Frisk etter egen innsats

“Ole” er en 24 år gammel ungdomspolitiker, som for to år siden fikk sitt første panikkanfall. Han ble diagnostisert med en panikklidelse, og veien fra første tur til fastlegen og friskmelding har vært lang.

Hør Ole fortelle om sitt første panikkanfall:

Måtte vente på psykologhjelp

Fastlegen til “Ole” henviste han videre til Distriktspsykiatrisk senter (DPS), hvor han ble satt på venteliste i to måneder. Mens han venta var han avhengig av å bruke forskjellige medisiner for å komme seg gjennom dagene.

- Av fastlegen min haddde jeg i den ventetida fått seroxat, som er et antidepressivum, og imovane, som er en innsovningspille. Den brukte jeg slik som jeg selv ville, og tilbrakte dagene med å sove. Det var fordi ventetida var veldig vond. Jeg husker ikke så mye av den, men jeg hadde som regel et stort panikkanfall i løpet av dagen, og så hadde jeg kanskje tre-fire små i tillegg. Det var som om en bryter hadde skrudd seg på etter den første gangen på legekontoret, panikken hadde sluppet opp til overflaten, og jeg ble ikke kvitt den.

Da ventetida var over kom “Ole” til sin lokale DPS. I tillegg til en døgninnleggelse hadde han et par timer i uka med psykolog, i løpet av circa tre måneder. Det ble ikke helt slik som han hadde sett for seg:

Nedtrapping

Etter at han ble utskrevet fra DPS fortsatte “Ole” på medisinene. Ett år etter det første anfallet bestemte han seg for å slutte for første gang. Det gikk ikke, og han måtte trappe opp med dosene igjen. Noen måneder seinere bestemte han seg for å prøve igjen. Han hadde nesten klart det, og gikk på en minimal dose med antidepressiva.

Medisiner-illustrasjon6Nå bruker ikke Ole medisiner lenger, men det har vært en lang vei å gå. Foto: Ines Margot Zander 

Men alene på et hotellrom opplevde han det han selv karakteriserer som det kraftigste anfallet han har hatt noen gang.

Da bestemte han seg for at han ikke klarte å bli frisk på egen hånd. Etter å ha lest seg opp om sykdommen bestemte han seg for å prøve kognitiv terapi.

Kognitiv terapi fokuserer på å endre tankemønstrene hos pasienter som sliter med ulike typer angstlidelser, depresjoner og andre lidelser. Pasienten må identifisere de tankene som skaper utfordringer for dem, før vedkommende sammen med terapeuten jobber gjennom feilaktige forestillinger.

Eksponeringstrening er en viktig del av kognitiv terapi, og pasientene må oppsøke situasjoner som tidligere har trigga problemene.

“Ole” måtte selv gjøre en innsats og finne en terapeut:

Politikernes planer

Solberg-regjeringa skriver i sin regjeringsplattform at psykisk helse har blitt nedprioritert, og lover en økt satsing på problematikken.

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Lisbeth Norman, kommer med en kort kommentar da Journalen spør om hva de ønsker å få utretta i sin regjeringsperiode, etter å ha lova millioner til rusomsorgen og psykiatrien.

“Vi vil satse på psykiske helse. Derfor skal vi bygge ut lavterskeltilbud i kommunene og styrke behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten. I den norske helsetjenesten må vi også bli bedre på mestring. Ikke alle som sliter psykisk blir helt friske. Da trenger de hjelp og støtte til å leve med sykdommen. Hvis vi skal møte utfordringene på dette området er vi nødt til å gjøre mer enn å behandle. Vi må også forebygge ved å styrke skolenes og arbeidsplassenes arbeid mot mobbing og utenforskap.”

Stoler på det offentlige

“Ole” har stor tiltro til det offentlige, til tross for at de ikke klarte å behandle han. Han mener at det offentlige tilbudet var bra for den akutte delen av panikkangsten hans, men etter å ha blitt utskrevet fra DPS følte han at alternativene enten var høy bruk av antidepressiva, eller et liv som uføretrygda.

Han valgte et tredje alternativ, som var avhengig av grundig research fra hans side, i tillegg til at han hadde råd til å oppsøke privat behandler.

- Det er en alvorlig svakhet ved systemet, sier Ole. I løpet av den tida han har vært med i diverse organisasjoner som fokuserer på mental helse, har han sett eksempler på hvordan livet hans kunne ha blitt.

- Jeg hørte for første gang om en annen som har hatt like kraftige panikklidelse som meg. Han har bodd på et gamlehjem i bydel i Nordre Aker med avslatningsbolig og egen hjelpepleier som gjør ting for han siden han ble sjuk.

“Ole” mener han vet hvordan psykiske lidelser best burde behandles;