Petit: Barneferie

Jeg har jobbet som barneunderholder på danskebåten i sommer. Du leste riktig ja, barneunderholder. På Stena Saga, den som går til Frederikshavn. Jeg var en av zotpiratene som hersket over Skagerak. Flint het jeg.

Men over til barna. Disse søte små, som alltid skal ha oppmerksomhet. Disse som løper rundt i korridorene og skriker. Disse som griser med maten og lyver så de tror det selv. Disse som har holdt meg våken om nettene dag ut og dag inn. Disse som er frekke mot alt og alle, og spesielt oss zotpirater. Disse som krever alt mulig av sine foreldre, og som oftest får det de ber om. Begynner å bli rimelig lei av å høre foreldre som sier til kidsa sine, ”okay da, vi er jo på ferie”, i taxfree-butikken på båten.

I løpet av sommeren har jeg vært over 100 ganger på broen med litt over 3000 kids. Broen er styrhuset der kapteinen og matrosen holder til. Det hele toppet seg den dagen solen strålte over Skagerak, og bølgene skvulpet rolig inn fra siden.

Klokken var 1240, og jeg hadde akkurat fulgt første gruppe på 30 unger opp til broen. Som vanlig lar jeg barna stille kapteinen fem spørsmål, før de får en is, og går ned igjen. Er forresten også drittlei av alle de dumme spørsmålene som blir stilt. “Er båten stor? Heter du kaptein Sabeltann?”

Denne formiddagen var det ekstremt stor pågang av dumme spørsmål. Jeg måtte derfor avbryte etter fem, fordi det ventet flere unger nede på dekk ni som skulle hentes. Idet barna får en is, kjenner jeg noen som drar i sverdet mitt. En gutt på 10 år møter blikket mitt.

– Hva er det?

– Jeg fikk ikke stilt spørsmål til kapteinen, sier gutten. Han er trønder.

– Spør meg, du da, sa jeg med armene i kors.

– Hvilket posisjoneringssystem bruker autopiloten på båten?

Jeg føler meg som en underbetalt statist i en middels norsk film.Jeg kjenner varmen komme smygende opp gjennom min smale kropp. Hvem hørte det? Så kapteinen på? Jeg drar opp sverdet mitt og vender blikket mot gutten igjen.

– Skal vi fekte?