Uromantisk i kjærlighetens by

Frankrike er på mange måter et av de mest likestilte landene i verden. Halvparten av ministrene i regjeringen er kvinner, og det er lovfestet at minst 40 prosent av styremedlemmene i større selskaper skal være kvinner, for å nevne noe. Sånn sett ser landet bra ut på papiret. Likevel har jeg aldri følt meg mer trakassert enn da jeg bodde fire uker i landets hovedstad, og romantikkens vugge, Paris.

Den seksuelle trakasseringen, om man kan kategorisere det som det, blir et symptom på et samfunn i ubalanse. Som Nora Thorp Bjørnstad skrev i en kommentar i VG i 2017:

“Det finnes vel knapt noen som er så oppmerksomme på små detaljer, en kultur så fascinert av de feminine finesser, som den franske. Og det er lett å bli smigret av noen som legger merke til deg. Ulempen er at i en kultur hvor kvinner ses på som et fascinerende objekt, blir det også vanskeligere å behandle damer likt som menn.”

Spørsmålet blir på et vis hvordan et land som jobber så hardt for likestilling mellom kjønnene, ikke får med seg arbeidet og likestillingen ut på gata. Hvordan konseptet om likhet mellom mann og kvinne ikke kommer med i de hverdagslige møtene de har seg imellom?

Før jeg får rødstrømpestempelet kastet etter meg, kan det nevnes at jeg synes det er hyggelig om en mann holder døren åpen for meg, lar meg gå først av t-banen eller smiler vennlig – det er ikke der problemet ligger.

Om du får uønskede blikk eller oppmerksomhet fra menn i Norge, holder det gjerne med et bestemt, avvisende blikk, eller en høflig avvisende frase. Om jeg møtte blikket til en franskmann, uansett hvor avvisende jeg så på han, fungerte det bare som en invitasjon til mer uønsket oppmerksomhet.

Hvis jeg mot all formodning ble så forbannet og provosert at jeg sa ifra – da ble jeg i alle fall interessant – da hadde jeg jo temperament. Responsen ble den samme på alt fra høflige “no, thank you” til mindre høflige “fuck off” – mer interesse, mer plystring og kysselyder, flere som intenst forsøkte å kle av meg med øynene.

Hele 80 prosent av franske kvinner har opplevd diskriminering basert på kjønn eller uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb. 80 prosent. Det er så godt som alle.

Presidenten i Frankrike, Emmanuel Macron, har ifølge NRK satt i verk tiltak for å få bukt med ubalansen. Blant annet er det opprettet egne nettsider hvor man enkelt kan melde fra om trakassering, i tillegg til at bøtene for trakassering har økt. Det er på sin plass.

Om slike lovendringer utgjør forskjell på hvordan menn behandler kvinner på gaten, vites selvsagt ikke, men det sender helt klart signaler om at visse typer oppførsel ikke er innafor.

For syns skyld kan jeg like gjerne presisere et par ting: Jeg sier ikke at Frankrike er et land i krise, eller at alle menn i landet er sjåvinister som trakasserer kvinner, og ser på dem som seksuelle objekter. Ei heller er det kun menn som trakasserer, eller kvinner som er ofre for trakassering. Det endrer likevel ikke hovedbudskapet med denne teksten: det må en gjennomgående holdningsendring til.

Avslutningsvis er det passende å ta med at likestilling nå skal læres om allerede fra barnehagealder i Frankrike – kanskje det er akkurat det som må til for å skape en endring. Og kanskje tar det en hel generasjon, men det er det verdt.