Der ingen skulle tro at noen kunne bli god

MÅLTAVLEN VISER 4-0, og en ny tidsregning har akkurat begynt i Drammen. Søndag 10. november vil stå med gullskrift i byhistorien. Han som i manges øyne har vært eliteseriens beste fotballspiller i år, løfter armene i været og lar kroppen falle bakover. Sekunder senere ligger han nederst i en haug av elleville Strømsgodset-supportere som har stormet banen.

I 43 år måtte Godset-supporterne vente før de fikk seriegull nummer to. At det havnet i Drammen igjen i 2013, er mye takket være vardøværingen med det vidunderlige venstrebeinet, Stefan Johansen. Derfor vil alle kysse, klemme og gratulere ham. Men mens små og store fans, lagkamerater og journalister prøver å få oppmerksomheten hans, er 22-åringens tanker et helt annet sted. Blikket vandrer søkende over tribunen – på leting etter noen.

Til slutt finner han dem; familien. De som har betydd alt for Stefan. Mamma Ann-Kristin Johansen har tårer i øynene, og lillebror Simen (9), ikledd den marineblå drakten med «Johansen 8» på ryggen, smiler fra øre til øre da storebror løfter han over tribunegjerdet og ned på kunstgresset. Med en beskyttende arm rundt niåringen fører Stefan ham inn i folkemengden som danser av glede ute på den grønne matta, lar ham juble til TV-kameraet og få være med inn i spillertunnelen, før han til slutt løfter lillebroren opp på nakken og bærer han tilbake til mor.

Der har du Stefan. Selv om alle vil ha en bit av ham, har han ikke mistet bakkekontakten. Og ifølge vardøværingene hadde han heller ikke fått lov til det. Da hadde mamma Ann-Kristin sagt ifra og minnet sønnen sin på hvor han kommer fra.

Seiersklemmen. Det var mange følelser i sving da mamma Ann-Kristin Johansen fikk møte sønnen sin etter seriegullet var sikret. Foto: Pernille IngebrigtsenOg det er akkurat det; hvor han kommer ifra. For det er umulig å ikke spørre seg: Hvordan kan det ha seg at Norges for tiden beste fotballspiller er oppfostret i Vardø – byen med Norges tøffest klima?

MIDT UTE I HAVGAPET, 25 mil fra Kirkenes og omgitt av Barentshavet på alle kanter, ligger Norges østligste og Nord-Norges eldste by, Vardø. Følger du samme lengdegrad sørover, havner du i den tyrkiske byen Istanbul, og egentlig burde klokken være ett i Vardø når den er tolv i Oslo.

Byen er bitteliten. Rådhuset, kirken og en liten hovedgate med noen butikker og to kafeer utgjør sentrum. I overkant av 2000 mennesker bor i Vardø. Som mange andre steder i Nord-Norge har fraflytting har vært et problem, og byen forgubbes – med flere mennesker på gamlehjemmet enn i skolen. Tomme fabrikkhaller minner om tiden da Vardø var en viktig fiskerihavn. I dag kan man takke gatekunstfestivalen «Komafest» for at de forlatte bygningene har fått litt liv i seg i form av graffiti.   

Vardø er den eneste byen i Norge og Europa som ligger i den arktiske sonen, det vil si at middeltemperaturen ikke går over ti grader gjennom årets måneder. Klimaet er så tøft at ingen trær vokser naturlig her.  

Avstandene i Nord-Norge er store og helt andre enn man er vant med på Østlandet. Fra Vardø til nærmeste by med et fotballag er det 7 mil. Til en kretslagstrening kan det være så langt som 50 mil – altså like langt som fra Oslo til Trondheim. Innesesongen, i en liten håndballhall, varer fra begynnelsen av oktober til slutten av april – til snøen er borte og man kan flytte ut på kunstgressbanen i Russevika. En kunstgressbane som har hatt samme underlag siden den ble bygget for 14 år siden, men som endelig skal få nytt dekke nå. Den ønskede kaldhallen står på kommunens uprioriterte liste, og Norges Fotballforbund deler ikke ut midler for å kompensere for dårlig vær og vind.

Gammel fiskeby. Tidlig på 1900-tallet var Vardø en av Norges største eksporthavner, og tusenvis av fiskebåter lå i havna. Foto: Pernille Ingebrigtsen At denne byen skulle fostre en A-landslagsspiller i fotball, er naturstridig. Men er det ikke slik at vinnerne gjerne kommer fra små kår? Tromsø IL, Nord-Norges stolteste idrettsambassadør, har mange eksempler på det. Sigurd Rushfeldt og Morten Gamst Pedersen er de to beste. 

– Det er jo ikke klima for å spille fotball i Vardø, men vi har alltid gjort det, sier Arnt Bjarne Aronsen som har vært trener på både klubb- og kretsnivå og tidlig så at det var noe spesielt med lille Johansen.

For Stefan Johansen begynte det med fotballspilling i gangen hos bestemor «Tulla». Så i Vardøhallen og den lille gymsalen som i dag er revet, i skolegården, på grusbanen og i gata. Og på kunstgressflekken i Moloholla – bare et steinkast unna barndomshjemmet. Nede i gropen, hvor stein for lenge siden ble hentet ut for å bygge byens molo, ble den verdifulle venstrefoten stilt inn på arvet kunstgress fra Lakselv – «naboklubben» 35 mil unna.

I dag har naturgresset vunnet over kunstgresset i Moloholla og høstfarget ugress står i skjøtene midt på banen. Uten de to målene hadde det vært vanskelig å kalle dette en fotballbane. Det virker som en evighet siden Stefan og bestekompisen Nicklas Kofoed Malin (23) regjerte her – med en drøm om å bli best.

Arvet kunstgress. Kunsgresset i Moloholla ble hentet fra Lakselv. Foto: Pernille IngebrigtsenPÅ MARIENLYST samles Strømsgodset til lunsj etter dagens treningsøkt, men lagets nordlending snakker heller om oppveksten i Vardø enn å spise fisken som blir servert.

– Æsj, jeg skal ikke ha den laksen der, så vi kan ta intervjuet med en gang, sier Stefan med et smil. 

Tilbakelent i en kontorstol, nydusjet og ikledd blå cap og blå t-skjorte, kan han konstatere at forholdene i Vardø ikke var optimale for å bli best i fotball. Men det man vil, det får man til. 

– Det var utallige timer inne i en hall, men hva skal man gjøre? Man må ta det man har og gjøre det beste ut av det. Det er klart, det kunne vært bedre, men går man rundt og tenker på alt som kunne vært bedre, da har man fokuset på feil plass, sier han.

– Det er ikke mange som kommer videre fra et så lite miljø og lykkes i fotball, men det er noe jeg synes er godt – å kunne bevise at man trenger ikke alltid de beste fasilitetene eller den beste oppfølgingen. Jeg håper flere unger, blant annet fra Vardø, kan bruke det som motivasjon, sier Stefan.

  Da han var 13-14 år begynte han å innse at skal man videre, så kan man ikke bli værende i Vardø for lenge. Mer profesjonell oppfølging, bedre med- og motspillere og et A-lag å strekke seg etter var det han så etter. Derfor tok Stefans mamma et valg. Det var på tide å ta meg seg 14-åringen til bedre fotballomgivelser. Bodø by, med et lag i Tippeligaen og en onkel, ble neste stoppested.

– Det var et enkelt valg å ta. Stefan ville spille fotball og videreutvikle seg, og når det gjelder å stille opp for barna mine, så gjør jeg alt som står i min makt for dem, sier mamma Ann-Kristin.

– E DET VIRKELIG HAN STEFAN SOM HAR SIGNERT DEN HER T-SKJORTA?

Den femte november er femten mygg-, mini-, smågutt, og lilleguttspillere på plass i Vardøhallen for å ha trening. Idrettshallen begynner å dra på årene. Den er 20 år eldre enn yngstemann, men holder seg overraskende godt. Lyset er ikke så gult og gyselig som i mange andre haller. 

Stolt. Vardøs unge og lovende fotballspillere fikk stolt utdelt signerte Stefan Johansen-skjorter. Foto: Pernille IngebrigtsenUtenfor uler vinden. Kunstgressbanen på nedsiden har fått et tynt isdekke, og det er fullt forståelig at man allerede har byttet ut knotter med lyse såler og innesko.

To dager tidligere har Strømsgodset spilt tippeligakamp i Tromsø, og onkel Frank Johansen har fått med seg ekstra bagasje hjem til Vardø. Stolt får guttene utdelt hver sin hvite Strømsgodset t-skjorte. Med svart sprittusj er det skrevet «Heia Vardø! Hilsen Stefan» - i tillegg til Stefans autograf.

– Han kommer vel på treninga vårres en dag? spør én av dem håpefullt.

Det er ingen tvil om at politikeren Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har fått konkurranse om tittelen som «byens store sønn». I tillegg til Tromsø og Rosenborg, er Godset nå fotballaget man heier på i Vardø. «Kjent over landet, fra kyst til kyst» – som det synges i drammensernes supportersang «Gamle gress». Navnet Stefan Johansen er på alles lepper. Polarstjernen skinner i Drammen.

MEN AT DET KOMMER EN NY STEFAN JOHANSEN med det første, er det få som tror. Mangelen på barn er hovedproblemet. I den minste klassen på barneskolen, andreklasse, går det fem gutter og fem jenter. I den største, sjetteklasse, er de 24 elever.

– Æ e vænstre! Åååhh, kor e ræsten av laget vårres?

I en rød overtrekksvest som rekker ham til knærne og gjemmer vekk den hvite Ronaldo-drakten, er Liam Gustavsen (6) helt sjef til tross for at han er yngstemann på trening. I utgangspunktet er det spillere fra 4.-8. klasse, tre lag, som trener sammen i dag, men siden førsteklassingen er ekstra ivrig, får han lov å være med – selv om han bare rekker eldstemann til navlen. Ikke siden Stefans tid har Vardø klart å stille aldersbestemte elleverlag. Klubben har ingen jentelag, og etter småguttelaget er A-laget i femtedivisjon neste. Ingen guttelag og ingen juniorlag. Det betyr at det må søkes om en del dispensasjoner.

Liten og god. Seksåringen Liam Gustavsen (i rødt og hvitt) rekker elstemann til navlen, men lar seg ikke stoppe av det. Foto: Pernille Ingebrigtsen– Man er jo avhengig av at nærmest alle barna i byen er fotballinteresserte for å få til lag. Men i dag er det mye annet som også er interessant, som data og ungdomsklubben. Stefan var heldig, for på hans tid var barnekullene større. 90-kullet var stort og hadde mange fotballinteresserte. De var gode og vant alt, forteller Jim Antonsen, leder i Vardø IL.

Han deler de som spiller fotball inn i tre grupper: 1. De som vil spille på Juventus, altså har store drømmer og trener deretter. 2. De som har det gøy med fotball, men lett faller ut når det blir for mye løping og kondisjonstrening. 3. De som blir med fordi de har kompiser på laget.

– På små plasser med få barn blir det derfor vanskelig å legge opp treningene – for hvem skal man ta hensyn til? Her har man ingen å miste. Og de med større ambisjoner er tross alt avhengige av å ha et lag å spille på for å kunne utvikle seg, sier Jim. 

Han synes dog det er for få unger som trener på eget initiativ nå om dagen.

– Før spilte vi fotball i gata, sommer som vinter. I dag organiseres barna i hjel.

Også Stefans barndomsvenn Nicklas ser at ting har endret seg når vi kommer til en tom hall 45 minutter før A-lagstreningen begynner. Nå er det andre tider.

– Du ser jo nå, det er ikke en unge her. Her skulle det egentlig vært fullt. Da vi vokste opp bodde vi i hallen, og hver gang det ble ett ledig minutt, var vi ute og spilte. 

For ballen var med Stefan overalt – enten i sekken eller bak på bagasjebrettet. Det var fotball døgnet rundt på den gutten.

HVA VAR DET som gjorde det mulig for Stefan å bli god i fotball på en liten øy ute i Barentshavet? Store nok barnekull og flere talentfulle og ivrige på samme alder er to nøkkelfaktorer. Altså litt flaks. Men hva mer?

Hele Vardø er enig om at 22-åringen har hatt de riktig personene rundt seg i oppveksten – både i Vardø og i Bodø, og at familien har hatt svært mye å si for hans suksess. For der det i Stefans liv har manglet en far, har han hatt to onkler og en bestemor som har stilt opp for han – sammen med mamma Ann-Kristin.

– Ann-Kristin har vært kjempeflink med Stefan, sier onkel Frank og får bekreftende nikk fra de andre vardøværingene som har samlet seg rundt bordet på Unnis kaffebar – byens naturlige møteplass.

Onkels gutt. Onkel Frank Johansen med lille Stefan på fanget. De to har alltid hatt et nært forhold. Foto: PrivatFoto: PrivatAnsiktet lyser opp og Frank er tydelig stolt når han snakker om nevøen som på mange måter har vært som en sønn for han.

Allerede som toåring fikk Stefan være med sine to onkler på bortekamptur med Vardøs A-lag, men Godset-spilleren forteller at fotball aldri ble dyttet på ham.

– Jeg har aldri hatt det presset – at i dag skal du på trening, i dag skal du gjøre det og det og det. Jeg fikk aldri kjeft hvis jeg gjorde feil, men heller gode innspill. At fotball gjennom hele livet har vært noe positivt, det tror jeg har vært viktig. Fotball skal være gøy, og den dag i dag går jeg på trening og det er det artigste jeg vet.

Fotball trengte heller aldri å bli presset på Stefan, han hadde viljen selv. Han hadde en indre driv, og han hadde balltalentet.

– Fra vi var 7-8 år så vi jo at han var veldig god. Han hadde fotballforståelsen til folk som var mange år eldre enn han. Du må ha det i kroppen – uansett hvor i landet du skal bli god, sier Nicklas som mener Stefans talent er hovedgrunnen til suksessen.

– I tillegg kom han seg bort i tide. Han var heldig der, sier 23-åringen som ble sett på som like god som Stefan da de var små, men som i dag bare har det moro med fotballen.

Om Stefan hadde trengt å dra fra Vardø allerede som 14-åring er fotballfolket i Vardø litt uenige om – ettersom treningsmiljøet fungerte godt på den tiden.

– Men i dag må man nok dra enda tidligere om man skal ha sjans, sier idrettslagsleder Jim.

DE SISTE ÅRENE er det Tromsø som har kunnet tilby det beste og proffeste opplegget for unge og ambisiøse spillere fra det høye nord. Altaværingen Tore Reginiussen og vadsøværingene Sigurd Rushfeldt og Morten Gamst Pedersen forlot i slutten av tenårene sine mindre hjembyer for å søke lykken i Tromsø IL. 

Klubben har de siste årene vært flaggskipet i nordnorsk fotball. Siden 1986, med unntak av ett år, har de spilt i den øverste divisjonen. Men i år måtte «Gutan», Norges eneste representant i Europa denne sesongen, ta den tunge turen ned i førstedivisjon.

Nå skal laget bygges opp på ny, og kanskje er Truls Jenssens «Bilbao-drøm» den som må gjennomføres. Spanske Athletic Bilbao er kjent for å bare bruke spillere fra Baskerland og skape et sterkt samhold gjennom felles identitet. Jenssen vil ha et Nord-Norge United.

For fem år siden etablerte Norges Toppidrettsgymnas (NTG) seg i Tromsø, med base på Alfheim. Rundt halvparten av fotballelevene bor på hybel og har kommet til byen fra ulike steder i Nord-Norge, også fra Finnmark, for å få et proffere tilbud. Det er i tillegg fra et ønske fra NTG og trenerne om å få NTG-U hit – en ungdomsskole i regi av Norges Toppidrettsgymnas. Dette vil være et tilbud for de som ønsker en skole på idrettens premisser allerede fra 13-årsalderen. 

Ung-gutan. Tromsøs William Frantzen (20) i aksjon mot Anzji i Euorpa League-kamp på Alfheim. Foto: Pernille IngebrigtsenDen syvende november er i underkant av 4000 mennesker på plass for å se Tromsø mot russiske Anzji på Alfheim, den nordligste stadion hvor det spilles europacupfotball. De fleste TIL-supportere husker godt da Tromsø slo selveste Chelsea på en kritthvit naturgressmatte i Cupvinnercupen i 1997. Denne gangen – i kunstgressets tid – har man klart å holde matta grønn, men folk puster grå frostrøyk og snakker om hvor mange ullsokker og hvor tjukk overtrekksbukse de har kledd på seg.

Klokken 15.15 tidligere på kampdagen: Lars Petter Andressen, TILs assistenttrener, spillerutvikler og lærer på NTG, kommer hastende fra klasserommene i det gamle klubbhuset på Alfheim til administrasjonsetasjen på stadion hvor to menn rigger opp til Europa League-pressekonferanse. Han forteller om hvor viktig han mener etableringen av NTG har vært for talentutviklingen i Nord-Norge.

– Før var det litt sånn at TIL drev talentutviklingen på samme måte som alle andre. Det var liksom ikke noe forskjell på Tromsø og Tromsdalen. Men nå har man fått inn dette toppidrettstilbudet som har gjort at det legges til rette på en helt annen måte en tidligere, og man kan hente de beste spillerne fra hele Nord-Norge og gi dem et helhetlig tilbud.

Utenfor Andressens kontor henger det et kart med tittelen «Spillerutvikling i Nord-Norge». Tegnestifter i forskjellige farger forteller om når TIL sist besøkte de ulike byene og tettstedene. Vardø er spiddet med en blå 2013-tegnestift.

– Dette kartet er ikke helt oppdatert, men vi har veldig god kontroll på hele Nord-Norge. Vi har jo ansatt én, Morten Pedersen, som er spillerutvikler i Nord-Norge. Han reiser rundt, deltar på fotballskoler, holder foredrag og er rundt i alle miljøer. Vi har jo alltid folk på regionsamlinger, kretssamlinger og slikt. Og så prater vi selvfølgelig med folk, sier Andressen.

Én stor nordnorsk stjerne glapp likevel for Tromsø IL, og den 8. november ble TIL-ledelsen gjort smertelig oppmerksomme på det da avisen Nordlys hadde overskriften ”Slik skal TIL unngå å miste flere Stefan Johansen-er”. Klubbens sportssjef, Svein-Morten Johansen, innrømmer til avisen at de har litt å gå på med tanke på å ha full oversikt over alle de nordnorske fotballmiljøene, og spør seg selv om klubben er flink nok til å kvalitetssikre arbeidet som gjøres ute i de andre klubbene.

I 2013-SESONGEN var omtrent halvparten i Tromsøs A-lagstropp nordlendinger. Ellers rant det ikke akkurat over av gutter nordfra i eliteserien, men da Per-Mathias Høgmo tok ut sin andre landslagstropp til privatlandskampene mot Danmark og Skottland, var Finnmark, sammen med Møre og Romsdal, det neste best representerte fylket i troppen – etter Oslo.

Tre finnmarkinger kom med: Stefan Johansen, Morten Gamst Pedersen (32) og Tore Reginiussen (27). I tillegg talte troppen to gutter fra Troms, Ruben Yttergård Jenssen (25) og Tom Høgli (29), og én gutt fra Bodø og Nordland, Anders Konradsen (23). I juni i år ble tysklandsproff Yttergård Jenssen den åttende nordnorske spilleren på herresiden som fikk gullklokka (gis til spillere med 25 landskamper).

TILs assistenttrener Lars Petter Andressen, som selv er fra Ås i Akershus og tidligere har vært trener i Lyn, mener det er noe eget og annerledes med de nordnorske spillerne. 

– I Lyn var det mange tekniske, gode fotballspillere, men de hadde kanskje ikke den rå mentaliteten som mange nordlendinger har. Her oppe er de vant til å være ute i snø og storm, og at ting ikke kommer så lett. Den identiteten må vi ta vare på.

Assistenttrener i Tromsø IL og Norges store målkonge, Sigurd Rushfeldt, er selv oppvokst på en liten plass. Som Tyrkia-proff Morten Gamst Pedersen, spilte «Rush» sin barne- og ungdomsfotball i Vadsø, Vardøs naboby. Han mener man fort får denne rå mentaliteten Andressen snakker om, når man kommer fra små, øde steder – som det finnes mange av i Nord-Norge – og sier en oppvekst på en slik plass har mange fordeler.

Scoringskongen. Eliteseriens målkonge, Sigurd Rushfeldt, er fra lille Vadsø og mener det finnes mange fordeler med å vokse opp på en liten plass. Foto: Pernille Ingebrigtsen– For det første lærer spillere fra små plasser å ta ansvar for egen læring – da det ofte er færre fellestreninger og ikke så godt opplegg rundt fotballen. Det fører til selvstendige og voksne spillere, sier «Rush» som med sine 172 mål har scoringsrekorden i eliteserien.

– For det andre er disse spillerne tidlig med i A-lagsfotball, noe som gjør de tidlig vant med voksenfotball hvor det er mer fysisk og et høyere tempo, selv om kvaliteten kanskje ikke er så bra. 

Som 18-åring, etter endte videregående, forlot han fødebyen til fordel for Tromsø, før turen etter hvert gikk videre til Birmingham, Racing de Santander og Austria Wien, i tillegg til Rosenborg. I 2006 vendte han «hjem» til Tromsø. 

– Mange toppspillere har kommet fra små plasser, sier målkongen og nevner eksempler som Steffen Nystrøm fra Vadsø, Lars Iver Strand fra Lakselv og Belgia-proff Tom Høgli fra lille Evenskjer – et bittelite tettsted utenfor Harstad med rundt 600 innbyggere.

TRE MINUTTER PÅ OVERTID i kampen mot Anzji i Europa League høres banneord som bare nordlendinger kan, setninger med minst 18 års aldersgrense  – også en del av den nordnorske identiteten. «Ung-Gutan», med en snittalder på 22 og et halvt år, holder ikke helt inn og taper 0-1 i det 93. minutt. Det positive er likevel at flere unge nordlendinger – blant andre en 17-åring oppvokst med TIL-emblemet på brystet og en 18-åring fra Storsteinnes i Troms – har fått med seg viktig erfaring. Den vil nemlig trenges i nye Nord-Norge United. 

Og Tromsøs Bilbao-variant også vil ha plass til og behov for østfinnmarkinger og vardøværinger. Men om Vardø skal fostre en ny toppspiller, må seksåringen Liam Gustavsen være like ivrig som Stefan Johansen. Spille fotball hele tiden – over alt. Ute som inne. Han må ikke se begrensningene, men heller mulighetene. Ugresset i Moloholla kan alltids fungere som kjegler, og i motvind blir man sterkere.

Liam er heldig. Han har et spesielt forbilde – en som spilte fotball på den samme kunstgressbanen, i den samme hallen og i de samme gatene som han selv. Trolig får seksåringen snart se at det er mulig å vokse opp i Vardø og bli utenlandsproff. Mye tyder på at 2014 blir begynnelsen på et nytt eventyr for Stefan Johansen. Og i Tromsø håper man på det samme – begynnelsen på et nytt nordnorsk eventyr – selv om det blåser imot, både på Alfheim og i Moloholla.