Kalde vafler, varme hjerter

– Jeg har laget mye mat, jeg. Jeg har laget mat til gutta i Hells Angels, forteller Bjørg Inger Roarsen (60).

Det er onsdag ettermiddag på Samson på Sandakersenteret, og Bjørg Inger Roarsen mimrer om gamledager. Foran henne på bordet står en tallerken med en vaffel, og på hvert hjerte er det en skive brunost. Thorgunn Lindøe (70), besøksvennen hennes, lener seg fremover med vidåpne øyne.  

– Gjorde du?

– Jada, jeg hadde en liten fest. 

Thorgunn ler høyt og hjertelig.

 – Og de er kresne på mat! Så da grillet jeg hvalbiff, blant annet. Nydelig kjøtt! Den var så god, forteller Bjørg Inger. 

Nå hører middagslagingen hjemme på Torshov sjeldenhetene til. Det er ikke like stas å spise alene. Derfor ser hun alltid frem til disse dagene, når én av de to besøksvennene hennes kommer på besøk. Da svinser hun rundt og rydder leiligheten slik at det skal se pent ut når gjestene kommer. Ellers har hun først og fremst kontakt med hjemmesykepleien, morgen og kveld. De har sjelden tid til å sette seg ned og slå av en prat. Bjørg Inger er én av flere tusen ensomme i dagens Norge.

Ti til bords i barndommen

Det var barndoms- og ungdomsårene som la det sosiale fundamentet for Bjørg Ingers liv. Hun vokste opp i Bø i Vesterålen, sterkt forankret i fiskermiljøet og med stor familie. Selv etter over 40 år i Oslo er det ikke vanskelig å høre at hun kommer langveis fra. Hver gang hun snakker får man assosiasjoner til fiskevær med skrikende måker og voldsomme bølger, rammet inn av fjellene i horisonten. Man skulle nesten tro at alt sammen foregikk rett utenfor Samson denne onsdagen. Hennes egen far var fisker, og stemmen blir fylt med latter når hun forteller om barndommen. 

– Vi hadde så mye god fisk da jeg var barn. Faren min kom rett fra havet med fisken, den var helt fersk. Og så kom han med sånn mølje, det husker jeg. Da hadde vi middag sent om ettermiddagen, og naboene var inne og spiste hos oss, forteller hun.

Hver middag satt det ti personer til bords hjemme hos familien Roarsen. Da hun ble 18 år gammel, flyttet hun og ti venninner ned til Oslo. Det tok ikke lang tid før hun fikk jobb som hjelpepleier på Nesodden. Hun forteller at hun aldri hadde problemer med å skaffe seg arbeid. Etter hvert flyttet hun inn til Oslo, og begynte i jobben på sykehjemmet Lille Tøyen. Hverdagen var fylt med mennesker i alle aldre. Hun jobbet mange nattevakter, og fikk etter hvert tilnavnet Nattens Prinsesse. Det gode arbeidsmiljøet holdt henne gående som hjelpepleier i 30 år. Det var sykdom og dårlig helse som gjorde at hun måtte gi seg noen tiår før pensjonsalder. Overgangen var brå og endelig. Nå hilser verken pasienter eller medarbeidere henne god morgen lenger, og sakte, men sikkert, har omgangskretsen krympet. 

BI som ung.jpgBjørg Inger var godt etablert i Oslo allerede før fylte 20 år. På Samson.jpgKald vaffel, men varmt hjerte.

Et smil kan redde liv

Personer som står utenfor arbeidslivet opplever i større grad at andre viser lite interesse og engasjement for deres hverdag. En undersøkelse gjort av SSB viser at om lag 4 av 10 som har vært arbeidsledige over lengre perioder opplever tapet av kontakten med kollegaene sine som vond. Forskning gjort av sosialpsykologene Louise Hawkley og John Cacioppo viser at vi dessuten opplever tiden vi tilbringer sammen med andre som mer givende, enn tiden vi tilbringer alene. Dette gjelder for mennesker på tvers av kulturer: samhold er positivt for oss alle. I Oslo finnes det flere samlingssteder hvor folk kan møtes, slå av en prat og bare føle på nærværet av andre personer.  

Noen hundre meter fra Sandakersenteret ligger Sagene Frivilligsentral, stedet Thorgunn er utsendt fra. Her høres en jevn summing av stemmer, mens de besøkende smiler og tar mot en kaffetår og dagens smørbrød fra blide servitører. De ansatte jobber gratis, men for kantinearbeider Kristin Huuse (31) er det betaling nok å få dele ut smil og en hjelpende hånd til noen som virkelig setter pris på det. 

- Det handler om å gi og ta, og jeg ville gi noe tilbake til samfunnet. Jeg bestemte meg for at jeg kan bruke det lille jeg har av ressurser til å gjøre hverdagen bedre for noen andre. Av og til er et smil nok, forteller hun.

Hun har jobbet som frivillig siden før sommeren, og bruker 3-4 dager i uken sammen med de faste besøkende som tar turen bort til kaféen i høyblokkens første etasje.

Hun tror det er lettere å overse hverandre i store byer, og at det finnes mange flere ensomme sjeler rundt omkring i byens leiligheter enn de fleste skulle tro.

– Når jeg hører ordet “ensomhet”, så knytter det seg i hjertet. Det føles vondt, det å sitte alene. Det å ikke ha noen rundt seg… Jeg begynner å få tårer i øynene, rett og slett, sier Kristin.

Hun mener at tre fjerdedeler av de eldre som benytter av tilbudet er ensomme, men at mange ikke vet om Frivilligsentralens tilbud. I 2010 kom det frem at hver fjerde nordmann har opplevd vond ensomhet. Fire år senere, i april 2015, uttalte helseminister Bent Høie at ensomhet er å regne som et folkehelseproblem i dagens Norge. Mangel på vennskap rammer først og fremst de som trenger det mest – de arbeidsløse med dårlig helse og lite nettverk. 

– Ensomheten kan bety døden, rett og slett. Mange mister livsgnisten. Vi er avhengige av hverandre for at verden skal gå rundt, sier Kristin.

Frivilligsentralen har mange tilbud for de som ønsker det – og ofte er det selskapet av andre som trekker folk hit. Kaféen er åpen fire dager i uken, og hver dag kommer noen innom. I tillegg finnes tilbudet om handlehjelp, praktisk bistand, og besøksvennordningen. For Bjørg Inger betyr dette alt. 

Besøksvenn1.jpgThorgunn besøker Bjørg Inger èn gang hver andre uke. BI og T ser opp.jpgDet er godt å få en støttende hånd på vei opp til leiligheten i andre etasje.

Omtanke og vaffelhjerter

Også på Samson fyller summingen av stemmer og klirring i kaffekopper rommet. Det er dunkel belysning, og over halvparten av bordene er okkupert av mennesker i alle aldre. Køen til kassen er nærmest konstant. Thorgunn ser bort på bordkavalerens vaffelhjerter. De ligger nesten urørt på tallerkenen. Thorgunn har alltid vært vant til å møte mennesker, og livet som pensjonert helsesøster ble en stor omveltning. Derfor grep hun muligheten da hun ble tipset om at nærområdets frivilligsentral trengte besøksvenner. Det var slik de to vennenes veier skulle krysses.

– Har du smakt på vaffelen?, spør Thorgunn.

Bjørg Inger puster dypt inn. Kols har gitt henne dårligere lungekapasitet. 

– Den kunne kanskje vært litt varmere, svarer hun. 

– Å, jeg trodde den var nystekt, jeg. Kanskje det bare var tallerkenen som var varm, sier Thorgunn.

– Ja, men den er kjempegod, svarer Bjørg Inger.  

Vaffel.jpgKanskje er det ikke de dypeste samtalene som er de viktigste. For Bjørg Inger betyr det mer at noen er der, noen man kan fortelle om småtingene til. Ensomhet kan tross alt kureres, og det trenger ikke å være så vanskelig.

Kristin ved Frivilligsentralen mener at moderniteten i samfunnet er en del av forklaringen på hvorfor mange er så ensomme.

– Jeg tror det er dét som er problemet, vi er så mange at vi ikke ser hverandre. På et lite sted kjenner alle alle, mens her så går man kanskje ut i fra at alle kjenner noen.

Bjørg Ingers liv virker kanskje ikke så ensomt for de som aldri har noen å være sammen med, ikke engang en besøksvenn. Men ensomhet rammer ikke nødvendigvis alle på den samme måten – noen trenger mye selskap, andre lite. At Bjørg Inger trives best med et aktivt sosialt liv, kan være fordi hun vokste opp med så mange mennesker.

Louise Hawkley og John Cacioppo er også klare på at alle mennesker trenger noe sosialt liv. Smerten ensomhet gir er det som motiverer oss til å knytte oss til andre mennesker. Følelsen av nærvær er helt nødvendig for at vi skal overleve, og for personer som er vant til å ha mye selskap, kan mye alenetid gi uutholdelige følelser av å være ensom.

En tidsreise på Torshov

Hjemme i Bjørg Ingers leilighet er minnene om fellesskapet og intimiteten synlig på veggene. Flere titalls smilende mennesker – i glass og ramme – titter ned på henne. Øyeblikk som i 2015 er atskilt fra oss med flere tiår – innimellom et helt århundre – er fanget inn på én og samme vegg. Også fotoalbumene tar oss med på en reise i tid. Der, mellom dyreklistremerker i pastellfarger, finnes bilder av så mangt livet har rommet. Man kan følge den gradvise utviklingen av fotografiet, fra 50-tallets svarthvite kontraster til 70-tallets gulbrune fargetint, og videre til 2000-tallets livaktige gjengivelse. Så mye levd liv, og så mange fine stunder. Der Bjørg Ingers dager tidligere var fylt med utallige gleder, sorger og overraskelser, er livet nå en jevn strøm av ensformighet. Da betyr minnene mye.

– Jeg liker så godt å være sammen med folk, spesielt unge mennesker. På jobben min var det mange unge. Det ga så mye ungdommelighet. Det var helt fantastisk. 

Dukkeskap.jpgDukkeselskapDukkevogn.jpgBjørg Inger samler på dukker, og stuen er full av store og små fruer i porselen.