Talekonkurranse fremmer japansk kultur

– Moshi, moshi. Kikemasu ka?

Publikum i salen blir spurt om de kan høre den som skal tale. På japansk selvfølgelig. Alle som skal på podiet denne dagen må snakke japansk.

Nå må mikrofoner sjekkes. Lyden må være god når talekonkurransen skal i gang. 

I salen sitter mange spente norske studenter. Noen studerer på univeristetet, mens andre driver med selvstudier. Det de har til felles er studieobjektet. På ulikt nivå studerer alle sammen det japanske språket.

Studenten Øyvind Wyller er en av dem.

– Jeg studerer først og fremst på grunn av interesse. Jeg er ikke your average student, jeg er snart førti, men har ikke noe mer forkunnskaper om japansk enn det de andre har.   

Holder taler om Japan 

Wyller og fjorten andre skal delta i den japansk talekonkurransen denne marshelgen. Konkurransen går ut på at deltagerne skal snakke om et tema relatert til Japan i tre eller fire minutter.

Det hele skal foregå på japansk og deltagerne er delt i to grupper etter nivå. Gruppe A er nybegynnere og gruppe B er viderekomne. Vinnerne mottar reisestipend.

– Dette er jo en mulighet til å få et eventyr i Japan, sier Wyller.

Talekonkurransen er arrangert av Japans ambassade i Norge og skal lokke flere til å begynne å lære seg japansk og bli bedre kjent med kulturen. 

Hajime Matsumura er diplomatisk representant ved den japanske ambassaden. Han forklarer hvorfor de arrangerer dette.  

– Å styrke vennlige relasjoner mellom Japan og Norge er vår primære jobb. Å holde denne talekonkurransen er viktig for å nære interessene til studenter som studerer japansk språk, samfunn og kultur. De som har disse interessene, som ønsker å bli en del av det japanske samfunn er viktige for oss.

Nerver på fremmedspråk 

Noen gnir fingre og hender nervøst. Noen føtter tramper forsiktig, men rastløst. Andre leser manus desperat før de skal opp til podiet. Det er tydelig at mange er engstelige, men samtidig spente. 

– Jeg har alltid ansett det som en utfordring å stå foran masse folk og snakke. For meg er den største utfordringen bare å kontrollere nervene. Jeg tror det er veldig mange som sliter med nervene i dag. Men det er god motivasjon å utfordre seg selv, forteller Wyller.

Wyller går mot podiet. Han introduserer seg på japansk før det kommer et høflig bukk mot publikum. Selv om man er i Norge går ting etter japanske normer. 

Han holder en tale om noe mange ser som skremmende ved japansk, nemlig skriftspråket. I Japan bruker man kinesiske skrifttegn. Ett tegn betyr ett ord. Eller det kan være ett ord. Dette er komplisert. På tavlen bak Wyller lyser to gigantiske tegn og Wyller tegner og forklarer.

Han forteller at tegnene har sin nytte i et skriftspråk som ikke bruker mellomrom. Ulike tegn hjelper med å skille mellom ordene.

Wyller er ferdig og mottar applaus fra publikum. Med en rask gange kommer han seg tilbake til setet sitt. Den neste taleren går opp mot podiet.

– Sumimasen, chotto matte…

Deltageren unnskyldte seg på japansk. Øynene hennes kaster et raskt blikk mot et lite, blankt ark med stikkord. Sekundet med stillhet blir fort avbrutt da deltageren fortsetter der hun slapp. Hånden med stikkordene glir til siden og taleren går tilbake til å fortelle om Lupin III, en populær karakter fra en animasjonsserie.  

Cool Japan 

På 1990-tallet fikk japansk populærkultur stadig økende interesse utenfor landets grenser. Wyller var blant dem som tidlig ble eksponert for dette.  

– Min interesse for Japan begynte i barndommen. Jeg spilte japanske TV-spill, leste tegneserier, trente karate og syntes at landet var kult. Så det har jo holdt livet ut, forklarer han og legger til:

– Jeg er jo ikke død, men satser på at det holder seg livet ut, sier han og ler over den litt morbide selvkorrigeringen. 

Animerte serier som Pokémon, Sailor Moon og Dragon Ball opplevde stadig større popularitet blant barn og unge rundt om i verdenen. Også forbrukervarer som Game Boy og Playstation tok verdenen med storm.

Forretningsmenn ble erstattet av ungdom som de nye Japan-interesserte. Man begynte å snakke om “Cool Japan”, et Japan som de unge lot seg fascinere av.

Kultur som samarbeid 

Det er ingen tilfeldighet at ambassaden arrangerer ting som talekonkurranser i Norge. Det har vært en bevisst politikk i Japan å støtte interesse for japansk kultur. Særlig under Taro Aso, som var utenriksminister og statsminister i sistehalvdel av 2000-tallet, ble dette et satsningsområde for den japanske staten.  

Ambassaden og private aktører har jobbet i tandem for å arrangere talekonkurransen som holdes i Oslo og Bergen hvert år. En av samarbeidspartnerne til ambassaden er The Scandinavia-Japan Sasakawa Foundation.  

– Det er en stiftelse for å nære opp relasjoner mellom de nordiske landene og Japan. Stiftelsen gir økonomisk støtte til formål som bygger opp kunnskap og stimulerer interesse for japansk språk og kultur, forklarer Asbjørn Rolstadås. Han er den norske viseformann hos stiftelsen.  

Talekonkurransen er en av årets mottakere, der stiftelsen deler ut tusener av kroner i stipend som premie for vinnerne.  

Årets vinnere kåres

Alle talene er fremført. Publikum har fått høre om ulike temaer relatert til Japan. Gjennom konkurransen har man hørt om mattradisjoner, popmusikk fra 80-tallet, skriftspråket og ulike tegneserier.  

Dommerne har diskutert seg imellom og er klare til å utrope vinnerne av årets talekonkurranse. Hajime Matsumura stiller seg opp ved podiet. I hendene holder han diplomene som skal deles ut.  

Deltagerne venter spent i salen. Flere virker nesten like nervøse som før de skulle opp og tale.  

En representant fra den japanske ambassaden tar mikrofonen og gjør seg klar til å erklære vinnerne.

– Og vinneren for gruppe A er …  Mr. Øyvind Wyller!

Vinnerne mottar applaus fra publikum. Én etter én kommer de opp til podiet for å motta diplom og premie fra Hajime Matsumura. Først vinnerne fra gruppe A, deretter gruppe B.  

– Det var uvirkelig å vinne, forteller en fornøyd Wyller.

– Det er lenge siden jeg har vunnet noe, så det føltes veldig godt.