253 barn identifisert i Kripos sitt system

Å identifisere barn fra overgrepsmateriale er tidkrevende arbeid. Som regel gir ikke filnavn eller nettstedets ”markedsføring” av bilder og videoer noen hint om hvor barna kommer fra, eller hvem de er. Likevel kan det finnes spor i det materialet politiet besitter. En detalj i bakgrunnen kan peile etterforskningen inn mot Skandinavia, selv om materialet kan ha blitt funnet i en annen kant av verden.

– Hvis man ser at noe tyder på at noen av barna er norske, setter man inn et ekstra gir. Vi har en historie om et barn som hadde blitt filmet i en stue. Bak barnet sto TV-en på, og der kunne man helt tydelig se NRK-logoen. Etterforskningen førte frem, og hele familien ble dømt, forteller statsadvokat Marit Bakkevig.

– Norge blant de beste i verden

Denne historien er ikke unik. Også Fredrik Skoglunn hos Kripos forteller at en gjenstand, for eksempel en kopp, kan være helt avgjørende for etterforskningen: hvor ble den kjøpt, hvem kjøpte den, når ble den kjøpt? Svarene på slike spørsmål leder politiet sakte, men sikkert nærmere et svar på hvem barna – og overgriperne – er. Dette er krevende arbeid, der tid og ressurser er avgjørende for hva man kan avdekke.

– Norge er blant de 10-15 beste i verden på området, men hvorfor kan vi ikke bli best? Vi kan også bli bedre på enkelte ting, sier Skoglunn.

skoglunn.pngFredrik Skoglunn sier de ønsker etterforskerne fra distriktene velkommen på Kripos. Foto: Ida Aaberg Evensen 

Han forteller at de har identifisert 253 barn i Kripos’ sitt system, men at det antakeligvis finnes 300 – kanskje 400 – identifiserte barn der ute. Politidistriktene melder ikke inn alle identifiseringer til Kripos, og derfor kan de bare anslå hvor mye større det totale antallet identifiseringer er.

Einar Otto Stangvik, VGs sikkerhetsanalytiker og en del av teamet som jobbet med “Nedlasterne”, et graveprosjekt som dreide seg om å spore opp nordmenn som laster ned overgrepsmateriale, forteller at det han har sett av overgrepsmiljøenes omfang, tyder på at de blir bedre på å sikre seg mot politiets sporing.

– Å jobbe med dette kommer til å bli tøffere og tøffere i årene som kommer. Det kommer til å bli vanskeligere og vanskeligere. Og det er nå man er nødt til å ta grep om å styrke de avdelingene som jobber med all type etterforskning. Om ti år er det for sent, om fem år er det for sent. Det er nå man er nødt til å ta det grepet, sier Stangvik.

Les mer: Politidistriktene ber sjelden Kripos om hjelp

Fire av ti av politidistriktene Journalen har intervjuet, forteller at de kun har generalister til å etterforske overgrepsmateriale.

– En mistanke vi ikke greier å bevise

– Det er svært alvorlig at så mange saker henlegges. Det er aller mest alvorlig der politiet henlegger saker uten å ha gjennomgått det beslaglagte materialet. Dette kan innebære at barn ikke blir identifisert, og blir værende i en overgrepssituasjon. Vi kjenner til flere eksempler der politiet man velger å avslutte saken med tilståelsesdom. Slik registreres saken som oppklart, uten at alt materialet er gjennomgått, sier Elin Saga-Kjørholt, seniorrådgiver i Barneombudet.

Les mer: – Manglende måltall tyder på det ikke har gått opp for distriktene hvor alvorlig slike saker er

Ravnåsen forteller at det også hender at henleggelsen skjer fordi man ikke greier å knytte materialet til én bestemt person, altså en overgriper eller nedlaster. Identifikasjon kan være en utfordring ikke bare når det kommer til barna, men også overgriperne og nedlasterne.

– Det kan forekomme at vi har en mistanke vi ikke greier å bevise. Man kan finne seksuelle fremstillinger av barn på en datamaskin, men om det er en delt datamaskin mange bruker, kan det være usikkert hvem som har lagt inn materialet på PC-en, sier Ravnåsen.

– Tror mange glemmer å se utover

Anette Slatlem, en etterforsker som jobber fulltid med denne type kriminalitet i Drammen, reagerer sterkt på at man i mange tilfeller avslutter ettforskningen når man har fått en tilståelse. Da blir det ikke alltid etterforsket om den som er i besittelse av overgrepsbilder og –videoer, også har begått overgrep mot barn.

–Det er hårreisende! Og utrolig trist å høre. Når vi jobber med sakene så starter jo det ofte med et bilde eller en film. Vi må identifisere hvem dette er, og spørsmål vi stiller oss er om barnet er norskt, og om han eller hun har blitt identifisert før. Jeg tenker at når man ikke har det fagmiljøet rundt seg, og ofte sitter med slike saker alene, har man kanskje ikke alltid nødvendig utstyr eller mulighet til å virkelig gå i dybden, selv man gjerne skulle ønske man kunne gjort det. Og jeg tror mange ofte stopper ved bildet og glemmer å se utover, sier Slatlem. 

Hun mener mange ressurser dermed blir brukt feil, og at man da ikke har ressurser til å gjøre etterforskningen grundig nok.

Anette.pngAnette Slatlem sier det er ekstremt viktig at alt beslag meldes inn til Kripos. Foto: Ida Aaberg Evensen

–Det blir mye arbeid på “hver sin tue”, noe som fører til mye dobbeltarbeid. Det er enormt viktig at man etterforsker så dypt at man være sikker på at man ikke har oversett at gjerningspersonen for eksempel begår egne overgrep, sier Slatlem.

Mange overgrepsofre som har blitt filmet og fotografert mens overgrepene fant sted, føler på den utryggheten at de fortsatt kan bli gjenkjent av noen på gaten, flere tiår etter at materialet ble laget.

Einar Otto Stangvik forteller at Nedlasterne-teamet møtte overgrepsofre som selv fikk vite at materialet skulle deles med andre, og at det var bestilte overgrep. Det opprører Stangvik at overgriperne og nedlasterne registrerer og legger ut informasjon om seg selv, og at ingen ser ut til å bruke informasjonen til å spore dem opp. Han sier det kan virke som at selv de identifiserte overgriperne og nedlasterne kan ferdes trygt på Internett.

– Folk kan betale for det, og nærmest legge igjen fullt navn, uten at noen kommer og banker på døra og spør ”hva i huleste er det du holder på med?” Det er lett å bli litt dyster i tankene etter å ha sett disse tingene, sier Stangvik.