Rumenere berger avlingen

I det våte gresset på Holtskog gård i Sauherad trasker sju sesongarbeidere rundt i gummistøvler og regnbukser. På magen bærer de store poser fulle av epler.

De er alle fra Romania, og
fast inventar i Sauherad under eplehøsten. Med rutinerte bevegelser og store
smil jobber de seg systematisk gjennom eplehagen. Latterkuler og rumenske ordre
smeller fra de eldre, mens de yngre vitser seg imellom.

– Vi jobber her tre måneder hver høst, fra juli til oktober, forteller 20 år gamle Florin Mustata, mens han lynraskt tømmer et ungt epletre for frukt.

Med en timelønn på 120 kroner pluss feriepenger,
er han godt fornøyd.

– Romania er ikke et rikt land, det er vanskelig
å få seg en jobb med brukbar lønn. Men dette er veldig godt betalt. Tre måneder
her er en årslønn i Romania, forteller han.

 Ikke som i gamle dager

Florins arbeidsgiver,
fruktbonden Thorleiv Holtskog, smiler bredt idet vi kommer på besøk. Som en av
få heltids fruktbønder i Telemark, er han nå inne i årets travleste periode.

– Det går i ett om dagen,
men det er bare moro! God avling, fine epler og fint vær, da er det ikke mye å
klage over, sier Holtskog.

Thorleiv HoltskogThorleiv Holtskog er glad for hjelpen fra Mustatafamilien. Foto: Even Skårberg AarnesSom de fleste andre fruktbønder har han behov
for arbeidskraft, og er svært glad for å ha Mustata-familien på gården sin år
etter år:

– I gamle dager var det husmødre og barn som
plukka epler, men nå er de i jobb eller i byen for å studere, så da er det fint
at jeg kan få tak i flinke folk andre steder, sier han.

I løpet av sesongen plukkes det 2000 tonn epler
i Telemark, brorparten i den vesle kommunen Sauherad. Mellom 70 og 80
utenlandske sesongarbeidere plukker epler i Telemark, 50 av dem i Sauherad.

Se video om eplets reise fra tre til ferdig pakket lenger ned.

Ikke hardt arbeid

Arbeiderne tar seg en
pustepause mens Dorin kjører en full kasse med epler bort til låven. Daniela
tørker bort noen tilsynelatende usynlige jordflekker fra datterens ansikt, og
smiler av hennes forsøk på å komme seg unna. Florins fetter Katalin plukker opp
et av eplene som fikk en trøkk da det falt i bakken, gliser, og tar et stort
jafs.

EpleDet er høysesong i eplebygda Sauherad. Foto: Helge Voll Hustad

– Vi kjører bil opp hit hver
sommer. Det tar lang tid, men vi er avhengig av transport mellom frukthagene
når vi jobber her, sier Florin. Familiens BMW står parkert ved låven.

Florin skal studere til å
bli dataingeniør i Romania fra høsten, og det er jobben i Norge som gir han muligheten
til å bo alene og likevel ikke mangle noe.

Han rister smilende på
hodet til spørsmålet om han synes det er hardt arbeid.

– Nei, dette er lett. Jeg hører nordmenn sier
det er hardt, men jeg synes ikke det, sier han, og ler sammen med Katalin.

Se eplets ferd fra tre til butikklart:

Frukt i Fokus

Morgentåka ligger som
sporadiske bomullsdotter over landskapet langs Gvarvelva. På Landbrukets Hus er
dagen godt i gang, og vi blir tilbudt lokale epler og ikke like lokal kaffe.

Jan MelandJan Meland, prosjektleder Frukt i Fokus. Foto: Helge Voll HustadPå kontoret til Jan Meland er veggene er dekt av
bilder og plakater med frukt i alle fasonger. Meland er prosjektleder for Frukt
i Fokus,
et prosjekt som så dagens lys tidligere i år.

Med optimisme og
engasjement i stemmen forteller han at målet med prosjektet er å øke
epleproduksjonen i Telemark med 50 prosent innen år 2020.

Om de når målet, vil
annethvert norske eple som dukker opp i butikkene om noen år, komme fra
Telemark. For å få dette til, er bøndene avhengige av sesongarbeidere fra
utlandet.

– Det
er vanskelig å få tak i norsk arbeidskraft for en såpass kort periode  som eplesesongen tross alt er, pluss at mange
synes det er ensformig og fysisk krevende arbeid. I tillegg er lønna i
landbruket relativt lav etter norsk standard, men relativt god for
sesongarbeidere fra blant annet Polen, Romania og Litauen, sier Meland.

Behandles som egg

Det som for noen timer siden var en bugnende eplehage, er nå redusert til endeløse rekker med tomme trær. Med øvede hender fyller Mustatafamilien høsteposene sine, før de forsiktig tømmer eplene over i kasser. Dorin må stadig opp i traktoren for å hente nye kasser, som hyppig fylles opp av røde og gule epler av sorten Sunrise.

– Torleiv sier vi må veldig forsiktige, så vi ikke skader eplene, sier Florin, og kjefter på Katalin idet han mister noen epler på bakken.

Eplene skal behandles som egg, heter det i Telemark.

florin og katalinFlorin Mustata og fetteren Katalin er ytterst forsiktige når de tømmer epler over i kasser. Foto: Helge Voll Hustad Mamma Daniela er den klart raskeste plukkeren, og ligger flere trær foran de andre.

– Mamma har vært her hver høst de siste femten årene, jeg har vært her de siste fem, sier Florin, og prøver å skru opp tempoet for å holde tritt med moren.

Daniela ble rekruttert i hjembyen Bacau av hjelpearbeidere fra Skien. Hun har siden vært på gården hvert eneste år, og tatt med seg flere og flere familimedlemmer.

Florin er den eneste av de sju som har tatt norskkurs, og har naturlig glidd inn i rollen som kommunikasjonsansvarlig for familien.

– Jeg lærte meg norsk fordi jeg har lyst til å jobbe i Norge når jeg er ferdig utdannet, sier han.

Etter at vi har takket for oss og trasker vekk fra eplehagen, hører vi traktoren bak oss. Det er Dorin med en kasse full av epler. Han stopper foran oss. Han peker ned mot kassen og lager spisegester med den andre hånden inne fra førehuset.

Først etter at vi har forsynt oss med et eple, tatt en bit og gitt han to tomler opp, sier hans seg fornøyd. Med et smil og en salutt til panna snur han traktoren og vender tilbake til eplehagen.