Dette er libanesiske journalister redde for å skrive om

Som journalist i Libanon er det ikke like lett å vite hva man kan omtale og ikke. Grunnloven lover ytringsfrihet, men straffeloven pålegger journalister strenge straffer ved omtale av enkelte kontroversielle temaer.

Dermed har journalistene en rekke begrensninger i lovverket når det gjelder hva de kan publisere i media. 

Å omtale religion

Lovgivningen har som formål å hindre uro og bråk blant befolkningen. Straffeloven og publikasjonsloven hindrer blant annet folk å krenke andres religion jf §473-475, eller vekke sekterisk strid §290-317. 

Kjetil Selvik er seniorforsker ved NUPI , og har forsket lenge på hvordan mediene i Libanon takler den politiske situasjonen.

— Det finnes mange forskjellige lover. Du har noen som forbyr utsagn som kan føre til konflikt mellom religiøse grupper, og utsagn som kan føre til etnisk og religiøs konflikt. Og utsagn som typisk er fornærmelser mot religionen, sier Selvik.

Et problem han peker på er at lovene ikke er klart definert. Det er ikke så tydelig hva som anses som straffbare utsagn.

Likevel har det oppstått sterkere protestbevegelser blant vanlige folk, og også blant journalister de siste årene. De kjemper for at man skal slutte å angripe andre religiøse grupper og heller konsentrere seg om å angripe de korrupte elitene som styrer. 

Tilbake i 2014 ble menneskerettighetsforsvareren Rashid Rehman drept etter at han hadde forsvart en litteraturprofessor som var anklaget for blasfemi. 

Libanesiske Hayat Hariri er stifter av, og arbeider ved, Dialectic Institution. Hun foreleser om og forsker på medier. 

–  Dersom en journalist kritiserer religiøse eller politiske ledere, blir journalisten ofte utsatt for trusler om fysisk angrep eller muntlig angrepet av disse ledernes tilhengere. Til tross for at journalister har krav på beskyttelse, blir de ofte utsatt for angrep uten effektiv beskyttelse fra staten, sier hun.

—  Dette fører ofte til at journalister pålegger seg en slags selvsensur som strider mot ytringsfriheten som er garantert i lovverket og i grunnloven, sier Hariri.

Ærekrenkelser

Bruk av ærekrenkelseparagrafer er en av de viktigste faktorene som bidrar til rettslig forfølgelse av journalister i Libanon. Journalistene risikerer opptil tre års fengsel dersom de etter myndighetenes syn krenker eller kritiserer staten, dets organer, eller offentlig ansatte. 

Hvis man for eksempel går offentlig til angrep på lederen for Hizbollah, kan det få konsekvenser. 

I en artikkel fra januar 2021 omhandler økt bruk av vold mot reportere og journalister, og særlig mot journalister som anklages for å ha ærekrenket statsoverhoder eller politiske tilhengere. 

— Det har blitt mer og mer vanlig at man anmelder journalister for ærekrenkelser. Det har vært en markant økning i antall journalister som har blitt anklaget for det de siste fem årene, sier Selvik.

Maktgrunnlaget til den politiske eliten i Libanon er mye bredere enn lovverket, men lovene er et redskap som de benytter. 

Det er skrevet rapporter som viser at libanesiske myndigheter har skjerpet anmeldelser og anklager om ærekrenkelser, og det er langt flere journalister som anklages for dette nå enn før, ifølge Human Rights Watch.

Det er mange andre temaer i Libanon som er riskable for journalister å ta opp, til tross for at de ikke blir nevnt konkret i lovverket. Spesielt kan korrupsjon være en fallgruve for journalister. Å knytte korrupsjon til konkrete personer eller institusjoner er veldig sensitivt. Myndighetene svarer ofte med å anklage journalisten som omtaler korrupsjon for ærekrenkelser.

Å omtale Hizbollah

Det er ikke bare statsmakten man skal være varsom med, også millitantpolitiske grupper som den sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah kan det være risikabelt å omtale for journalister.

Lokman Slim var en politisk aktivist som ble drept etter å ha kritisert Hizbollah og hva de står for.

Kyrre Lien er VGs Midtøsten-korrespondent med base i Beirut. Journalen har snakket med Lien om hvordan han oppfatter medielandskapet og rettssikkerheten i Libanon.

— Rettssikkerheten er under stort press. I tillegg er leiemord, slik som på Lokman Slim i fjor, med på å bidra til at flere vegrer seg for å kritisere makthavere i landet. Det bidrar til å forverre situasjonen, slik jeg ser det, sier Lien.

— Det finnes store utfordringer knyttet til at du har væpnede grupper som Hizbollah som er hevet over loven. Hvis du skulle offentlig angrepet lederen i Hizbollah, kan det få konsekvenser uavhenig av lovverket fordi de har mange maktmidler, sier Selvik.

At det får konsekvenser å kritiserere Hizbollah, mener også Hassan Shabaan (34) som jobber i den engelskspråklige avisen The Daily Star. Shabaan har vært fotojournalist i 18 år og har opplevd mye i Libanon. 

— Tilhengerne av Hizbollah er ikke redde for å gå etter alle som kritiserer deres tankegang, spesielt journalister, sier Shabaan.

Amund Bakke Foss var stringer for VG i Midtøsten, og bodde i Beirut. Han mener at til tross for begrensninger og et journalistmiljø under langt større press enn i Norge, er Libanon ansett som et av de friere landene i regionen. Likevel understreker også han at man skal være varsom med å omtale Hizbollah, mer varsom enn med å omtale staten.

—  Ettersom makten i Libanon er delt mellom alle de libanesiske gruppene og sektene, er det dem med flest våpen og minst begrensinger for å bruke våpen som er den største trusselen for journalister, sier Foss.  

Hizbollah-tilhengere går likevel mer etter libanesiske journalister og behandler utenlandske journalister på en annen måte.

— For libanesisk styre er det viktigere hva de lokale journalistene skriver om, mener Foss. 

Han sier også at han under arbeidet i Libanon rapporterte fra Hizbollah-styrte områder med tillatelse fra Hizbollah, der han følte på at han måtte være ekstra forsiktig.

— Jeg veide mine ord fordi jeg visste de ville lese min norske artikkel, og leser de noe de ikke liker, vil jeg ikke få lov neste gang. Om du fornærmer dem ordentlig kan det virkelig bli problmatisk, sier journalisten videre.

Journalister skriver kritisk likevel

På tross for begrensningene produseres det fortsatt kritisk journalistikk i Libanon.

— I overraskende stor grad, mener Selvik.

En av grunnene til det er at de ulike religiøse og etniske grupppene og de ulike partiene i Libanon, har interesse av at man skriver kritisk om det som skjer på den andre siden. Derfor beskytter de journalistene sine så de kan skrive om ulovligheter som begås av motstanderne, sier Selvik.

— Vi finner likevel muligheter til å uttrykke oss om kontroversielle temaer, sier Shabaan.  

Mange eksperter og journalister mener lovverket skader den frie og uavhengige pressen, og står i veien for journalistikkens samfunnsoppdrag. 

– Man kan skrive om de fleste temaer, men kun til en viss grad. Journalister kan skrive kritisk, men det er absolutt ikke lurt å være for spesifikk ved bruk av navn. Det å anklage en minister for eksempel, kan få alvorlige konsekvenser, sier Shabaan.  

Til tross for misbruk av den libanesiske loven om ytringsfrihet, er kritisk journalistikk fortsatt et viktig ideal i den libanesiske journalistikken, mener Hariri.

— Jeg mener at journalister kan være kritiske uten å bryte loven. Etter min mening er alt knyttet til ordvalg. En journalist kan være veldig kritisk uten å direkte forårsake noen fornærmelser eller ærekrenkelser, sier Hariri. 

Partiske nyhetsmedier 

Hver nyhetsavis eller TV-stasjon i Libanon tilhører bestemte politiske partier. Hassan Shabaan mener nyhetsmediene er svært partiske. 

— Hvert parti ønsker å ha kontroll. Alle kriger for makten i landet. Det handler til syvende og sist ikke om politikk en gang. Det er ikke politikerne som krangler, men avisene, sier Shabaan.   

En vesentlig faktor som begrenser kritisk journalistikk i Libanon, er den politiske tilknytningen til journalister og den økonomisk-politiske avhengigheten de har til mediehus og aviser, mener Hariri.

— Noe av problemet er at medielandskapet er ekstremt polarisert og politisk, og at mediene gjerne har en tydelig politisk slagside. Selv om ordskiftet er ganske fritt, er det også mange som kritiserer de som kommer med offentlig kritikk i mediene, sier Lien.

Journalister jobber i konstant frykt for å bli arrestert eller slått ned. Fotojournalistene går aldri alene når de er ute i felten. Under de store protestene som startet høsten 2019 ble også journalsiter målrettet angrepet av sikkerhetsstyrkene, på tross av at de var tydelig merket som journalister, forteller Lien videre.

— Staten vil ikke at noen skal se feilene de gjør, og derfor prøver de å stoppe oss med politiet, sier Shabaan.  

Erfaringene som Hassan Shabaan har delt med Journalen, er imidlertid ikke de samme som hos andre journalister som jobber i Libanon.

Amund Bakke Foss forteller at han opplevde for eksempel Hizbollah som mindre faretruende mot ham. Det å være utenlandsk journalist bosatt i Libanon opplevde han som ganske trygt, og han fant at han hadde mulighet til å være kritisk.

Mangel på informasjon

— Det er jo åpenbart hvilken effekt det har. Den frie journalistikken råtner vekk. Man må vurdere om eget liv og familiens liv er mer verdt enn å skrive fri og kritisk journalistikk, sier Foss. 

Mangelen på en fri og uavhengig presse er en av mange faktorer som gjør at reform og politisk endring i Libanon har vært vanskelig å få til. 

— Uten fri og fullstendig informasjon er det vanskeligere for folket å ta kvalifiserte valg når de for eksempel skal avgi sin stemme, men også når de skal gjøre seg opp en mening om betente politiske konflikter i landet, mener Selvik.

— Jeg mener at det som påvirker journalistikkens kvalitet ikke er lovens begrensning, men andre faktorer. Det viktigste er da økonomisk usikkerhet og politisk tilhørighet, sier Hariri.

Journalen har gjentatte ganger forsøkt å kontakte Libanons ambassade i Sverige, men de har ikke besvart våre henvendelser.