Styrte pressen med jernhånd

I følge nettstedet pressreference.com ble aviser og tidsskrifter til stadighet hindret i sitt arbeid av regimet, gjennom bøter, sensur og midlertidig avvikling.

I 2002 var det syv store dagsaviser i Tunisia, alle trykket og publisert i Tunis. Tre av dem var statlig eid gjennom et offentlig selskap, deriblant L’Action og La Presse. De fire andre var privateid, men støttet åpent Ben Alis regime.

Ben Alis regi

Ekspresident Zine El Abidine Ben Alis regime hadde monopol på kanaltilbudet i tunisiske hjem, ifølge Wikipedia. For å opprette en radiokanal måtte man ha løyve utstedt av regimet. Slik kontrollerte Ben Ali alt som kom ut til folk gjennom radio og TV.

Regimet sensurerte flere internasjonale aviser, blant annet tolv utgaver av Le Monde fra 2006 til Ben Alis fall, der det ble skrevet kritiske artikler om Tunisia. Regimet sensurerte avisene ved å stoppe forsendelsen ved ankomst til landet, skriver Reportere uten grenser. Noen tunisiske satiriske aviser var sensurert på permanent basis. Ben Ali tillot bare et begrenset antall utgaver av internasjonale aviser for å unngå sensuranklager.

Administerende direktør Nabil Karoui i Nessma TV, en privateid TV-stasjon, gikk ved flere anledninger ut på skjermen og omtalte Ben Ali som “vår far” og “han som bringer rettferdighet”.

Shems FM, en av de største privateide radiokanalene var eid av Cyrine Ben Ali Mabrouk, datter av Ben Ali. Sakhr Materi,  Ben Alis svigersønn, eide flere store mediekanaler både i radio, TV og skriftlig medier, skriver Commitee to Protect Journalists (CPJ).

Fiende av fri presse

Fra 1998 til 2001 ble Ben Ali klassifisert som en av de ti verste fiendene av pressen, og i 2002 kalte Reportere uten grenser ham en ledende “jeger av fri presse”.

Neji Bghouri er leder for den tunisiske journalistforeningen. Han forteller om hva som skjedde med journalistene som var kritiske til regimet.

— Den tunisiske pressen var underlagt diktaturet i mer enn 20 år, og hva som kom ut i mediene var helt kontrollert. Mange journalister som publiserte kritiske artikler mot regjeringen, måtte betale dyrt. Mange mistet jobben, noen ble satt i fengsel, noen ble overvåket, andre ble jaget av politiet, sier han.

Ikke lov å være kritisk

Ifølge en rapport fra Comittee to Protect Journalists, som siteres av Internasjonal Reporter, har flere menneskerettighetsorganisasjoner fordømt de tunisiske myndigheters behandling av enkelte journalister og aktivister.

Rapporten trekker blant annet fram journalisten Slim Boukhdhir som et eksempel. På grunn av kritiske artikler om presidenten og hans familie, mistet han jobben, ble utsatt for mishandling og til slutt kastet i fengsel.

Journalist i den Tunis-baserte avisen Le Temps, Haykel Tlili, husker hvordan det var å være journalist under regimet:

— Det var vanskelig å være journalist under Ben Ali. Vi kunne ikke kritisere eller informere for eksempel om korrupsjon eller regjeringsvedtak. Men all positiv omtale av presidenten var det derimot greit å publisere, forteller Tlili på telefon fra Tunisia.

Forbedret tillit til pressen

Ifølge en fersk undersøkelse publisert i avisen Le Quotidien 28. april, tror 41,4 prosent av de 1828 spurte på det TV, radio og aviser på nett og papir meddeler. Det tilsvarende tallet før 14. januar var 16,8 prosent.

– Før hadde ikke tunisiere tillit til journalister. De visste at alt innholdet var sensurert, og leste avisene mest på grunn av sportsnyheter og fotball. Jeg synes mediene er mer seriøse og objektive nå enn før, men noen skriver fortsatt positivt om eks-presidenten. Det er de som alltid har støttet og beundret ham. Men dem er det heldigvis ikke mange av, sier journalist Tlili.

Frykt for karrieren lot sensuren leve

Tunisiaekspert Marit Tjomsland ved Universitetet i Bergen mener derimot at det aldri fantes mediefolk som var tilhengere av Ben Ali.

– De støttet ham bare fordi de ikke hadde noe valg, og for å opprettholde sin egen karriere, sier hun.

Forskeren tror frykten for karrieren er noe av forklaringen på hvorfor pressesensuren fikk leve så lenge uten at noen gjorde opprør mot den.

– Hadde du lyst på en fin karriere som journalist, respekterte du grensene. Hadde du lyst til å bli arbeidsledig, aldri få jobb igjen, og få problemer med politiet, utfordret du grensene. Det samme gjadlt for sjefene, forteller Tjomsland.