Historisk fall for pressefriheten

Østerrikere er et lykkelig folk, og et velfungerende demokrati, ifølge FNs demokratiindeks og OECDs levekårsundersøkelse. Allikevel stuper landet på Reportere uten grensers (RSF) pressefrihetsindeks.

Fra sin beste måling på rangeringen over pressefrihet med en femte plass i 2011-2012, er landet nå nede på en historisk lav 31. plass. Det er et fall på hele fjorten plasser fra året før.

Landets første lovforslag om offentlighetens rett til informasjon og innsyn har fremdeles ikke flertall i parlamentet, ett år etter det ble fremmet.

Østerrike står dermed igjen som det eneste europeiske demokratiet med totalt, lovfestet hemmelighold mellom stat og innbygger.

– Som østerriker er man selvfølgelig ikke fornøyd med denne målingen. Spesielt om man sammenlikner med land der journalister utsettes for forfølgelse og drap. Men jeg ser den som et resultat av strukturelle problemer, sier Østerrikes ambassadør i Norge dr. Stefan Pehringer.

Journalister angrepet

Ambassadør Pehringer har flere teorier om hvorfor Østerrike faller på indeksen. 

– I likhet med mange andre land, bidro koronapandemien til en polarisering i det østerrikske samfunnet, med en synkende tillit til mediene. Det gikk så langt at journalister ble angrepet under demonstrasjoner. Det har vi aldri sett i Østerrike før, forklarer ambassadøren.

Verena Mischitz er journalist i nettavisen Der Standard. Hun beskriver følgene av å ha blitt trakassert og spyttet på mens hun dekket en demonstrasjon mot statens smittevernstiltakt i Wien i fjor: 

– Det har utvilsomt hatt en effekt på mitt arbeid som journalist. Jeg er blitt mer forsiktig med hva jeg skriver og sier, og det tror jeg mange av mine kollegaer også kjenner seg igjen i, sier hun til Journalen.

– Jeg kan ikke lenger gjøre jobben min slik jeg ønsker, fortsetter Mischitz. 

Strukturelle problemer

Ambassadøren mener problemene i det østerrikske medielandskapet har dypere røtter en pandemien. 

– Det finnes noen grunnleggende strukturelle problemer i østerriksk mediebransje. Koplingen mellom mediene og politiske aktører har alltid vært der, men den er kanskje blitt tydeligere de siste årene, sier Pehringer til Journalen. 

Hans analyse støttes av RSF rapport om landets historiske pressefrihetskollaps. Organisasjonen legger spesielt stor vekt på østerrikske mediers manglende uavhengighet, med uklare skillelinje mot politiske makthavere.

Mange medieaktører sliter økonomisk, og lokal- og regionalmediene dør i rekordfart. I dag står Østerrike igjen med kun 14 nyhetsaktører. Til sammenlikning har Norge over 250 - og er et land med nesten halvparten så mange innbyggere. 

Dårligst i verden på innsyn

I alle demokratiske, europeiske land har innbyggerne lovfestet rett til innsyn i offentlig forvaltning. Unntatt i Østerrike. Det har ført til at landet rangeres som dårligst på innsyn i verden på Right to Information (RTI)-rankingen.

Den årlige målingen gjennomføres av interesseorganisasjonene Centre for Law and Democracy og Access Info Europe. Målingen tar kun stilling til det juridiske rammeverket i de ulike landene, ikke hvordan innsyn fungerer i praksis.  

– Retten til å motta informasjon er veldig begrenset i Østerrike. Vi er det eneste europeiske demokratiet som ikke har en lovfestet rett til å vite hva som foregår i statlig forvaltning, sier leder Mathias Huter i interessorganisasjonen Forum for informasjonsfrihet. 

I Norge ble offentlighetsloven vedtatt allerede i 1970. Den har som utgangspunkt at all dokumentasjon i stat og kommune skal være tilgjengelig for dem som ønsker den.

Den østerrikske grunnloven sier det stikk motsatte, nemlig at alle dokumenter på stats-, delstats- og kommunalt plan er underlagt strengt hemmelighold. Som østerriksk borger har du kun tilgang til dokumenter som handler om deg selv. 

Avhengig av varslere

Fraværet av en offentlighetslov kan nekte østerrikske journalister innsyn i budsjetter, saksgang og forvaltning på alle statlige plan. Journalistene er derfor avhengige av lekkasjer eller informasjon fra berørte parter. Det trekkes frem som en av hovedgrunnene til at landet gjør det dårlig på pressefrihetsmålingen. 

– Mitt arbeid som journalist ville blitt vesentlig enklere dersom en lov om informasjonsfrihet hadde blitt vedtatt. Men det er en lov som skal sikre innsyn for alle, ikke bare journalister. Det er nettopp derfor vi trenger den, sier mediesjef Harald Fidler i nettavisen Der Standard til Journalen. 

I fjor kom endelig Østerrikes første lovforslag om offentlig rett til informasjon. For å implementere loven må den grunnlovsfestede hemmeligholdsloven skrotes. Det krever to tredjedels flertall i parlamentet.

– Til tross for at de fleste politiske partier mener noe burde skje, mangler det en politisk vilje til å gjennomføre, mener Huter. 

For lite og for sent

Lovforslaget har blitt kritisert fra flere hold. Interesseorganisasjonen Access Info Europe mener lovteksten har en alt for smal definisjon av hva informasjon er. Det mangler også et uavhengig kontrollorgan, og inneholder ingen klare sanksjoner dersom loven ikke overholdes. 

Det borgerlig-konservative regjeringspartiet Österreichishe Volkspartei (ÖVP) er blant dem som har stilt seg kritisk til det nye lovforslaget. Rikskansler Karl Nehammer har uttrykt bekymring for at offentlig forvaltning vil kunne knele under en flom av innsynsbegjæringer, dersom loven vedtas. Han frykter det vil kunne ha en negativ påvirkning på effektiviteten i offentlig saksgang.

Denne bekymringen har vært størst på kommunalt og delstatsnivå. ÖVP har brorparten av ordførerne i landets kommuner.

De som er for forslaget, mener argumentene er underlige. 

– Her kan man trekke lærdom fra andre land og etablere et eget organ for å håndtere forespørslene. Man har mange eksempler på langt mindre utviklede land enn Østerrike som håndterer dette godt, sier Huter til Journalen. 

Journalen har forsøkt å kontakte den østerrikske innenriksministeren Karoline Edtstadler (ÖVP) for en kommentar, men ikke lykkes.

Hyppige korrupsjonsskandaler

I fjor høst måtte daværende rikskansler Sebastian Kurz fratre sin stilling etter anklager om korrupsjon. Han skal angivelig ha betalt for positiv omtale i tabloidpressen.

Parlamentspresidenten er også under etterforskning for korrupsjon når denne saken skrives. 

Forskning tyder på at lav pressefrihet ofte gir rom for mer korrupsjon i ulike land. Denne sammenhengeng er imidlertid ikke like tydelig på Transparency Internationals korrupsjonsmåling. Her gjør Østerrike det godt med en 13. plass av 180 vurderte land. 

Et interessant funn i målingen er likevel at hele 29 prosent, altså fler enn én av fire østerrikere, mener at korrupsjonen har økt det siste året.

RSFs pressefrihetsrapport fra landet trekker også frem korrupsjonsskandalene Østerrike har sett gjennom de senere årene. De beskrives som en avgjørende faktor for landets fall på indeksen. 

«I Østerrike ser vi stadige forsøk på å at pressen blir forsøkt påvirket fra politisk hold. Innblanding i redaksjonelle beslutninger, eller forsøk på kjøp av positiv omtale i pressen, er noe vi har sett hyppige eksempler på de siste årene», heter det i rapporten. 

– Ingen kultur for åpenhet

Huter mener korrupsjonsproblemene er mer omfattende enn Transparency International-målingen tyder på. 

– Jeg mener det er store korrupsjonsproblemer i Østerrike. En rekke politikere er blitt etterforsket, men få blir dømt. Det belyser problemet med manglende oversikt og åpenhet, sier leder Mathias Huter i Forum for informasjonsfrihet.

– Det mangler en kultur for åpenhet i østerriksk politikk og forvaltning. Det er på ingen måte etablert en praksis der politikerne må stå ansvarlige for beslutningene de tar, eller rettferdiggjøre dem overfor befolkningen, fortsetter han. 

Den østerrikske ambassadøren i Norge mener Kurz-skandalen er et symptom på underliggende problemer. 

– Kurz’ avgang er et direkte resultat av de strukturelle problemene som skyldes en for nær kobling mellom politikken og mediebransjen. I et annet medielandskap ville dette neppe skjedd, mener han.