Petit: Kulturfanget

- Hei, jeg skal betale. Sånn er det når du er Don i familien! sa jeg til min kusine og samboer mens jeg tygget i meg min trippa alla romanal og slurpet i meg Valpolicella-vin med en snippduk knytt rundt halsen. Jeg hadde under mine forberedelser i forkant av dette restaurantbesøket funnet ut at det er slik italienerne spiser.

Alle i restauranten kikket på meg, de så at jeg hadde skjønt tegninga. Jeg hadde passe mengder overdreven gestikulering, og latteren min fylte hele lokalet. Det var tydelig at jeg var den eneste som hadde sett Vito Corleone i aksjon.

Kelnerne var høflige og snakket til oss på italiensk med ”buon appetito”, ”arrivederci” og andre allment kjente fraser fra støvellandet. Jeg vurderte alle gangene å svare ”multo graci” med følgende obligatorisk gestikulering, men for å unngå videre forkleinelse for mine bordpartnere som allerede hadde hørt meg uttale rettene på menyen på den mest selvfølgelige italiensk, droppa jeg det.

Jeg måtte sette over penger for å få betalt den digre regninga. Selv om jeg bare hadde 300 kroner på konto, overførte jeg i all hemmelighet midler for å vise forståelse for at mannen selvsagt betaler. Kapitalen var nå på mitt kort. Frigjort for å tilfredsstille mitt behov for å dra bankkortet, som lå trygt plassert i baklomma i de antrukne spanderbuksene.

Men det manglet fortsatt dessert. Gelato og kaffe skulle inntas. Jeg smilte lurt til kelneren og bestilte cappuccino. Det ble musestille. Hele lokalet stoppet opp. Vivaldi, som hadde runget høyt over stereoanlegget, ble stanset. Jeg gliste påtatt. Jeg kikket på kelneren. Han braste ut i en raus latter. Plutselig samlet hele restaurantpersonellet seg rundt meg i ring. De lo og sa ting på et språk jeg ikke forsto. Samboeren og kusina mi reiste seg og pekte på meg. De ble med i latterkoret, det gjorde jeg også.

Plutselig var hele restauranten samlet rundt meg. Jeg skjønte jo at jeg var festens midtpunkt. ”Endelig”, tenkte italienerne, endelig har vi fått en som forstår oss. Jeg reiste meg og bukket ærbødig; ”multo graci, multo graci”, sa jeg, og var stolt jeg endelig hadde funnet motet. Jeg gikk bort og kysset kelnerne, pizzasnurrerne og ryddeguttene på kinnene.

- I’m gonna make you an offer you can’t refuse, hveste jeg til kelneren mens jeg bulet underleppa. Jeg lo høyt igjen og smalt bankkortet i bordplata. Kelneren sluttet å le og svarte alvorlig.

- Either espresso on the table or your brains for dessert!