karaktervariasjon og kostymeskifte. Prøv selv og gå fra mobil-chattende middagsgjest til håndflatetroll på null komma niks.

Stødige og originale rolletolkninger kom også ofte: Astrid Løberg som trøndersk portrettør, Benjamin L. Barrios som musikklæreren Egil Kåre og Håvard Fløs tolkning av en Obama-paralysert Torbjørn Jagland, kan nevnes blant mange.

Variasjonen av innslag var bred. Nesten så bred at en klar sammenheng mellom dem forsvant. Visse poeng ble stående litt uforståtte igjen, og det ble vanskelig å grave seg ned i revyens dybde. Sketsjenes undertone var gjennomgående mer samfunnsironiserende, fremfor samfunnskritiske.

Den røde tråden var norsk underholdning, og to ungdomsskolelærere – men ikke stort mer enn det. Når det er sagt finnes det mange fine klesplagg uten røde tråder.

Det var uansett 100 prosent lidenskap og innlevelse fra ende til annen. Slikt hever en revy betraktelig – er man overbevisende på scenen, blir man overbevist i salen. Journalen er overbevist.