Rapp og røverhistorier fra hiphopens dal

– Dette blir en fet kveld, jeg lover deg, sier Don Martin i Gatas Parlament til en fan, mens han signerer et eksemplar av den nye boka.

15 år har gått siden grorudgruppa debuterte med albumet ”Autobahn til Union”, og jubileumet skal feires i beste Gatas Parlament-stil med rapp, tunge rytmer og en skikkelig dose politikk. Bokslippet skjer på Blå, den lille konsertscenen i de nedtaggede lokalene ved Akerselva. Toppluer, capser og saggebukser subber rundt i lokalet til lyden av ”Østkantens pøbelvelde” fra albumet ”Holdning over underholdning” fra 2001. Flere gjestemusikere kommer for å hylle Gatas Parlament denne kvelden, men høydepunktet er konserten med bandet selv.

– Alle andre er toys, vi er faen meg best, Gatas Parlament, vi er faen meg best!, synger gutta selvsikkert fra scenen.

Og det er ikke for ingen ting de kan påstå det.

Grorudbandet kan se tilbake på et stykke pionerarbeid. Som første hiphop-gruppe begynte de å rappe på norsk, og de ble kjent for sine samfunnskritiske tekster og sitt politiske engasjement. Dette har resultert i en Alarmpris for beste hiphop-plate, men også i politianmeldelse, bråk med Carl I. Hagen, kronprinsen og den amerikanske presidenten. Sistnevnte episode skjedde da Gatas Parlament oppretta killhim.nu, en nettside som oppfordret til å ta livet av George W. Bush. Dette utspillet fikk en enorm mediedekning og førte til at de havnet på Secret Service sine lister over personer tilknyttet ”extreme political organisations”.

Høytlesning av hatbrev

Fra scenen på Blå leser Elling Borgersrud utdrag fra den nye boka. Gjennom sin tid som en tydelig sosialrevolusjonær rappgruppe har de mottatt mange reaksjoner, ikke alle like positive:

– La andre folk, som har peiling, diskutere politikk. Musikere skal lage musikk, ingenting annet. Det er en grunn til at dere ikke har andre jobber, siterer Elling fra et hatbrev, til stor forlystelse for publikum i salen.

Elling Borgersrud leser fra et hatbrev. Foto: Maria Sandvik

Revolusjonære sosialister

I et pusterom mellom boksigneringer, TV-opptredener og konserter sitter Don Martin og søsknene Elling og Aslak Borgersrud på en kafé i Torggata for å fortelle om sin tid i norsk rapp. Det samfunnskritiske perspektivet har alltid vært viktig for dem. Rapp er en sjanger med et høyt ekthetskrav, forklarer Elling, og legger til at musikkformen tradisjonelt sett representerer underklassen og dens problemer.

– Vi slåss for det vi synes er viktig. Når snuten dreper en fyr i Trondheim, så skiver vi en låt om det, sier Aslak og refererer til saken der Eugene Obiora blei kvalt under en politipågripelse i Trondheim i 2006.

Selv mener de rapp kommuniserer mye sterkere enn politikk. Elling satt i tidligere i ledelsen i Rød Ungdom, men opplever at folk lytter mye mer til hva han mener nå som han rapper om det, enn da han var politiker. Faktisk blei bandet forsøkt sensurert da de skreiv en sang om politivolden som tok livet av Eugene Obidora.

– Politiets advokat mente at musikken vår måtte stoppes, fordi den risikerte å bli en farsott. Så redde var de for gjennomslagskraften, forteller Elling engasjert.

På grensa til hjernevasking

En av de som var tidlig ute for å skaffe seg den ferske boka var Sindre Lorentzen Rød fra Porsgrunn. Han er blodfan og forteller at dette er den eneste boka han noensinne kommer til å lese. For ham er Gatas Parlament nummer én i norsk hip hop.

– De er uredde. De rapper på norsk og har bra innhold i tekstene sine. Det beundrer jeg, sier han.

Den nye boka inneholder alle tekstene til Gatas Parlament, men Sindre forsikrer om at han kan alle utenat.

– Tekstene har jeg lest så mange ganger at jeg har fått dem inn intravenøst. Det er nesten så det er på grensa til hjernevasking, ler han.

Fellesprosjekt

Da Gatas Parlament starta med musikk for mange år siden var det ingen som trodde de skulle lykkes. Bokutgivelsen er på mange måter et spark bak til skeptikerne, og et bevis på at Gatas Parlament får til det de vil.I tillegg har de usedvanlig mange historier å fortelle. Som band har de havna i mer klammeri enn de fleste.

– Målet med boka var å samle alle disse historiene som vi tror er morsomme for folk å lese, forklarer Don Martin. Alle har bidratt like mye i skriveprosessen, men Aslak bedyrer at han har brukt mye kortere tid enn de andre, fordi skrivingen går mye lettere for ham.

– Dessuten må jo vi bruke veldig mye tid på utseendet, mens Aslak bare kan ligge i badekaret hele tiden fordi han er så kjekk, sier Don Martin og Elling.

Fra idealisme til gangster-romantikk

Holdningene til hiphop har endret seg siden Gatas Parlament starta for 15 år siden. Don Martin forteller at den gangen blei du automatisk sett på som kriminell, hvis du var hiphoper. Billettkontrollører stoppa busser hvor det var blitt observert en caps.

– Vi var ”bad seeds”, sier han.

Øyvinn Holen har skrevet boka ”Hip Hop Hoder”, og ”Groruddalen –En reiseskildring”. Han forteller at hiphop egentlig startet som en idealistisk ungdomskultur, med dans, antirasisme, antivold og antirus som idealer. Utover på 90-tallet skjedde det et stilskifte hvor gangster-rappen blei mer gjeldende med sin sex-, rus-, og voldsromantikk.

Gutta i Gatas Parlament snakker i munnen på hverandre, gira opp av ærlig engasjement rundt temaet. Som rapper skal man fortelle om det livet du og de rundt deg lever, mener de selv.

– Problemet oppstår når rapp går fra å være sosialrealisme til å bli sosialpornografi, sier Don Martin.

Han mener det blir helt feil når man romantiserer over “driveby-shootings”, dop og vold.

– Hvis du går rundt og dreper folk, da blir du satt inn, sier Don Martin.

– Det er mye dårlige holdninger ute og går i hiphop-miljøene, men det er det ellers i samfunnet også. Bare se på Ricky Lake, det går midt på lyse formiddagen og er etter min mening veldig skadelig for unge folk, sier Elling.

Grorudgangstere

Breackneckers fra Haugenstua er et av bandene som varmer opp for Gatas Parlament på bokslippet. Don Martin karakteriserer dem som den mest spennende rappgruppa fra Groruddalen akkurat nå. Gangsterstilen står i sterk kontrast til Gatas Parlament sin politiske profil. Tekstene deres er fulle av grorudreferanser og beskriver et tidvis hardt miljø. 

– Vi vil rappe om det vi opplever i livet, ikke de nye kule klærne våre, sier Filip i Breakneckers, lett ironisk.

Filip føler likevel en sterk tilhørighet til Groruddalen , mye på grunn av det gode samholdet han opplever blant ungdommen der.

Naturlig å representere underklassen

Ifølge Don Martin startet norsk hiphop i Groruddalen og rundt T-banelinje 5. Han mener hiphop alltid har vært en undergrunns- og forstadskultur, og alltid kommer til å være det. Selv om hiphop har blitt mer kommersiell som følge av den økte populariteten, mener han det ligger i hiphopens natur å representere underklassen.

Øyvind Holen peker på at hiphop ble en viktig identitetsfaktor for mange ungdom med innvandrerbakgrunn utover på 1990- og 2000-tallet, som i økende grad var bosatt i Groruddalen og lignende drabantbyer. Også Habid Tahir, seksjonsleder for fritidstilbudet for barn og unge i bydel Grorud, trekker fram dette aspektet. Han ser at særlig unge med afrikansk bakgrunn er pådrivere for denne kulturen.

Lovpålagte fritidsklubber

Både Gatas Parlament og Breakneckers peker på fritidsklubbene som en viktig faktor for at hiphop-kulturen skal kunne fortsette å blomstre. Begge to registrerer mange nye talenter, men opplever at ungdommene ikke har et godt nok tilbud. De savner døgnåpne, lovpålagte fritidsklubber og scener for utøvere under 18 år. Ifølge Tahir går kun to prosent av Groruddalens budsjett til fritidsklubbene, og dette er ikke nok til å dekke etterspørselen i bydelen.

– Hiphopen i Groruddalen blomstrer på tross av, ikke på grunn av tilbudet, slår Don Martin fast.

15 nye år

Selvbiografien til Gatas Parlament innholder også historien om de kommende 15 årene. Skal vi tro dem selv, vil de blant annet by på en kontrovers med Maria Mena på Skavland, teaterturné med operaen ”The 50 cent opera”, og en mislykket opptreden på ”Vil du bli millionær”. Det hele ender med at Don Martin blir drept på konspiratorisk vis under en konsert, men Aslak og Elling eldes med stil. Vi trenger med andre ord ikke frykte noen idétørke fra denne gjengen med det første.