Gamle kameler og nye romanser på Vestkanttorget

– Denne må dere se! sier en aldrende mann og viser frem en pakke Camel sigaretter. En hilsen på baksiden forteller oss at pakken er fra krigen, kastet ned som en oppmuntrende hilsen til nordmenn fra regjeringen, som på den tiden befant seg i eksil i London:

EN LITEN HILSEN: “Til de som utenfor landets grenser arbeider for Norges sak”. Foto: Katarina Petrovic

“En liten hilsen fra dem som utenfor landets grenser arbeider for Norges sak.(…) Dagen skal komme da landet vårt er befridd fra nød og tvang.”

Skriften er sirlig og det hele er signert av daværende statsminister Johan Nygaardsvold. Selgeren ser oppglødd på pakken.« Er ikke det stas?», sier han og peker på skriften. Folk titter nysgjerrig på sigarettpakken – det er ikke overalt en kommer over slikt.

Mannen står i den ytterste av to sirkler med boder på markedet som fylte 25 år i mars. Torget ble etablert i 1989 av Ingrid-Anne Minde, Morten Malin og Lars Grini. De var opptatt av gjenbruk og hadde et brennende ønske om å lage et marked etter europeisk standard. Markedet ble raskt en hit og har siden trukket alle slags selgere: antikvitetsforhandlere, bloggere, hobby-kremmere og ikke minst tidligere kunder – kunder som har åpnet lommeboken lørdag på lørdag og nå må begynne å selge ting videre.

I dag betaler du 500 kroner for å sette opp en bod på 2x3 tre meter. Salget varer fra klokken 09:00-17:00 og en kan i løpet av disse timene selge det meste som er lovlig – utenom hvitevarer og elektronikk. For daglig leder Minde er opptatt av en viss standard.

Det yrer av folk: unge, gamle, hipstere og straighfolk – ifølge hjemmesiden deres kan de ha opptil 10 000 besøkende på en dag. – Er det én bod holder vi åpent, sier Ingrid-Anne. Til dags dato har de kun holdt steng to lørdager; den ene gangen snedde det så kraftig at en ikke kunne se bodene på andre siden av torget. Den andre gangen var 23. juli 2011.

I dag går alt sin vante gang: bord og klesstativ settes opp i rekordfart, klær og ting dras opp av esker og Ingrid-Anne løper fra bod til bod for å forsikre seg om at alt er som det skal.

19.jpgIngen ser ut til å gjøre nummer ut av en liten gutt som løper rundt alene. Guttens navn er Fredric Rosenqvist. Han er tre år og er ikledd en blå jakke og Spider-Man lue. Et øyeblikk svirrer han rundt, før han snur seg og løper målrettet mot et høyreist par i enden av plassen.

Tjue år tidligere lemper en langstrakt og mørk blond Marcus Rosenqvist kasser ut av sin mors bil. Nok en lørdagsmorgen har han tvunget henne opp og om noen timer skal han tvinge henne til å hente han og det som forhåpentligvis er tomme pappkasser.

Kassene står på rekke og rad fremfor bilen. De bugner av gjenstander: glass og porselen, stoler og skap, rubbel og bit. De eldre selgerne smiler bekreftende når unggutten passerer med kassene sine. Storfamilien på Vestkanttorget kjenner han godt.

Da han var 12 år fikk han NRK på trappen. De ville lage en reportasje fra gutterommet hans, der ryktet skulle ha det til at det befant seg mer enn femti lamper. Det viste seg dessuten at gutten også satt på imponerende kunnskaper om antikvarisk reparasjon: han hadde lært å binde prismer av en gammel dame og en pensjonert urmaker har lært han alt om restaurering av klokker.

Marcus trives blant likesinnede på Vestkanttorget og har vært fast inventar i nesten ett ti år, da han en dag lar øynene hvile litt ekstra på en blond, engelsktalende pike. Den tsjekkiske blondinen er på besøk hos en eldre dame som hun tidligere jobbet for. – Du vet hva jeg trenger, pleier fruen å si når Ludmila går ut døren, og ja visst vet hun det: ingen verdens ting. Så hun drar til Vestkanttorget der det er kort mellom smågledene og overflodsperlene.

Etter å ha tittet en stund legger hun merke til den langstrakte gutten. Han som er så rask til å servere henne kaffe, og som dukker opp overalt på torget. Scenarioet gjentar seg tre lørdager på rad før hun til slutt snur seg mot han.

– Jeg tror du trenger telefonnummeret mitt, sier hun. Han fomler med tastene «Lud-hva?». Hun får telefonen «-mila». Han ringer henne samme kveld.

Åtte år senere står Marcus fortsatt på Vestkanttorget. Sjappa er utvidet fra bod til butikk og salgsteamet fra en til fire. Han har gjort restaurering av lamper til levebrød og kan i dag skryte av et lager bestående av ti tonn prismer. Foran han ligger et knippe utvalgte lamper klare for salg. Ludmila smiler fra vaffelboden. Parets yngste sover stille i en blå vogn.

Kona er fortsatt blond og ikledd slitte jeans, grå genser og torgets vakreste smil. Hun øser vaffelrøre fra en gul bøtte i plast og platene stekes med moderlig tekke. Bak henne står en rød Mazda fylt med grå banankasser. Hun titter i forsetet, et populært tilholdssted for sønnen Fredric (3). Men Fredrik er ikke å se.

Klokken er bare ti og solen speiler seg i det duggete gresset, men folk flokker seg allerede rundt bodene. LEK OG MORO: Selvom mye av tiden går til kjøp og salg, lager familien alltid litt plass til lek og moro. Foto: Katarina PetrovicFredric kommer løpende mot moren. Han svinger litt med armene, før han sprinter over til henne. Etter en stund forsvinner hun over til naboboden. Fredric venter, titter bort.

Moren trekker opp fem DVD-er fra en pappkasse og gir tegn til selgeren at hun bare skal forhøre seg med sønnen. Fredric napper ut filmen om Petter Pan, men vil ja-takk-helst ha alle sammen. Så begynner han å løpe. Moren viser fem fingre til selgeren, som nikker bekreftende.

Fredric løper. Solen treffer en oase av glass og bryter hvitlyset i alle retninger. Strålene deler plassen, viser stien vi bør følge. Han passerer en grønntonet keramikk-krukke på størrelse med en vase. Krukken er en barselkrukke, et spann mødre pleide å få suppe i etter fødsel.

Fredric enser ikke krukken, bare løper videre. De kjappe støvlene treffer det harde underlaget, fører oss mellom brukte bluser, blondeduker og barberhøvler. Forbi boden med plastpakket sølvtøy, der Ingebjørg Helle for første gang holder bod uten sin 88 år gamle mor. Serveringsklare skatter blunker forlokkende, men Fredric forsetter forbi og nedover plassen.

– Hva skal du ha for dvergen? En av selgerne har beveget seg bort til en bod tettpakket av tallerkener. Han har lenge manglet Søvnig, den trette dvergen i eventyret om Snehvit, til samlingen sin og har nettopp fått øye på den.

– Du kan få dvergen, men da skal jeg ha de to Snehvit-tallerkenene der, svarer mannen i boden og peker på tallerkenene selgeren holder.

SNEHVIT OG DE SEKS DVERGENE: Et bytte med en medselger gjenforente den siste dvergen “søvnig” med resten av dvergene. Foto: Katarina Petrovic

Selgeren rynker på brynene, tviholder på porselenet, men klarer ikke å ta øynene fra gummidvergen.

– Det er et dårlig bytte for meg, sier han og drar på det. Han har akkurat byttet til seg tallerknene og uttrykte bare minutter tidligere hvor fornøyd han var med funnet.

Mannen med den siste dvergen ser på han. Det blir stille et øyeblikk. – Det får la gå da, sier selgeren til slutt, gir mannen tallerkenen og slipper Fredric forbi.

Fredric stopper, ser seg litt rundt, før han gjemmer seg i et stativ med svarte jakker. Han titter ut mellom plaggene. Her blir han aldri funnet. For det er enorme mengder klær å skjule seg i. Ingrid-Anne fører en fifty-fifty-politikk – halvparten klær, halvparten ting. Noen av selgerne rynker på nesen til dette. De mener ting var bedre da ting var ting og ikke klær.

En aldrende dame lener seg tilbake i en campingstol, Unni Kindem (83) har vært her i mange år. Sammen med sin datter stiller hun tradisjonen tro med antikviteter på torget, men har ikke så mye imot klesplaggets inntog her. Er det marked for det, bør det være lov. Verre mener hun det er med prisene – de har falt dramatisk de siste årene.

– Før kunne du få 2000-3000 kroner for et skap, i dag får du ikke snaue tusenlappen engang, sier hun. Det gnistrer mildt i de brune øyne og hun holder stramt rundt en sløv sigarett.

Det begynner å lakke. Pappkassene trekkes frem igjen, stativene tømmes og bodene tørkes av. – Kjøper du den nå, skal du få den billig, høres det fra et hjørnet. Fredric har vært borte en stund, men moren er ikke bekymret for eldstemann. Svarer han ikke ved tilrop, vet hun at det ikke tar lang tid før en av de andre selgerne veiver med en arm og signaliserer at sønnen er i god behold.

Men nå vil Fredric tilbake, tilbake til redet der det hele startet. Der far møtte mor og der han håper på å møte sin láska. Solen er på vei ned og dugget har svunnet hen med dagen. NYE EVENTYR: Fredric (3) avslutter nok en lørdag med film i forsetet på den røde Mazdaen – denne gangen med en av sine fem nye filmer, Petter Pan. Foto: Katarina PetrovicDet nærmer seg stengetid for Oslos eldste marked. Fredric passerer stedet der mannen med sigarettpakken sto. Plassen hans er tom og selgeren er ikke å se.

Faren kommer Fredric i møte og sammen går de tilbake til boden for en siste innsats. Når Fredric blir stor vil han også bli selger, dog vil han heller selge klær: jenteklær og gutteklær. Om han likevel ikke skulle være å finne på markedet de neste 25 årene, er han hvertfall å finne i forsetet på en rød Mazda en snau time til, på eventyrreise med Petter Pan.