Stadig bedre forhold for pressefrihet

Reportere uten grenser (RSF) sin nyeste måling av pressefrihet viste en økning på to plasser — fra syvende plass til femte plass, for Costa Rica. Landet ligger nå på toppen rett bak Norge, Sverige, Danmark og Finland.

Costa Rica anses som politisk stabilt, med en mye lavere grad av korrupsjon, kriminalitet og vold mot journalister enn i nabolandene. I tillegg sikres pressefriheten gjennom fokus på menneskerettighetene og ytringsfrihet ifølge RSF.

Marte Høiby er seniorrådgiver i avdeling for kommunikasjon, rådgivning og analyse i det norske Medietilsynet. Hun har skrevet doktorgradsavhandling om sikkerhet for journalister, og har selv bodd i Costa Rica. Hun ser landet som en oase sammenlignet med nabolandene. 

– Til tross for at Costa Rica er omringet av land med mye vold og sosiale problemer, så fremstår det som en slags oase i forhold til resten av regionen, sier hun. 

Opptatt av en ren fasade

Høiby mener likevel at den gode rangeringen kan være en gjenspeiling av en kulturell holdning i landet, såkalt pura vida direkte oversatt til det rene livet. Costa Rica er opptatt av å ha en ren fasade og vil unngå negative omtaler i offentligheten. 

Denne holdningen kan derfor gi en bedre rangering i målingene av pressefrihet enn det forholdene i landet faktisk er, ifølge seniorrådgiveren. 

– Costa Rica er et land som smykkes veldig slik at det skal se pent ut på utsiden. Når man løfter litt på teppet, så finner man mange ting. Et land som ligger midt i trafikkåren for verdens største kokain-transport, kan umulig være helt uberørt av problemer det fører med seg, sier hun. 

Holder tilbake informasjon

I Costa Rica er både pressefriheten og ytringsfriheten grunnlovsfestet, og journalistene skal stå fritt til å informere. Et av hovedproblemene for journalister i landet er likevel at de ikke får tilgang på offentlig informasjon.

I en kommentar til avisen Tico Times sier direktør Rodolfo Gonzáles i “Teletica Channel 7” og nyhetsmagasinet “7 Días” at alle journalister har de juridiske verktøyene de trenger, men at loven om tilgang på offentlig informasjon må forbedres.

Artikkel 30 i Costa Ricas grunnlov sier at det skal være fri tilgang til informasjon fra myndighetene som er av allmenn interesse. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. 

– Da jeg var i Costa Rica var det veldig vanskelig å få tilgang til offentlige dokumenter. Jeg opplever at det først og fremst er myndighetene som ikke ønsker å registrere ulike kritikkverdige forhold i landet, kombinert med kulturen, sier Høiby.

Skaper spenning mellom myndighetene og pressen 

I tillegg opplever journalistene vanskeligheter med å få intervju med myndighetene, deriblant med presidenten.

Any Pérez er journalist og lærer ved Universitetet i Costa Rica. Hun opplever at vanskelig tilgang til informasjon og kilder representerer en utfordring for journalistenes profesjonelle praksis. 

– Mine kolleger har rapportert om vanskeligheter med å få tilgang på offentlig informasjon, og å få uttalelser eller intervju med offentlige personer. Heldigvis har ikke dette stått i veien for veldige gode undersøkelser av hvordan offentlige midler har blitt brukt gjennom pandemien, men det representerer likevel en hindring i den profesjonelle praksisen, skriver Pérez i en e-post til Journalen. 

Hun mener også at det skaper en spenning mellom journalister og myndighetene, som påvirker pressefriheten. 

– Disse spenningene har ikke hindret pressen i å fortsette arbeidet, men det har påvirket journalistikkens funksjon som en vaktbikkje som overvåker og holder øye med institusjoner og holder makthavere ansvarlig. Det påvirker pressefriheten og demokratiet, skriver hun videre. 

Denne utfordringen understreker direktøren for det digitale mediet “Crhoy”, Silvia Ulloa Castro, i en twitter-melding rettet mot presidenten Carlos Alvarado Quesada. I meldingen står det (oversatt): 

“Vi har bedt om et intervju med @CarlosAlvQ i mer enn to år. Vi har tilbudt ham å være virtuell eller ansikt til ansikt, når det passer ham. Hvorfor ikke akseptere? Hva er du redd for?”

Pérez synes det er vanskelig å vurdere hvorfor offentlig informasjon holdes tilbake. Under pandemien har blant annet myndighetene blitt kritisert for å holde tilbake informasjon om Covid-19. Pérez understreker at tilgang på slik offentlig informasjon er vesentlig for demokratiet. 

– Min forventning er at politikerne som sitter med makten forstår at å garantere pressen tilgang til informasjon og offentlige tjenestemenns uttalelser er en urokkelig del av demokratiet, skriver hun. 

Ærekrenkelse og selvsensur

Et annet problem for journalistene er at lovverket slår hardt ned på ærekrenkelse. Tidvis blir ærekrenkelsespragrafene brukt til å hindre journalistenes arbeid, ifølge Freedom House. Å ærekrenke noen kan straffes med høye bøter, og den dømte kommer i registrete over kriminelle.

Et eksempel på problematikken er at presidenten i 2013 gikk til søksmål for ærekrenkelse fra en hotelleier. Denne hadde ytret seg på egen Facebookside om presidentens kjøp og salg av land, ifølge Freedom House. 

Pérez har ikke opplevd selvsensur som et stort problem tilknyttet offentlig eller politiske saker. Hun tenker likevel at det kan forekomme i saker som handler om kriminalitet og narkotikahandel.

– Jeg kjenner ikke til om dette har skjedd i dekningen av offentlige eller politiske saker, med media har færre og færre tilgjengelige ressurser til å beskytte journalistene sine i tilfeller hvor man driver risikofylt undersøkende journalistikk om for eksempel organisert kriminalitet eller narkotikahandel. Dette kan være en faktor som påvirker en slags form for selvsensur, skriver Pérez. 

Ønsker å beskytte turismen 

Marte Høiby ser en kobling mellom selvsensur og næringsliv. Journalistenes selvsensur, i form av å unngå omtale av negative forhold, kan også være sterkt tilknyttet ønske om å ivareta turistenæringen.

– Min erfaring fra å ha jobbet og bodd der selv er at myndighetene, men også kanskje mediene, underkommuniserer en del sosiale problemer, sier hun. 

Høiby trekker her frem et eksempel om en sykdom kalt Mal de Chagas, eller Chagas’ sykdom på norsk, som ser ut til å gå under radaren i de offentlige nyhetene. Årlig dør omkring 50 000 mennesker av sykdommen, hovedsakelig i Sør- og Mellom-Amerika.

– Sykdommen transporteres via en bille, og som er veldig utbredt i Mellom-Amerika. Dette fører de ikke statistikk på fordi det ville vært utfordrende for turismen om man snakket høyt om det, sier hun. 

– Costaricanere vil fokusere mye mer på de positive sidene ved landet, enn å dvele ved kritikkverdige forhold, mener Høiby.

Ensidig mediedekning 

Costa Rica har et bredt utvalg av aviser, TV-kanaler og radiostasjoner. Likevel eies de fleste TV- og radiostasjoenen av få, kommersielle aktører,og legger dermed begrensninger på mangfoldet i mediedekningen, melder Reportere uten grenser. For dette har landet tidligere høstet kritikk, skriver Observacom.

Any Pérez opplever likevel at landet både har gode juridiske forhold og et robust medielsandskap, tross at mediebedriftene er privateide.

– Vårt land har pleiet frem et robust juridisk grunnlag med forskrifter som beskytter retten til ytringsfrihet, pressefrihet og tilgang på offentlig informasjon. Vårt medieøkosystem, utviklet av private bedrifter, er også robust, skriver Pérez. 

De tre største selskapene er Teletica, eid av Picado Cozza-familien, Repretel, eid av Remigio Ángel González via selskapet Albavisión, og SINART, en nyhetsorganisasjon direkte styrt av myndighetene. I tillegg eier Jimenez-familien en rekke mediehus, blant annet landets ledende nettavis, La Nacion, og finansavisen El Financiero.

Holder lav profil

Til tross for at de er rike, mektige familier med stor innflytelse i landet, holder medie-familiene lav profil. Den meksikanske mediemogulen Remigio Ángel González er dog et kjent fjes; González er nemlig en mann med tette bånd til myndighetene i flere land i Latin-Amerika, skriver Rick Rockwell og Noreene Janus i en forskningsstudie publisert i Journalism Studies.

González eier flere TV- og radiokanaler i Costa Rica og andre land i Latin-Amerika. Totalt styrer han 35 TV-stasjoner, 114 radiostasjoner og to aviser fordelt på elleve forskjellige land. Han blir ofte omtalt som El Fantasma, eller Spøkelset, fordi han sjeldent er å se i de forskjellige mediehusene, men overlater styringen til lokale som arbeider for ham. 

Tette bånd til myndighetene

Likevel har González flere ganger gitt direktiver om hvordan de forskjellige stasjonene skal drive journalitikk. Ifølge Seattle Times har han blant annet engasjert seg sterkt i politikken i Guatemala, både ved å gi store donasjoner til presidentkandidater, men også gjennom gratis reklame på tv-kanalene sine verdt flere millioner dollar. 

Ved presidentvalget i Guatemala i 1999 mener flere politiske analytikere at González’ innblanding var avgjørende for valgresultatet, skriver Seattle Times. Etter seieren ansatte den nye presidenten, Alfonso Portillo, González’ svoger som kommunikasjon-, infrastruktur- og boligminister – et verv som blant annet har media som ansvarsområde. 

Han skal ha forsvart innblandingen ved blant annet å forklare at “dersom jeg ikke hadde hatt interesser i det politiske, hadde overklassen mer enn gjerne fortsatt med å kontrollere hvem som vinner valgene”.

González ble dessuten tidligere beskyldt for å presse opposisjonsstemmer ut av mediedekningen, særlig i nabolandene Nicaragua og Guatemala. 

Journalens journalister har ikke funnet grunnlag for å hevde at de samme tette båndene eksisterer mellom González og myndigheter i Costa Rica.