Angsten og byråkratiet

Statistikken over unge nordmenn med angst og depresjoner har lenge vært dyster lesning. I løpet av livet vil over halvparten av befolkningen utvikle en psykisk lidelse. Flesteparten av disse lidelsene vil slå ut tidlig i livet.

Dårlig samarbeid

Som ung voksen er man ofte sårbar. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal gå til for hjelp, og hva slags behandling man har krav på fra det offentlige. I Oslo kommune finnes det kun et titalls antall kommunale psykologer.

Terje Risanger er fastlege ved Prinsdal legesenter i Søndre Nordstrand. Mange ungdommer i bydelen har angst- og depresjonslidelser som skyldes rus, vold og problemer i hjemmet eller på skolen. Risanger forteller at det kan være svært utfordrende å kartlegge ungdommenes sykdomsbilde.

terjebru2Terje Risanger er fastlege i Søndre Norstrand. Foto: Helge Voll Hustad Han forteller at psykologtjenesten i bydelen har et meget begrenset tilbud, og at han ikke har full tillit til de privatpraktiserende psykologene i Oslo som han og andre allmennpraktikere i de ulike bydelene skal samarbeide med:

– Vi vet ikke hvem de er, hva de står for og hva de er gode på. De skal ta en del av ”mellomsjiktet” av våre pasienter, men det er et opplegg som fungerer dårlig. De som har sett på hva vi allmennpraktikere gjør, blir helt forskrekket over hvor tung problematikk vi ender opp med å sitte og jobbe med – helt alene.

DPS-rot

Er man over 18 år, skal man kunne benytte Oslos voksenpsykiatriske spesialhelsetjeneste.

Innenfor denne tjenesten er distriktspsykiatrisk senter (DPS) en av de viktigste undertjenestene som tilbys. Distriktspsykiatrisk senter er en større enhet for spesialhelsetjenester innen psykiatrien. De har hovedansvar for å kunne gi døgntilbud, dagtilbud, poliklinikk og et akutteam for krisetilfeller. Det finnes kun fem av disse sentrene i Oslo kommune – og de deles av Oslos 15 bydeler.

Når unge voksne med symptomer på dårlig psykisk helse besøker fastlege Anne Lill Eide hos Klinikk For Alle på Majorstuen, er det ofte fordi de vil ha sykemelding. Hun opplever i mange tilfeller at disse pasientene bruker tid på å åpne seg om en eventuell angst eller depresjon, og flere samtaler og kartlegginger må til før hun eventuelt kan danne seg en oppfatning av om hun bør henvise dem videre.

Men dette er ofte vanskelig. Særlig synes hun at de distriktspsykiatriske sentrene er en vanskelig ordning å forholde seg til. Hennes oppfatning er at dagens DPS-ordning ikke fungerer optimalt når de til stadighet omorganiserer seg, legger ned, eller skifter ut personalet sitt.

– Problemet er at jeg har pasienter fra hele Oslo som sokner til andre DPS-er enn den som er i min bydel. Da må jeg samarbeide med mange DPS-er når jeg skal henvise og følge opp pasientene mine. Hvis en pasient flytter til en bydel som er tilknyttet et annet DPS, får de ikke fortsette ved det gamle senteret, der de har etablert kontakt og tillit. I mange tilfeller kan dette oppleves som helt umenneskelig, forteller Eide. 
 

Hun forteller om tilfeller der hun har måttet kontakte de aktuelle DPS-ene og klage på hvor problematisk et slikt opplegg er. På denne måten har pasienten fått lov til å gå tilbake til sitt gamle DPS, men Eide mener at å måtte ta slike telefoner er unødvendig bruk av tid og energi.

Må lage egne løsninger

I likhet med Risanger er Eide også skeptisk til mange av de såkalte avtalepsykologene som har et samarbeid med helseregionen Helse Sørøst.

–  Ved enkelte terapiformer, som psykoanalyse, kan psykologene ha én pasient fire-fem dager i uken over flere år. Det innebærer at slike terapeuter vil ha hele sin praksis okkupert av noen få pasienter gjennom flere år. Slikt skaper selvfølgelig ventelister.

Hennes løsning har vært å samarbeide med private kliniske psykologer og gestaltterapeuter. Eide opplever at dette har vært vellykket, men dyrt, for pasientene.

– En konsultasjon hos slike private terapeuter koster fra 600 til 2000 kroner per time - uten at det finnes noen refusjonsordning fra det offentlige.

Vokser ikke på trær

Etter 22 år som fastlege i Søndre Nordstrand, har fastlege Berit Holten holdt til på Frogner de siste tre årene. Hun har tidligere jobbet som ungdomspsykiater, og poengterer at det er en høyere terskel for å fortelle om psykiske problemer hvis man er ung. Og hjelpen er ikke nødvendigvis tilgjengelig, selv etter at de har tatt mot til seg og innrømmet at noe er galt.

beritbruk2Berit Holten er fastlege på Frogner. Foto: Helge Voll Hustad

– Hvis de kommer og ber om psykolog med én gang, så er det problematisk fordi vi ikke har så mange av dem. Da må man begynne å tenke på hva man kan gjøre selv. Det er ganske mye en fastlege kan gjøre – hvis han eller hun har interesse for det.

Holten mener en fastlege kan ha like mye verdi som en psykolog, forutsatt at de tar seg nok tid og er interesserte nok i pasientens problemer. Hun har opplevd at pasientene hennes har vært misfornøyde etter å ha besøkt psykologer hun har henvist til.  I likhet med de andre legene mener hun at samarbeidet med de kommunale psykologene ikke fungerer. Hun innrømmer at hun har vært nødt til å sende pasientene sine til psykologer som virker “håpløse”, og som ikke klarer å hjelpe:

– De møter bare en person som sitter og lytter og kanskje nikker litt.

Men Holten mener også at pasientene ofte har for store forventninger til hva en psykolog kan gjøre for dem.

– Hvis de får en psykolog de ikke synes er helt topp første gangen, så vil de gjerne ha en annen, forteller Holten.

– Men sånn fungerer det ikke – de vokser jo ikke på trær.

Henvisning og kriterier

For å få videre behandling må man først oppsøke fastlegen sin, som så kan henvise videre. I de mest alvorlige tilfellene er det henvisning til DPS som gjøres først. Fastlegene mener dette er et system som ikke fungerer. De fortviler over det de mener er for strenge kriterier som må oppfylles for at DPS-ene er villige til å ta inn pasientene deres – og de ender opp med å måtte innta “psykologrollen” for pasienter som de i utgangspunktet vurderte som for alvorlige tilfeller for dem å kunne behandle på egenhånd.

Kirsti Sunde Hansen er psykologfaglig rådgiver ved Lovisenberg DPS, som er knyttet opp mot Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Hun forteller at det er tre kriterier som må oppfylles før en pasient kan få hjelp ved et av de fem DPS-ene i Oslo kommune. Alle de tre punktene i den såkalte “prioriteringsveilederen” må være oppfylt.

1) Alvorlighet. Har pasienten en lidelse som kan beskrives som alvorlig? Er den en psykisk lidelse i seg selv? I den kategorien er det to underkriterier.

i) Pasienten livslengde blir redusert

ii) Pasientens livskvalitet blir mer enn ubetydelig nedsatt hvis de ikke mottar helsehjelp.

2) Har pasienten nytte av behandlingen de kan gi? Er de det riktige stedet? Da vurderes pasientens tilstand, og hvilken behandling de kan ha nytte av.

3) Det siste kriteriet handler om kostnadseffektivitet. Sunde Hansen forteller at det må være et rimelig forhold mellom kostnadene ved helsehjelpen, og og den forventede nytteffekten av helsehjelpen. Det kan innebære at en pasient som har gått i mange år i annen behandling uten å bli bedre, faller utenfor DPS-tilbudet fordi det ikke vil være kostnadseffektivt med tanke på ressursene det vil kreve å behandle personen.

Hvis henvisningene mangler informasjon, eller de ikke er sikre på om en pasient har rett på behandling hos dem, innkalles pasientene til et møte. Da er det først en vurderingssamtale med Sunde Hansen, og deretter tas det en endelig avgjørelse av noen andre.

Ventelister og alvorlighetsgrader

Hvis pasienten faller innafor kriteriene som DPS-ene stiller, så er det igjen retningslinjer for hvor lenge de må vente før de har krav på å bli behandlet. Det kommer av at et DPS aldri kan bli fullt, og må behandle alle som har krav på det.

– Ventetiden er satt etter hvilken lidelse du har, og ikke etter kapasitet, forteller Sunde Hansen.

Selvmordstanker og mistenkt psykose er de lidelsene som får fortest behandling. Når det kommer til depresjoner så deler de det inn i mild, moderat og alvorlig. En moderat depresjon kan toppen vente i seks uker, men de prøver å ta inn fortere enn det.

Hvis det er angst pasientene sliter med, er det en annen situasjon. Sunde Hansen sier at forskning og erfaring viser at en angstlidelse, selv om den er forferdelig, ikke blir verre av å vente. Dermed kan en pasient med angst måtte vente opp til 16 uker for å få behandling, selv om det er alvorlig.

– Vi ser på om den angsten påvirker en i den grad at den påvirker funksjonsnivå, som at en ikke kommer seg ut av huset. Da settes fristen kortere.

Ti dager ble to måneder

Hvis man er under 23 år skal henvisningen til DPS vurderes innen ti dager, og man skal komme raskere til behandling. “Ole” fikk diagnostisert en panikklidelse som 22-åring. Han oppsøkte fastlegen for å få hjelp mot det han trodde var et hjerteinfarkt:

– Jeg slet med å puste og med å holde meg stående. Det svartnet for øynene mine. Jeg var veldig, veldig redd. Jeg trodde jeg var i ferd med å dø.

Fastlegen hjalp “Ole” med anfallet på kontoret den dagen. Diagnosen panikklidelse kom raskt. Etter henvisning fra fastlegen ble “Ole” satt på vent hos sitt lokale DPS. De to månedene det tok mens han ventet var krevende. Han fikk heller ingen oppfølging underveis. Nettene ble tilbrakt hjemme hos foreldrene. Ofte måtte de sove sammen med han for at han skulle klare å komme seg gjennom natten.

Sunde Hansen forteller at det varierer hvor mye oppfølging pasientene får mens de venter på innleggelse hos DPS. Da er det litt opp til fastlegene å hjelpe pasienten.

Hun trekker også fram at de har et ambulant team som kan komme på hjemmebesøk hvis pasientene trenger det:

Livet etter DPS

Sunde Hansen forstår fastlegenes frustrasjon når de får pasientene sine “i retur” fra et DPS hvis pasientene ikke oppfyller DPS-enes kriterier. Dette fører til at fastlegene selv må forsøke å hjelpe pasienter med større behov og tyngre psykiske lidelser enn allmennleger har forutsetninger for å takle.

Hvis pasienter har fått innvilget plass og gjennomgått behandling hos et DPS, kan pasienter med behov for videre hjelp sendes tilbake til fastlegen sin i tiden etterpå.

Fastlegen kan deretter bidra med samtaleterapi og eventuelt oppfølging av medisiner. I noen tilfeller, som i “Ole” sitt, kan pasienter oppleve at behandlingstilbudet de får hos DPS-ene er for kortvarig for deres behov – men at tilfellene deres ikke er alvorlige nok til at de kan kreve å få behandlingen sin utvidet. Slike situasjoner er Sunde Hansen kjent med.

– Men det er rett og slett ikke alle som har nytte av å få mer hjelp hos DPS, avslutter hun.

Hør Kirsti Sunde Hansen fortelle om hvorfor noen pasienter sendes tilbake til fastlegen: