Hva trenger Tanzania mest: turister eller elektrisitet?

Tanzania har både vakker natur og et fantastisk dyreliv. Det er ingen tvil om at naturen har lagt til rette for fantastiske og unike opplevelser. Landet kan by på noen av verdens flotteste safari-opplevelser og turistene burde flokke til. Det gjør de også til en viss grad, men bare til noen få konsentrerte områder. Turistnæringen er skjør og uorganisert, og noen av de potensielt største turistattraksjonene blir i dag lite utnyttet.

Myndighetene gjør lite for å promotere Tanzanias turistattraksjoner for omverdenen, eller utvikle det de har, og de sliter med å balansere ulike hensyn. Noe har de gjort riktig, men mye har de gjort galt. Slik det ser ut nå, vil jeg tro turismen vil forsvinne derfra om ikke de tar en helomvending, og det kjapt.

Rundt en tredel av Tanzanias totale areal er dekket av en eller annen form for nasjonalpark eller beskyttet område. Mye av turismen er konsentrert til områdene nord i landet. Her ligger de mest populære nasjonalparkene, som Serengeti, Tarangire og Ngorogoro krateret. I nord er det sesong hele året og i høysesongen kjører Land Cruiserne kolonne gjennom parken, gjerne 100 biler på rad. I dette området har de klart å nyttegjøre seg av turistnæringen. Parkene har souvernirbutikker ved inngangene, flust av piknikbord og god tilgang på toaletter. 

Lenger sør i landet er situasjonen en helt annen. Også her er det et stort antall nasjonalparker og naturreservater, inkludert Afrikas største vilreservat, Selous. Her er det derimot ingen kø av biler, og mye av området er nesten uberørt av mennesker. Det er også dårlig med toaletter, spiseplasser og kaffesjapper. Men det bugner av ville dyr. Safariguidene her fortviler. «Hvorfor legges det ikke til rette for turister her?» spør de. Skal man tisse så må man tisse i en busk. I regntiden er framkommeligheten i parken sterkt redusert, fordi de dårlige veiene oversvømmes. Dessverre ser det ikke ut til at det vil bli noen økt turiststrøm hit. I stedet står de i fare for å miste de de har.

I 2018 ble det vedtatt at det skal bygges et enormt vannkraftverk i Selous. Demningen skal bygges på Tanzanias lengste elv, Rufiji elven, som renner gjennom reservatet. Byggingen skal starte allerede i 2019 og prosjektet har skapt internasjonale overskrifter og frustrasjon. Konsekvensene for dyrelivet vil bli katastrofale, og området som i dag står på Unescos verdensarvliste grunnet sitt eksepsjonelle dyre- og planteliv vil kanskje bli fjernet fra listen. Det fryktes at konsekvensene av demningen vil ha ringvirkninger langt utover området den befinner seg i. Fremtiden for dyrene i Selous ser mørk ut. Dersom naturen og dyrelivet ødelegges, vil også turistene utebli.

Mens det internasjonale samfunnet fortviler står makthaverne fast på at vannkraftverket vil være positivt for de fleste tanzanianere. Kraftverket skal gi strøm til store deler av befolkningen, der det i dag bare er rundt en tredjedel som har tilgang til elektrisitet. Vannkraftverket vil mer enn doble strømkapasiteten i landet. President Magufuli, som har fått kallenavnet «bulldoseren» står i teten for prosjektet. Han mener innbyggerne vil nyte godt av dette. Kan vi egentlig klandre dem for at de da bygger det? Da Norge var et fattig land og fant olje ville det vært uaktuelt å la den ligge av hensyn til noe som helst. Vi her i nord og i vesten har vunnet kappløpet og er langt nok framme til at vi har nye bekymringer, om klima, miljø og truede dyrearter. Når man ikke har mat på bordet er ikke dette førsteprioritet. Det er lett for oss som sitter mette og komfortable andre steder i verden å si at dyrelivet må beskyttes for enhver pris, mens menneskene fremdeles lider. Men vil de egentlig lide mindre av å få tilgang på strøm? 

Om behovet for elektrisitet overgår behovet for en god turistnæring er svært diskutabelt. For å ha nytte av elektrisiteten må folk kunne betale for den, og for tingene de skal bruke den til. Dette er penger de fleste i dag ikke har. Kanskje hadde det vært bedre å skaffe midlene først, for eksempel via turistnæring, og så elektrisiteten siden. Kanskje er ikke behovet for elektrisitet der i det hele tatt. 

Uansett skulle man tro det fantes løsninger som kan ivareta flere behov samtidig. Hadde de prioritert å promotere turismen, spre den utover de store naturlige ressursene de faktisk har, og la midlene de fikk inn gå tilbake til befolkningen så kunne man kanskje funnet måter å ta vare på både dyr og mennesker. Hva som skjer nå gjenstår å se. Det er synd at landet styres i den retningen det nå gjør. Det er et gap mellom de som sitter med makten og den generelle befolkningen. Det virker ikke som om innbyggerne får hjelp til å vokse og utvikle seg, snarere tvert imot. Kanskje får de nå strøm i stedet for turister, men hva hjelper det folket, om de ikke har mulighet til å betale for å bruke den.