Skjebnevalget i Tyrkia

– Tidligere var det et større rom for debatt og kritikk, men med tiden har Erdoğan regime strammet grepet og undertrykt motstand. Dette har ført til en betydelig forverring i ytringsfriheten i landet, sier advokat og aktivist Servet Yildiz Stêrk.

14. mai i år er det valg i Tyrkia. Den sittende presidenten Recep Tayyip Erdoğan har styrt landet i 20 år. Erdoğan er leder for Rettferdighets- og utviklingspartiet AKP. Dette valget kan bli det mest utfordrende for presidenten hittil.

På toppen av den vanskelige økonomiske situasjonen er mange misfornøyde med vilkårene for ytringsfrihet i landet. Det ødeleggende jordskjelvet som nylig rammet Tyrkia har også skapt problemer for Erdoğan.

Spenningen stiger etterhvert som valgdagen nærmer seg. Valgkampen ble satt i gang for fullt etter at valgkommisjonen (YSK) godkjente Kemal Kiliçdaroğlu som opposisjonskandidat den 24. mars. Kiliçdaroğlu er leder for Det republikanske folkepartiet CHP, som er et sekulært og sosialdemokratisk parti i Tyrkia.

Meningsmålinger fra POLITICO reasearch har hittil spådd et jevnt løp mellom de to i kampen om presidentskapet. 

Økende grad av selvsensur

Pinar Tank er seniorforsker ved institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo. Hun har jobbet med tyrkisk politikk de siste 20 årene. Tank er opprinnelig født i Tyrkia og forteller at hun reiser ned et par ganger i året i jobbsammenheng. 

Gjennom årene hun har besøkt og arbeidet i Tyrkia, har hun opplevd endringer i hvordan tyrkiske borgere utrykker seg. Hun forteller at hun særlig gjennom de siste ti årene har lagt merke til en økende grad av selvsensur og at ytringsfriheten er blitt mer begrenset. 

–Da jeg var der nå i november, opplevde jeg at når man snakket om regjeringspartiet, så senket man stemmen. Det er en følelse av at du blir lyttet på. Det er sånn sett selvsensur som foregår. Man ser konsekvensene av at folk blir fengslet hvis de uttaler seg eller er i opposisjonen, sier hun.

Erdoğan og hans regjering viser at de er villige til å gå langt for å beholde makten i Tyrkia. Et av områdene som preges av kontroll fra Erdoğan er mediene og hvilken informasjon som gis ut. Presidenten kontrollerer blant annet store deler av media, statelige kanaler og internett. Det minsker spillrommet for opposisjonen. 

Pinar Tank viser til en nylig publisert studie som fulgte den statlige kanalen,TRT i Tyrkia i én måned. I løpet av den tiden fikk Erdoğan 32 timer taletid, mens Kiliçdaroğlus fikk knappe 32 minutter på tvkanalen. 

– Det er et fritt valg, men det er ikke rettferdig. Det er fritt fordi alle har en stemmeseddel og går til urnene og stemmer. Det er derimot ikke rettferdig fordi regjeringspartiet AKP har kontroll over forskjellige institusjoner. AKP kontrollerer 90 prosent av media, noe som betyr at opposisjonen ikke får plass der, forklarer hun. 

Hvordan Tyrkia nådde dette punktet

Servet Yildiz Stêrk er en anerkjent norsk advokat med kurdisk bakgrunn og betydelig kompetanse innen tyrkisk språk og kultur. Han er også en aktivist for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatens prinsipper i Tyrkia, og har jobbet som valgobservatør på den tyrkiske ambassaden flere ganger.

Stêrk har gjort seg opp noen tanker om hvordan Tyrkia har kommet  i sin nåværende politiske og sosiale situasjon. Han peker på flere faktorer og hendelser.

– Tyrkia et land med en lang historie med begrenset ytringsfrihet, selv om graden av begrensningene har variert gjennom tiden, sier han. 

Videre sier han at det tyrkisk politiske landskapet har blitt stadig mer polarisert, særlig etter at Erdoğan og hans AK-parti kom til makten i 2002. 

– AK-partiet har en islamistisk bakgrunn og en konservativ agenda, som ofte har ført til konflikt med landets sekulære krefter og opposisjonspartier. Polariseringen har bidratt til en atmosfære hvor kritiske røster og motstridende meninger blir møtt med fientlighet og undertrykkelse, sier han.

Stêrk peker på flere historiske hendelser, blant annet Gezi-Park-protestene i 2013. Protestene startet som en miljøprotest mot utbygging av parken, men utviklet seg raskt til en større bevegelse som utfordret Erdoğans autoritære styre.

– Regjeringens harde respons på protestene, inkludert undertrykkelse av både demonstranter og medier som rapporterte om hendelsene, markerte en økning i ytringsfrihetsbegrensninger, mener Stêrk.

Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan Tyrkia er kommet dit de er nå. 

– Siden Erdoğan kom til makten har hans regjering strammet grepet om media og institusjoner og tatt kontroll over informasjonsflyten. Det har bidratt til en reduksjon i ytringsfriheten, der kritiske røster har blitt møtt med sensur, represalier og fengsel, sier han. 

Påvirker også tyrkere i andre land

Pinar Tank sier at hun selv har følt på begrensninger i forhold til ytringsfriheten i Tyrkia, også når hun forsker i en norsk kontekst.

–  Jeg synes det er veldig interessant hvordan regjeringen klarer å legge lokk på ytringer. Ikke bare i Tyrkia, men til og med de utenfor føler på presset om at mulighetene for å uttale seg er mer begrenset, sier hun.

Også Servet Yildiz Stêrk er innom dette, spesielt hvordan norske tyrkere blir påvirket.

– Selv om de bor i Norge, hvor ytringsfriheten er godt beskyttet, kan de fortsatt bli utsatt for konsekvenser hvis de kritiserer Erdoğan-regjeringen eller uttrykker støtte for opposisjonen, forteller han.

Videre forklarer han hvilke typer konsekvenser tyrkere utenfor Tyrkia kan få dersom de ytrer noe i opposisjonens favør. Han peker blant annet på frykt for represalier som vold, uthengning, trakassering, og angiveri til myndighetene i Tyrkia, slik at de kan oppleve reaksjoner ved innreise. 

– Norske tyrkere som har familie og venner i Tyrkia kan i et slikt klima være bekymret for at deres politiske uttalelser og aktiviteter i Norge kan føre til negative konsekvenser for deres kjære i Tyrkia, sier Stêrk. 

Han forklarer at dette kan føre til at noen norske tyrkere velger å ikke uttrykke sine politiske meninger offentlig, som fører til selvsensur og en begrensing av deres egen ytringsfrihet. 

– Ingen ville snakke med oss

Utenrikskorrespondent for NRK, Sidsel Wold, har i fem og et halvt år bodd og jobbet i Tyrkia med base i Istanbul. Gjennom hennes journalistiske karriere har hun opplevd hvor vanskelig det kan være å få folk til å snakke under autoritære regimer som Erdoğans. Hun forteller til Journalen om en opplevelse hun hadde i Tyskland: 

– Da jeg gikk på det tyrkiske markedet i Berlin, var det ingen som ville snakke med oss. Det var ikke én som ville stille til intervju, noe som var veldig rart når man er i en by midt i Europa, sier hun. 

Wold forteller at ut fra hennes inntrykk og erfaringer er det sosial kontroll i de tyrkiske miljøene, også utenfor Tyrkia.

– Det var flere som sa at hvis noen sier noe negativt om Erdoğan her, så får de refs og blir frosset ut. I disse eksilmiljøene er det veldig mye sosial kontroll sånn politisk, deler Wold. 

Under et arrangement på Universitetet i Oslo 4. mai fortalte hun om flere problemområder i Tyrkia. 

– Jeg synes noe av det verste i Tyrkia i dag er redselen for å tvitre og for å si noe høyt. Dette klimaet må endres, sa hun.

Einar Wigen er professor i Tyrkia-studier ved  Universitetet i Oslo (UiO). I samtale med Wold svarte han på en rekke spørsmål fra Sidsel Wold og nevnte blant annet hvorfor Erdoğan er godt likt av mange. 

– Erdoğan er en retoriker. Han finner ordene, treffer sitt publikum og er en stor taler, sa Einar Wigen i samtalen på UiO.

Men han var skepsisk til at valget omtales som “helt avgjørende”. 

– Man sier at dette valget endrer alt, men vi har hatt flere valg som dette tidligere hvor vi sa at “her står hele Tyrkias fremtid på spill”, sa Wigen. 

Kan bli kaotisk

Pinar Tank forteller til Journalen at til tross for motstemmene skal man ikke se bort fra at folk har gode grunner til å støtte Erdoğan.

– Spesielt tidlig i hans periode klarte han å løfte Tyrkia og gi tyrkerne stoltheten. Han har gjort store infrastrukturprosjekter, som å lage nye veier, åpnet universiteter og har vanligvis klart å levere på økonomi, sier hun. 

Etter Erdoğans 20 år med makt har han fortsatt en stor gruppe tilhengere, men opposisjonsleder Kemal Kiliçdaroglu har utfordret Erdoğan. Ved dette valget vil nok mange stille seg spørsmålet om hva som vil skje med Tyrkia dersom opposisjonen vinner. 

– På ytringsfrihetsfronten tror jeg det vil bli store endringer dersom opposisjonen vinner. Men man skal heller ikke forvente at alt blir rosenrødt dagen etter valget, for situasjonen kan bli nok så kaotisk, avslutter Pinar Tank.  

Journalen har sent e-poster og ringt Den tyrkiske ambassaden for gi dem mulighet til å svare på kritikk i denne saken: Ambassadens svar at de ikke vil kommentere.