– Den styggeste saken i norsk utlendingspolitikk

– Da Abbas og Fozia Butt ble sendt til Trandum asylmottak i 2007 forsto ikke politimennene der noe, hevder Maral Houshmand.
– Foran dem satt to norske ungdommer som snakket flytende norsk. Og rundt dem var folk fra hele verden som ventet på å bli sendt hjem til et annet land.

Det forteller Houshmand. Hun har vært venn med Abbas fra de var ungdommer. I dag orker ikke Abbas og søsteren hans å snakke med noen.

Fikk ikke stille i egen rettssak

Vinteren 2008 slo politiet ned døra til leiligheten der Abbas og Fozia bodde sammen med tanta og onkelen sin. Etter arrestasjonen tilbrakte de fire netter i glattcelle. Deretter ble de ble sendt til Trandum asylmottak. Imens pågikk rettssaken i Oslo tingrett for andre gang om hvorvidt Butt-søsknene skulle få oppholdstillatelse i landet de hadde bodd i 16 og et halvt år.

Rett før dommen ble avgjort gikk Maral Houshmand langs Karl Johan og ledet demonstrasjonen for søsknenes kamp om for å bo i det de anser som sitt eget hjemland. I januar i år, etter en måned på asylmottak, fikk Abbas og Fozia vite at de hadde fått oppholdstillatelse i Norge. En måned senere – dagen ankefristen går ut – valgte Utlendingsnemnda å anke saken.

– Det var en ydmykende situasjon

– Det var som å miste pusten. Som å bli slått hardt, hardt i magen. Men fortsatt tenkte jeg “De vil vinne i lagmannsretten”, forteller Houshmand.

Det samme tenkte hun i 2001 da hun fikk vite at Abbas og Fozia var blitt arrestert på ungdomsskolen deres på Holmlia:
– Vi skjønte ingenting da vi hørte at Abbas og Fozia var blitt arrestert. Men jeg var ikke bekymret. “Ok, det er problemer med myndighetene, men det ordner seg”, tenkte jeg. De var jo så unge.

Abbas og Fozia var 14 og 15 år da sivile politimenn tok dem ut av klasserommet. I dag er de 23 og 24 år.

– Det var en ydmykende situasjon for dem, og derfor snakket vi heller ikke så mye om det. Det var ikke en åpen greie som alle visste om, sier Houshmand.

En absurd sak

I dag er Maral Houshmand leder for Abbas og Fozias solidaritetsgruppe i regi av SOS-rasisme. I motsetning til før, jobber hun nå for at Butt-saken skal bli en sak alle vet om.

– Vi var bare tre personer da vi startet. Derfor arrangerte et folkemøte i bydelen for å få med flere. Rundt 80 stykker møtte opp, og vi fikk oppslag i lokalavisen. På denne måten ble hele nærmiljøet involvert, forteller Houshmand.

I dag består solidaritetsgruppen for Abbas og Fozia av 15 personer i alderen 18-70 år. Intervjuet foregår i kirken. Vi blir avbrutt flere ganger. Houshmand kjenner alle, og de hun ikke kjenner kommer bort og spør om det er hun som regelmessig besøker ungdommene i første etasje.

– Vi er en hovedkjerne som jobber aktivt med saken. Vi møtes i kirken omtrent én gang i måneden og kartlegger prosessen. Da planlegger vi hvordan vi kan legge press på myndighetene. Vi prøver å fortelle dem at de har mulighet til å løse denne absurde saken, sier Houshmand.

I KIRKEASYL: I åtte måneder har Abbas og Fozia Butt delt et rom på åtte kvadratmeter i Holmlia kirke. Foto: Meriam Braanaas

– Det er en sosial skam

Abbas og Fozia Butt tapte i lagmannsretten. En anmodning til UNE om å få en fornyet behandling ble avslått i april. Med brevet fulgte i stedet en påminnelse om utreisefristen. Abbas og Fozia så ingen annen mulighet enn å søke kirkeasyl. Siden 1. april 2009 har søsknene bodd på et tidligere kontor i Holmlia kirke.

Nå ligger likevel ikke Butt-saken bare i norske myndigheters hender. Tidligere i år sendte Abbas og Fozia en klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) mot staten Norge for brudd på artikkel 8 i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Artikkelen gjelder «Retten til respekt for privatliv og familie».

Houshmand trodde aldri at Abbas og Fozia skulle bli nødt til å ta med saken ut av Norge.
– Vårt mål har aldri vært menneskerettighetsdomstolen. Vårt mål har vært at saken skulle løses i Norge.

På spørsmål om hvordan hun tror Butt-saken vil påvirke resten av europas syn på norsk utlendingspolitikk er Houshmand klar:
– Her har du den styggeste saken i norsk utlendingspolitikk. Norge er verdens beste land å bo i, ikke sant?
– Det er en sosial skam. Man har tatt imot to barn, og latt dem bo her i 17 år. Plutselig tilhører de ikke landet lenger, sier hun.

Per i dag er det registrert 100 000 saker til behandling ved EMD. Og selv om Butt-saken er godkjent kan det ta lang tid før den kommer opp til behandling. Houshmand er likevel optimistisk:
– Det at domstolen har tatt inn saken er et stort steg. Det betyr jo at de skjønner at dette er en sak av helt spesiell karakter.

– En nei-nei sak som politikerne ikke vil snakke om

Maral Houshmand har vært i møter med stortingsrepresentanter for Venstre, Ap og SV. Under demonstrasjonen solidaritetsgruppa holdt i juni i år, var representanter fra nesten alle partiene på Stortinget tilstede. De mottok saksrapporter og bevis på at solidaritetsgruppa hadde samlet inn over 1000 underskrifter.

Likevel møter Houshmand alltid det samme argumentet: Politikerne kan ikke gripe inn i enkeltsaker.

– Det er en skam av politikerne å si at de ikke kan innvolvere deg i enkeltsaker. De vet hvordan systemet fungerer. De har nettverket og kontaktene som kan gjøre en løsning mulig, uten at de selv behøver å bli direkte involvert, sier hun.

Argumentet om å ikke kunne gripe inn i enkeltsaker betegner Houshmand som norske politikeres sikkerhetsnett.

– I Norge har vi en så streng asylpolitikk. Asylsøkerne er en byrde. Det er en nei-nei sak som politikerne ikke vil snakke om. Abbas og Fozia sin sak har dessverre blitt en av disse.

Ikke sterk nok tilknytning til Norge

Solidaritetsgruppa krever ikke at Fozia og Abbas skal få opphold på dagen. De krever derimot at de skal få mulighet til ny behandling i et nemndmøte.

– Tenk at på åtte år har Abbas og Fozia ikke møtt UNE én eneste gang. Vi vil at politikerne skal bruke sine egne nettverk og gjøre et slikt møte mulig. Et møte der avgjørelsene ikke bare blir tatt av leder for utlendingsnemda Per Flatabø.

14 oktober 2007 publiserte Aftenposten Aften en kronikk skrevet av Flatabø der kan kritiserer avisen for å ha omtalt Butt-saken i søskenparets favør. Hovedproblematikken i Butt-saken er at Abbas og Fozia av både Houshmand og Aftenposten Aften blir stående ansvarlig for en feil deres moren gjorde på 90-tallet.

Flatabøs hovedpoeng er at Butt-søsknene uansett har oppholdt seg for lenge utenlands og derfor ikke har sterkt nok tilknytning til Norge.

Et annet moment er at Abbas ble arrestert for å ha deltatt i en slåsskamp da han var 16 år, og at han ble tatt med 0,2 gram hasj da han var 18 år. Ifølge Houshmand har dette vært Per Flatabøs argument i de siste rettsakene.

– Verken tingretten eller lagmannsretten brydde seg om dette, hevder Houshmand.

Et steinkast fra hjemmet

Å tale sin egen sak har blitt Abbas og Fozias viktigste kanal i kampen om oppholdstillatelse i Norge. Likevel orker ikke søskenparet å uttale seg til Journalen eller andre medier for øyeblikket. Åtte måneder på åtte kvadrat har for første gang gjort dem motløse.

– De leser i avisa om familiegjenforening – om nyankomne som får oppholdstillatelse i et land der Abbas og Fozia har bodd i 17 år, men fortsatt kjemper for å få bli, forteller Houshmand.

– De trodde aldri de skulle ende opp i en kirke et steinkast fra der de bodde. Det er så rart, for kirken er omkranset av alle institusjonene de har vært tilknyttet til. Det setter ting i perspektiv, avslutter Houshmand.ting i perspektiv, avslutter Houshmand.

OPTIMISTISK: Maral Houshmand kjemper for at vennene Abbas og Fozia skal få bli i Norge. Foto: Meriam Braanaas

Solidaritetsgruppen for Abbas og Fozia arrangerer markering utenfor Justisdepartementet 18. november.