Den hvite elefanten

Stig Andersen sitter godt plassert i en hvit, teppebelagt sofa, i huset sitt i Slemmestad utenfor Oslo. Han har på seg en kortermet skjorte, mørke olabukser og svarte briller. Hendene er foldet i fanget. 

De to kjælerottene lager sovelyder fra buret, og den lille chihuahuaen Bonita virrer rundt fra rom til rom. Til slutt legger hun seg tilrette i sofaen ved siden av matfar. I vinduene er det gardiner, på bordene er det heklede duker, men på veggene er det ingenting. 

- Vi hadde en vannlekkasje for noen år siden, og mistet dessverre mange personlige eiendeler, forklarer Andersen. Til tross for tapene, viser han frem skolebilder og andre fotografier av datteren Malene, som nå er elleve år. 

- Vi har tatt et portrettbilde av henne hvert år, det er moro å se utviklingen. 

Han finner samtidig frem en stor tegning av seg selv og kona, som de fikk tegnet da de var på sin første ferie sammen for mange år siden. Det har ligget på toppen av et skap på hjemmekontoret og støvet ned, etter at de pusset opp stua. 

- Jeg synes det er fint med sånne bilder, fordi de er litt annerledes. Jeg har alltid syntes at jeg har så små lepper, så her prøvde jeg å lage litt trutemunn, sier han og imiterer seg selv. 

Han legger bildet vekk, men sier han skal henge det opp igjen snart. 

-  Jeg er ikke rasist

I tillegg til å være familiefar og programmerer er Andersen også leder for den kontorversielle organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Bakgrunnen for engasjementet er, i følge han selv, en utvikling i samfunnet som han ser negativt på. Han sier at han vil datteren skal vokse opp i et land som bygger på norske verdier.

Han kjenner seg ikke igjen i begrepet rasist, selv om det er nettopp det han blir kalt av mange.

- Jeg er ikke en rasist. Rasister setter seg selv over andre, det gjør ikke jeg. 

- Går det inn på deg at folk kaller deg rasist?

Andersen tenker seg om et sekund, før han svarer resolutt at nei, det gjør egentlig ikke det.

Kunstner i blodet
At SIAN-lederen skulle havne der han er i dag, lå ikke i kortene. Han har en kunsterisk familie, med både søsken og far med kreative sider. 

- Faren min var kunstner og levde av det. Jeg tror faktisk at han er blant de mest produktive i Norge. Han tok seg sjelden god tid med maleriene sine, så da ble det til at han produserte utrolig mange. 

Han peker på to malerier på veggen i gangen, de eneste han har hengende oppe.

- De fikk vi i bryllupsgave. De brukte ha kanskje to timer på…? 

Andersen forteller at han ikke er god på slikt selv. 

- Jeg er ikke kunstnerisk, men har vel noen andre evner. Vet ikke helt hvilke, men…

Andersen går ut døren som leder ut til den enorme båthavnen utenfor huset. Han peker på sin egen båtplass, som er tom. Han sier at en dag skal han kjøpe en båt til seg og familien, men at det må vente. Fremover har han andre ting han skal fokusere på.