Kommentar

Med kommunen som forelder

Et barn er tvunget til å flykte. Vekk fra alt det kjente. Vekk fra mamma og pappa. Uten å vite hvor han skal eller hva som skal skje. Så kommer han hit og Norge får ansvaret.
Mandag, 13 mai, 2019 - 15:29

Enslige mindreårige asylsøkere er barn under 18 år som kommer til Norge alene. Hovedandelen er gutter, oftest fra Afghanistan, Eritrea og Syria. De unge guttene legger ut på en livsfarlig, men ofte livsnødvendig ferd alene for å komme seg hit.

Når de, gjerne etter måneder på flukt, endelig når frem, må noen snu i døra, mens andre blir invitert inn for godt. Under flyktningkrisen i 2015 kom det 5400 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. 1000 av disse ble bosatt. Året etter fikk 1000 flere et sted å bo i landet.

De som blir invitert inn er barn uten foreldre. Uten noen holdepunkter. I tillegg har de opplevd en hel del som barn ikke skal trenge å oppleve.

De er barn i et nytt land, med en annen kultur. Alle er fremmede. 

I Norge møtes de av en person som blir ansvarlig for dem, og lever på mottak eller sentre fram til de får tildelt en bosettingskommune.

Slik loven er kan hver enkelt kommune selv bestemme hvilket bo-­ og omsorgstilbud de vil gi de enslige barna de har fått tildelt. Om lag tre fjerdedeler av alle bosatte bor i døgnbemannet bofellesskap.

Vang kommune i Oppland tok sommeren 2016 imot seks unge, afghanske gutter. Vang har få innbyggere, men 20 års erfaring med å drive et asylmottak. Likevel hadde de svært begrenset erfaring med å bosette enslige mindreårige flyktninger. Kommunen satte av en bolig og et team for å etablere Gullringen bofellesskap. Huset ble møblert som et vanlig hjem, og med årene har guttene satt sitt preg på stedet. På veggene henger skolebilder av alle mann, akkurat som i en hvilken som helst annen familie.

Da jeg tilbrakte to uker på Gullringen i 2019 fikk jeg se guttene på god vei til å skape seg et godt liv i Norge. De trener, spiller fotball, er sammen med venner og går på skole med de samme fagene som Kari og Ola. De er dedikerte og har ganske klare planer for hva de vil.

Men det har ikke alltid vært like lett, blir jeg forklart. Kultursjokket er stort for alle flyktninger, og disse guttene kom hit helt alene. Som bare barn. Hvordan skal man best hjelpe disse barna til å føle seg trygge her, og til å se en klar framtid i Norge når hele livet deres, alt de kjenner og er glad i, er igjen i Afghanistan?

Barn som er alene på flukt står i større fare for å bli utsatt for vold, overgrep og andre kriminelle handlinger. Flere studier viser at denne gruppen videre har betydelig risiko for å utvikle helseplager og psykiske lidelser i etterkant av flukten. Det er også dokumentert at foreldrestøtte begrenser denne utviklingen. Ifølge FNs barnekonvensjon har alle barn rett til helsehjelp og beskyttelse. Ergo får Norge og den aktuelle kommune et ansvar for å følge opp.

Ingen kommune kan helt og holdent ta over en foreldrerolle. Likevel, det jeg fikk se på Gullringen var omsorg. Og omsorg kommer i mange former. Kommunen hadde satt sammen et team på tolv personer hvor alle hadde sine ulike kvalifikasjoner og verdier som kunne hjelpe guttene i ulike aspekter ved deres nye liv.  Til syvende og sist dreiet det seg likevel om omsorg.

Når seks gutter kommer til Norge uten foreldre, blir det Norges, kommunens og deretter personalets ansvar å ta seg av dem. Enslige mindreårige har de samme rettighetene som andre barn i Norge, og de har rett på særlig bistand og beskyttelse. De skal få helsehjelp, skolegang, bolig og penger. Men ­når de ikke har foreldre til å ta seg av dem her , har de ikke da også rett til omsorg?

Man kan aldri erstatte foreldre, men likevel gjøre slik at barna eller ungdommene blir skikket for livet. En brukermanual og noen skjemaer, ville aldri fungert.

Til syvende og sist dreiet det seg likevel om omsorg.

 

 

En brukermanual og noen skjemaer, ville aldri fungert. Det hadde nok heller aldri fungert om personalet skulle følge en brukermanual med punkter, eller at de ikke vil knytte for sterke bånd til disse barna. Fordi disse ungdommene trenger mennesker rundt seg, ikke bare det man kaller personale. Noen de kan lære av og se opp til. Noen som gir litt av seg selv og oppfører seg tilnærmet slik et forelder ville gjort. Alt i barnets beste mening, slik som loven sier.

På Gullringen bofellesskap var de opptatt av at alle behov skulle dekkes. Også behovet for omsorg. Noen viste omsorg gjennom å lære dem å vaske. Andre gjennom å hjelpe med lekser. Noen spilte Fifa med dem, mens andre brukte  ingen-kjære-mor­-tilnærmingen. Når kombinasjonen av ulike mennesker settes sammen, og alle bidrar med litt  human touch,  ser det ut til at barn som kommer hit helt alene uten foreldre, kan bli like klare for å ta fatt på livet som en ungdom fra Norge. Selvfølgelig alltid med noe mer bagasje.