Friheten er et lykketreff
De arresteres, bortføres og forsvinner. Pressefriheten er så innskrenket at eksil ble eneste utvei.
Se for deg at du en dag ikke lenger kan se himmelen. At du må tisse, er tørst eller bare vil gå ut en tur. Se for deg at du ikke kan gå på do som det passer deg. At noen styrer vanninntaket ditt. At himmelen forblir et minne - fordi noen holder deg innestengt. Se for deg at du ikke vet hvor du er, og at det eneste familien og vennene dine vet, er at du ikke lenger lever ditt vanlige liv. Se for deg at du blir bortført av folk du skal kunne stole på. Se for deg at du ikke er den første som opplever dette.
Det opplevde en mann fra Bangladesh.
Rømte landet
Journalen har snakket med en mann som har levd gjennom dette. Han har bodd utenfor Bangladesh i flere år. Han skulle opprinnelig ikke vært i Norge, men her er han.
På tross av journalistisk utdanning jobber han ikke som journalist, men han er skribent og av det akademiske slaget. Vi hilser albue mot albue, han tar av seg munnbindet og vi rusler ned mot benken.
Mannen har en traumatisk historie. Etter å ha blitt bortført og fengslet i nærmere to måneder, ble han sluppet fri og kom seg med litt hell ut av landet uten videre rettsforfølgelse.
Hvorfor han ble fengslet er han fortsatt ikke helt sikker på. Hva som vil skje om han skulle reise tilbake til landet, er vanskelig å si. Mange journalister og akademikere som han selv, lever i frykt for myndighetene.
Innesperret
Han er en reflektert mann, med bred akademisk kunnskap og mange tanker om landet sitt. Han kan se det utenfra, i tillegg til å ha kjent det på kroppen, men er kort om sin egen historie. Han kikker forbi meg og flytter litt urolig på kroppen, når jeg spør hvordan han opplevde fangenskapet. Om han ble redd.
– Du blir fullstendig maktesløs. Du mister tilliten til mennesker. Det er andre mennesker som styrer deg, hva du får lov til. Du trenger tillatelse til å gå på toalettet og drikke vann. Slike ting du vanligvis tar for gitt blir veldig dyrebare.
Han tar et par sekunders pause før han fullfører:
– Så klart er man redd, men mennesker har en utrolig evne til å tilpasse seg, og det gjør man i slike situasjoner.
Fra forsvinning til fengsel
Brått endrer han samtaleemnet. Han vil tilbake til pressefriheten, og han vil fortelle om Shafiqul Kajol, en journalist som ifølge Reportere uten grenser forsvant i 53 dager og ble funnet bundet og med bind for øynene på grensa mellom Bangladesh og India 2.mai i år.
– I stedet for å lete etter han da han forsvant, valgte politiet å gå til sak mot han. Da han etter nesten 60 dager dukket opp igjen, siktet de han for ulovlig innreise fordi han ikke hadde passet sitt med seg, sier han, og fortsetter:
– Kajol sitter for øyeblikket i fengsel. Selv om han var heldig nok til å få dukke opp igjen, var han ikke like heldig som meg som fikk gå fri etterpå. Jeg var heldig og hadde folk som kjempet for meg da jeg var savnet. Det er ikke alltid det hjelper.
Han blir stille en liten stund. Litt senere kommer det frem at han ble overrasket over engasjementet da han ble kidnappet.
– Jeg skjønte ikke at folk savnet meg så mye, det var litt fint. Jeg hadde ikke trodd det, sier han stille.
Korona-kontroll
Dagens situasjon har ført til at intervjuet må foregå utendørs. Benken har han valgt for å unngå andres ører.
– Etter koronaviruset vil det være kjempeviktig for myndighetene å kontrollere informasjonen som kommer ut. Det i seg selv viser hvordan det fungerer i Bangladesh, sier han.
– De plukker opp og arresterer journalister - de får folk til å forsvinne og setter folk i fengsel. Det er vanskelig der nå.
Les mer: Straffes for koronadekning
Journalen har vært i kontakt med den bangladeshiske ambassade for en kommentar om at pressefolk rømmer landet, men de ønsker ikke å uttale seg om saken.