Rike medieeiere styrer Colombias presse

Året er 1986. Guilermo Cano er redaktør i Colombias største avis, El Spectador. 
På vei hjem fra jobb blir han drept. 
Tre år senere planter et narkokartell fra Medellín en bombe i avisens lokaler i hovedstaden Bogotá. 

Slik er en av historiene fra det colombianske medielandskapet. Drapet på Cano, som er gjenfortalt i en artikkel fra Financial Times, er dessverre langt fra unik.

El Spectador hadde skrevet om vold og narkotikakriminalitet, som kartellet angivelig skal ha utført.
Det var nok. Ifølge kilder Financial Times har snakket med ble drapet på Cano et vendepunkt. Fra nå av jobbet mange colombianske journalister sammen under grupperingen “Kremlin”, hvor kritiske gravesaker ble publisert anonymt.

– Eierskapet er problematisk

I dag er den colombianske pressen styrt av økonomiske krefter i det private og politisk involverte næringslivet.

Roy Krøvel er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han peker på at den colombianske grunnloven fra 1991 er svært progressiv og tilrettelegger for ytringsfrihet og sosiale rettigheter, samt beskyttelse av enkeltindividet. 

–  Men det er vel neppe her problemet ligger. For det første er problemet i Colombia knyttet til eierskap, sier Krøvel. 

Professoren peker på at Colombia er et land med ekstreme forskjeller mellom rike og fattige. 

–  Og det betyr at det er veldig få som har ressurser til å drive media, sier han.

Men driverne er kommersielle aktører, som i norsk sammenheng representerer et syn som ligger langt mot høyreaksen, forklarer Krøvel. 
Selv har han bodd og arbeidet i Colombia, og han mener store deler av befolkningen hverken blir representert eller hørt. 

Eliten kontrollerer

– Eierskapet fører til at det blir en veldig sterk politisk kontroll, og de som eier mediene tilhører en liten gruppe, sier Krøvel. 

Eller en elite, som Financial Times beskriver mediesystemet som. 

I alt fem colombianere er på Forbes’ internasjonale liste over verdens rikeste.
Tre av disse kontrollerer i dag de største mediene i Colombia: Luis Carlos Sarmiento eier Colombias største avis, El Tiempo.
Alejandro Santo Domingo eier El Espectador, og TV- og radiostasjonen Caracol, som er en av de ledende stasjonene i Colombia. 
Carlos Ardila Lülle eier RCN TV og radio. 

Mange av de mest kjente journalistene i Colombia har tette forbindelser til presidenter, som Andrés Pastrana (1998-2002), Ernesto Samper (1994-1998), og flere av redaktørene er også i familie med tidligere presidenter.

Se hvordan det colombianske medielandskapet styres. 
Saken fortsetter under bildet. 

For det finnes et stort nettverk av rike medieaktører i Colombia.

Journalen har undersøkt forbindelsene mellom ulike medieeiere av de største avisene, TV-kanalene og radiostasjonene i landet. 

Flere av medieeierne er født inn i de mest innflytelsesrike familiene i landet, og har arvet både eierskap og økonomisk status. Forbindelsene omhandler ikke kun familier, men også koblinger til politiske verv, samt store finansielle ressurser.

Les og se eksempler om hvordan Santos-familien har hatt tette forbindelser til colombiansk presse.

– Eierskapet i avisene har samme mønster over alt. Selv om det er to eller tre aviser som konkurrerer på markedet, så er de eid av de samme grupperingene, forklarer Krøvel. 

Dermed opererer avisene under et smalt, politisk felt, samtidig som de ofte er eid av de samme som eier og styrer de største selskapene i Colombia.

– Det betyr at de blir veldig ukritiske til hva som foregår i Colombia, og i områder der man burde ha gjort undersøkelser, sier Krøvel. 

Journalister i pansrede biler 

Adriana Calderón har tidligere jobbet som journalist i Colombia. Hun mener de fleste mediene har en tydelig agenda, og sier til Journalen at de mektige aviseierne ofte vinkler sakene dit de selv ønsker. 

Calderón legger fram Avisen El Tiempo, som tidligere var eid av president Santos’ familie, som et tydelig eksempel. 

– Hvis den tilhører Santos’ familie, så kan den selvfølgelig ikke publisere noe som går imot verken Santos eller regjeringen. Aldri i livet, sier Calderón.

Hun mener mange colombianske journalister befinner seg i et dilemma om å publisere eller ikke. Selv flyttet Calderón til Norge for to år side, men hun har fortsatt god kontakt med flere colombianske journalister.

– Mange colombianske journalister kjører i dag pansrede biler og trenger beskyttelse på jobb på grunn av hva de har publisert. 

Les mer om Adriana Calderóns historie her. 

Kevin Howlett er politisk kommentator på colombiansk TV. Han bekrefter at flere av redaktørene opplever at de blir begrenset i sitt arbeid. 

– TV-, radio- og avisredaktørers retningslinjer er ofte forhåndsbestemt av eierne, som ofte er blant de rikeste mennene i Colombia. Disse har også hatt sterk tilknytning til regjerende presidenter opp igjennom, sier Howlett.

Er det rom for alternative meninger i den politiske debatten, eller er den i stor grad bestemt av eliten som styrer mediene?

– Det er et lite rom, men det er veldig begrenset. Eliten kontrollerer debatten. De har også myndigheten til å fjerne eller dysse ned motstridende stemmer, sier Howlett. 

Slik er pressefriheten i Colombia - les hele saken her.

Reklameinntekter er driveren

Colombia har i dag en kombinasjon av stats- og privateide medieselskaper. Alle trykte medier er imidlertid privateide, ifølge organisasjonen Freedom House. De gjennomfører årlig en rapport over graden av demokratisk frihet i ulike land.

Rapporten fra 2016 viser at Colombias lokale medier preges av en avhengighet til nasjonale og multinasjonale selskaper, som i stor grad finansierer mediene gjennom reklame. 

Og eierskapene i medieselskapene ligger som nevnt hos en håndfull private grupperinger. 

Ser en positiv utvikling

– Regionene har ikke sine egne aviser, men her står radiostasjonene sterkt, sier professor Roy Krøvel. 

Han peker på at flere folkegrupper, som for eksempel urfolk, er veldig flinke til å ta i bruk moderne teknologi. 

Mediene i Colombia opplever i motsetning til andre land på den vestlige halvkule en voldsom vekst, opplyser Krøvel. 

– Stadig flere lærer seg å lese og skrive, og det er et stort behov for informasjon, sier han.

Er det stor forskjell mellom by og landsbygd i Colombia?

– I utgangspunktet er det veldig stor forskjell. På landsbygda er det sjelden lokale medier driver kritisk journalistikk, sier Krøvel.

Les også: Mye av framtiden til Colombia ligger i alternative medier 

Antall internettbrukere i Colombia har steget kraftig de siste årene, viser tall fra Internet World Stats. 

Dermed har urfolk som bruker Internett helt andre muligheter til å spre sine egne saker gjennom mediene. 

Kilder Journalen har vært i kontakt med har flere ganger henvist til alternative medier, som altså står utenfor de store, private mediehusene. 
Særlig selvstendige, frie nettsider har blomstret opp de siste årene, noe som har gitt flere muligheter til å få gjennom nye stemmer i den colombianske debatten.