Iransk fatwa endret ytringsfriheten

– 1989 var et interessant år av to årsaker. Berlinmuren falt, så en fysisk mur ble revet ned. Samtidig innebar Khomeinis fatwa at det ble bygget opp en ny usynlig mur. Den bidro til å skape et sterkt bilde av en ytre fiende, og man så at det begynte å bli legitimt å møte ord med vold.

Det sier Odd Isungset. Han har skrevet bok om attentatforsøket på William Nygaard. Han påpeker at man har sett flere blasfemisaker i verden. Llikevel mener han at det som skjedde i forbindelse med utgivelsen av Salman Rushdies “Sataniske vers” var et tidsskille.

– Det var første gang man så at en bokutgivelse eller noe blasfemisk, kunne bli tolket som såpass krenkende at noen var villige til å møte ord med vold, sier Isungset.

William Nygaard er enig med Isungset. Han mener det som skjedde var et signal om et opprør mot vestlige verdier.

– Fatwaen, og trusselen mot Salman Rushdie og hans forleggere og oversettere, var en aktiv terrortrussel. Det var første gang man så noe slikt, og det ledet faktisk til mye av det vi ser i dag. Sånn sett har fatwaen blitt en symbolhandling, sier Nygaard.

Har oppstått selvsensur

Odd Isungset mener at både trosfrihet og ytringsfrihet er kjempeviktig, men påpeker at trosfrihet ikke er det samme som at man ikke skal kunne kritisere religion.

StatslederAyatollah Ruhollah Khomeini var politisk og åndelig leder i Iran da han bannlyste “Sataniske vers”. Foto: A.Davey/Flickr– Det er veldig viktig at mediene kan ha en kritisk distanse til religion og religiøs maktutøvelse, på samme måte som man kan ha det til politikk og politisk maktutøvelse. I en del land, som for eksempel Iran, går dette hånd i hånd, sier han.

William Nygaard mener hendelsene rundt Khomeinis fatwa i 1989 har vært med på å endre hvordan man skriver om religion.

– Jeg tror at vestlige samfunn har fått en langt større innsikt i hva islam er som religion, enn før, sier han.

Nygaard tror at fatwaen førte til en form for selvsensur hos pressen, men mener samtidig at det er blitt en større grad av kunnskap og respekt.

– Dessuten tror jeg at det har kommet til en viktig dimensjon i dagens situasjon, nemlig at enhver publikasjon skal ha sin redaksjonelle begrunnelse. Det tror jeg er med på å gi en kvalitet i tenkningen. Det styrker både karikaturen som sjanger, teksten som sjanger og debatten som sjanger, og gjør etter min mening også ytringsfriheten sterkere som fenomen og fundament, sier han.

Ytre fiendebilde

Odd Isungset trekker paralleller mellom Khomeinis fatwa i 1989 og karikaturstriden i 2005.

– “Sataniske vers” og Muhammed-karikaturene skiller seg fra en del andre mer provokative uttrykk i den forstand at “Sataniske vers” er et stort litterært verk, mens Muhammed-karikaturene inngikk i en stor politisk sammenheng, sier han.

Isungset mener man skal være forsiktig med å gradere ytringer, men sier det er ekstra viktig å forsvare «Sataniske vers» og Muhammed-karikaturene.

– De to hendelsene har åpenbare likhetstrekk. Det er ytringer som blir publisert, ytringer som blir tatt ut av sin sammenheng og som i neste runde blir brukt politisk for å skape et ytre fiendebilde, og dermed hindre intern uro for å beholde makten selv, sier Isungset.

Isungset tror at myndighetene i Iran oppnådde akkurat det de ønsket med fatwaen.

– Iran er jo gjennomsensurert. Vi vet fra alle diktatoriske regimer, at det å begrense ytringsfriheten eller det å legge lokk på alt som finnes av opposisjon, og i neste runde skape et bilde av at hele verden er ute etter oss, det er jo det som gjør at makthaverne kan bli sittende, sier han.

Til tross for at myndighetene i Iran tjener på å opprettholde en “oss mot dem”-holdning, mener Isungset at en slik virkelighet er negativ for befolkningen i landet.

– Folket i Iran har naturligvis tapt fryktelig mye på å bli en del av dette fiendebildet, ved at det har blitt en del av et diktatur som blir utsatt for sanksjoner, sier Isungset.

Hvem definerer hva som er krenkende?

Odd Isungset mener det er viktig å være bevisst på situasjoner hvor personer definerer hva som skal være krenkende. I mange tilfeller kan de som står bak tjene på hendelsen, slik det gagnet iranske myndigheter å skape et bilde av en ytre fiende, som de gjorde gjennom fatwaen i 1989.

– Jeg er veldig redd for dette, for hvem er det som definerer hva det vil si å være krenket, spør Isungset.

Derfor mener Isungset at det er viktig å se nærmere på hendelser som opprørene mot “Sataniske vers” og Muhammed-tegningene, for å finne ut hvem som står bak og hva de kan tjene på det.

– Det viktigste er å finne ut hvilke krefter som iscenesetter dette, og som mener at de tjener noe på det. I saker som «Sataniske vers» og Muhammed-striden, ser vi at det er religiøse og politiske ledere som har mye å vinne på å skape et fiendebilde av “oss mot dem”, for å klare å oppildne massene, sier han.

Media påvirker

Isungset påpeker at media må være bevisst på hvordan de fremstiller saker, og på ikke å fokusere for mye på det som kalles gatas parlament.

– Dagens bildemedier er så sterkt at relativt små demonstrasjoner kan fremstilles som store og truende. Demonstrasjonene vi så i forbindelse med karikaturstriden på Gazastripen og andre steder, var egentlig veldig små. Men filmer du tett inn i et demonstrasjonstog, fremstår det som veldig stort.

– Denne bildebruken i mediene bidro til å skape enda større frykt for at vi var mer eller mindre under angrep, sier han.