Etiopia - landet som aldri ble kolonisert

Landet er preget av stolthet over å være et av få afrikanske land som aldri har vært kolonisert. Likevel er befolkningen styrt av myndighetene på en måte som gjør det vanskelig å ytre seg uten å bli straffet. Per dags dato sitter 16 journalister fengslet i Etiopia for sitt journalistiske arbeid.

Etiopia er et fattig jordbruksland. Landet er ofte utsatt for sult- og tørkekatastrofer og var lenge et av verdens fattigste land. De siste årene har de opplevd økonomisk vekst, og dette ser ut til å bedre levekårene i Etiopia. Rett før jul opplevde landet den verste tørken på 30 år. Likevel klarte de å unngå en sultkatastrofe. Landet er også preget av korrupsjon. I følge Transparency International sin korrupsjonsindeks fra 2017 ligger Etiopia på 103. plass av 167, hvor nabolandet Somalia kommer dårligst ut som det mest korrupte. 

Konflikten mellom Etiopia og Eritrea

Italia gjorde Eritra til koloni i 1890. I 1895 gikk Italia til angrep på Etiopia fra Eritrea, og prøvde å kolonisere Etiopia også, men mislyktes. Det at Etiopia aldri ble kolonisert, har betydd mye for landets samhold.

Shoa, den daværende kongen, kalte seg selv Menelik den første. Han ønsket å bygge opp og modernisere Etiopia. Han grunnla blant annet hovedstaden Addis Abeba og innførte landets første valuta og frimerker. I tillegg tilrettela han for jernbane- og telegraflinjer i 1894.

Herfra gikk det fremover for Etiopia. På 1920-tallet ble de med i Folkeforbundet og skrev en vennskapsavtale med Italia. I løpet av 1930-tallet fikk landet sitt første parlament og grunnlov, men Etiopia klagde også forholdet til Italia inn for Folkeforbundet.

Det var på denne tiden at en av Etiopias mest kjente ledere, Haile Selassie, styrte landet. Han var keiser fra 1930 til 1974. Det utviklet seg til at Etiopia var på britenes og de alliertes side under andre verdenskrig, til tross for den tidligere vennskapsavtalen med Italia. I 1942 anerkjente Storbritannia Etiopia som en selvstendig stat. 

Etter krigen jobbet keiser Selassie for å få Eritrea inn som en del av riket. I 1950 gikk FN inn og vedtok at Eritrea skulle dele grunnlov med Etiopia, og i 1962 ble Eritrea en provins i Etiopia. Dette var utgangspunktet for en av Afrikas lengste kriger, fra 1962 til 1991. Da ble Etiopia og Eritrea splittet ved hjelp av to opprørsgrupper: Den eritreiske frigjøringsfronten (EPLF) og den etiopiske opprørsbevegelsen (EPRDM). Det var først for 24 år siden, i 1993, at Eritrea ble et eget land gjennom en folkeavstemning. 

Det tok ikke mange årene før det igjen oppstod et spent forhold mellom de to nabolandene. Samarbeidet ble dårligere, og da Eritrea innførte egen valuta, ble det vanskeligere for de to landene å drive handel. Dessuten mistet Etiopia tilgangen til Eritreas kystlinje mot Rødehavet etter uavhengigheten. Havnebyen Assab i Eritrea er en sentral by for skipsfart, og det å miste tilgangen til denne byen gjorde at Etiopia omdirigerte sjøhandelen gjennom nabolandet Djibouti. Assab ble på grunn av dette lagt øde, og påvirket Eritreas handelsinntekter.

Pressefrihetens historie

Ytringsfriheten er slått fast i Etiopias grunnlov. Likevel preges massemediene i dag av sensur fra myndighetene og arrestasjoner av journalister. Det er også sensur av internasjonale nettsider. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerte Etiopia som nummer 150 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2017, hvor land nummer én har størst pressefrihet.

Fra 1974 til 1987 var Etiopia styrt av Derg-regimet. De avskaffet monarkiet og innførte kommunisme i landet. Under Derg-regimet var mediedekningen preget av statskontroll og sterk sensur. I 1991 kom EPRDF til makten. EPRDF-koalisjonen består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike religioner og folkegrupper.

Noe av det første de lovte etter maktovertakelsen, var frie ytringer og uavhengige medier. En av de første lovene overgangsregjeringen innførte, var en lov som skulle definere rollen til statsmediene. Den gav de offisielle mediekanalene retten til å dekke regjeringen på en kritisk måte.

I 1992 kom en ny presselov som forbød sensur og åpnet opp for private mediekanaler som tidligere hadde vært forbudt under Derg-regimet. Virkningen av dette var at det i løpet av kort tid ble produsert en rekke med både seriøse aviser og aviser med oppdiktet innhold. 

Mange av avisene på 1990-tallet var langt utenfor etablerte profesjonelle standarder, og de startet med å produserte falske nyheter, for å svekke den nye regjeringen. På grunn av dette iverksatte regjeringen arrestasjoner og inndragninger av publikasjoner. Midt på 1990-tallet var Etiopia det landet i Afrika med flest arrestasjoner av journalister.

Under den neste etiopisk-eritreiske konflikten (1998- 2000), stabiliserte situasjonen seg noe mellom den private pressen og regjeringen. Men videre mot valget i 2005 oppstod det igjen konflikter mellom regjeringen og den private pressen. Og dette endte blant annet med at SMS-tjenestene i landet ble stengt i over to år.

Terrorloven

I 2009 ble det innført en antiterrorlov, som ble tatt i bruk mot enkeltjournalister. I 2016 ble 16 journalister fengslet. Åtte ble beskyldt for å jobbe mot staten, seks ble fengslet uten grunn, og to ble beskyldt for å publisere falske nyheter.

En gruppe advokater på Oakland University i USA har gjennomgått terrorloven. De skriver: “Det er betydelig bevis for at påtalemyndighetenes bruk av Etiopias lov om anti-terrorisme, er mangelfull og i strid med folkeretten.” De mener at loven er tvedydig, og at mange dømmes på uriktig grunnlag. 

Videre skriver de at retten til en rettferdig rettssak, ikke ser ut til å bli fulgt når det gjelder de som blir dømt under terrorloven. Mistenktes innrømmelser virker ofte påvirket av tortur, overtalelse eller falske beviser. Flere blir dømt for noe som har funnet sted før loven trådte i kraft. Dette strider imot internasjonale lover. I artikkelen, som er publisert av Oakland University, står det at lovens vide, vage og feilaktige definisjoner av terrorisme bryter med ytringsfriheten.

Analfabetisme

Skolesystemet i Etiopia har åtte år med grunnskole, to år med ungdomsskole og to år med videregående skole. Ifølge globalis.no fullfører 66 prosent grunnskolen, mens kun 15 prosent av befolkningen i rett skolealder går på videregående skole. Mange barn jobber i stedet for å gå på skole, noe som kan være en av grunnene til landets høye tall for analfabetisme.

Nesten halvparten av landets befolkning over 15 år er analfabeter. Nettopp på grunn av befolkningen leseferdigheter er det få aviser i landet, og når avisene etableres, varer de sjelden i lenger enn tre til fire år. Derimot spres informasjon gjennom radiostasjoner, med sendinger på flere av de etniske gruppenes språk, men også på engelsk, arabisk og fransk.