Fra parti til kommers

Da Florentine Anders var journalist i DDR, laget hun en sak om en ung fyr som jobbet i skolevesenet.

– Det var ikke innholdet i saken, men bildet jeg brukte, som skapte oppstyr, forteller Anders.

Bildet viste intervjuobjektet ikledd skjorte og olabukser som sto foran en skole. For partimedlemmet som så på saken, ble dette for sterk kost.

– Han hadde jo på seg olabukser fra vesten! ler Anders.

– Nå virker det jo helt absurd, men det var faktisk den typen ting de reagerte mest på.

Indre sensur

I dag er Florentine Anders journalist på den andre siden, i Berliner Morgenpost, en del av Springer-pressen. Da Tyskland var delt mellom øst og vest, skrev hun for en avis med navn Trommel (på norsk: Trommen), som var rettet mot barn og ungdom. Der var det ingen sjefredaktør, men en fra partiet som leste igjennom det som skulle på trykk.

En gang hadde hun tatt bilde av noen skoleelever på sommerferie som var på vei til å bade. Da hadde det også blitt bråk fra partiledelsen, fordi barna ikke hadde på seg det obligatoriske halstørkleet de brukte på skolen.

– Men de var jo på sommerferie! sier Anders.

– Det var åpenbart ikke noe jeg skulle mene noe om, så de fjernet rett og slett bildet.

Hun understreker at de forholdsvis sjelden opplevde slike ting.

–  Stort sett visste vi selv godt hvor grensa gikk, sier Anders.

– Men det var selvfølgelig ingen pressefrihet i DDR, legger hun til.

I redaksjonen var nemlig alle klar over hvor viktig det var å ikke stille seg kritisk til statssystemet, for da kunne man raskt miste jobben.

Mistenksomme medelever

Før og etter praksis gikk Anders på journalistskole, med navnet Das Rote Kloster – Det røde klosteret. Her fikk de lære om jobben som partipropagandister.

– Man skulle ikke motsi lærere eller andre når det gjaldt måten det ble jobbet på, sier Anders.

– Hvis man sa at man ikke hadde lyst til å skrive propaganda, svarte de bare: ”Hvorfor i all verden skal vi gi deg noen utdannelse da?”.

Det var enkelt å miste skoleplassen. Dessuten visste Anders at det i hver seminargruppe også fantes minst ett medlem av Stasi (det østtyske overvåkningspolitiet), så det var ikke snakk om å dele tanker om den andre siden med medstudenter. Anders var nemlig aktiv i flere motstandsgrupper mot DDR. Motstandsgruppene begynte å florere på slutten av 1988 og begynnelsen av 1989.

”De andre”

Tidligere kunne Anders aldri sett for seg at hun skulle begynne i Berliner Morgenpost, hvor hun jobber i dag. I Axel Springers forlag blir blant annet store aviser som Bild, B.Z. og Berliner Morgenpost gitt ut, og ingen av disse var kjent for å være særlig DDR-vennlige i sin tid, fordi forlaget lå på andre siden av muren.

– I Bild aksepterte de aldri DDR som stat, forteller Florentine Anders.

– De skrev faktisk alltid ”DDR” i anførselstegn. Det er klart det er mange som ble provosert av det.

Dessuten bygde Axel Springer et gedigent høyhus helt inntil muren, farget i lysende gull, slik at alle i øst skulle kunne se at de i vest ikke aksepterte muren. Bygningen står fremdeles.

– Det skulle ikke herske noen tvil om hvem som hadde penger og makt, sier hun.

Innbyggerne i DDR ble illsinte og svarte med å bygge noen blokker helt inntil muren på østsiden.

– Men helt ærlig, jeg tror ikke noen i vest ble særlig imponert, smiler Anders.

– De husene DDR bygde på vår side var ikke gullfarget, akkurat.

Florentine Anders jobber i dag i Berliner Morgenpost, med base i det gullfargede Axel Springer-bygget. (Foto: Gaute Bergsli)