Men størst av alt er idretten

Bare for å slå det fast med en gang: Jeg elsker idrett. Over alt på jord.

Jeg ble så godt som født i en svømmehall. De første årene av mitt liv brukte jeg på å være i fysisk aktivitet. Uansett hva slags aktivitet det var likte jeg det. Med en mor som jobbet med å få barn i fysisk aktivitet var det umulig å sitte inne og se på TV i helgene. Det har preget meg resten av livet. Men det endte kanskje ikke helt som mamma hadde håpet.

For hva bruker jeg helgene mine på nå? Jo, å sitte inne og se på TV. Jeg ser på idrett. Min kjærlighet for idrett startet i barneårene og har blitt mer og mer ekstrem. For ekstrem.

Kaffetrakteren er i hyppig bruk hjemme. I natt satt jeg oppe til klokka 3 for å se en treningskamp i amerikansk fotball. Under vinter-OL i Sotsji var dagene mine slik: stå opp til første øvelse, lage frokost i en reklamepause, se mer på OL, spise middag, se OL, legge seg. Jobben måtte vike. Skolen måtte vike. Livet måtte settes på vent. Heldigvis har jeg like fanatiske venner, så jeg slapp å tilbringe to uker alene foran TVen.

I august startet Premier League. I september starter den amerikanske fotballigaen (NFL). I november starter skisesongen. Hockeysesongen varer så godt som hele året. Sommeren 2016 kommer til å bli magisk. Først er det fotball-EM, deretter Tour de France, før det hele rundes av med OL i Rio. Med unntak av OL skal alt konsumeres gjennom TV-ruta, med en kaffekopp på bordet. Under OL er jeg selvsagt tilstede. Idrettsgleden jeg ser på skjermen gjør noe med meg. Jeg gleder meg på deres vegne.

Dessverre er det få som forstår hvor slitsomt det er å være sportsfanatiker. Hele dagen min handler om å innta flest mulig sportsinntrykk. Jeg ønsker å få med meg hvem som vinner vennskapskampen i landhockey mellom Nederland og Chile. Jeg får aldri nok. Men samfunnet har lært meg at jeg må ta en utdanning, få en jobb, stifte familie. Når skal jeg få tid til alt det? Livet er stressende.

Jeg har ingen naturlig relasjon med fotballspillere i England. Ei heller byene der. Allikevel jubler jeg høyt når fotballspillere der scorer. Jeg blir gal. Jeg har sittet hjemme alene og ødelagt stuebordet i raseri over et fotballresultat. Jeg har sittet for meg selv og jublet av full hals for at en norsk syklist vinner en spurt i Polen rundt.

Det kan bli for mye av det gode sier mange. Det kan det ikke.