– Jeg kan aldri dra tilbake

I solsteken utenfor OsloMet kommer Javad Parsa gående. Han triller en diger koffert fylt med fotoutstyr og et kamera henger stødig fra skulderen hans. Den iranske NTB fotografen har nettopp vært på oppdrag i Finland. 

– Jeg har veldig lyst til å dra tilbake til hjemlandet for å ta bilder, men det er for farlig så det går dessverre ikke. 

Perioden som fotojournalist i Iran inneholdt flere store oppdrag. Han begynte å jobbe for nyhetsbyrået Fars tilbake i 2005. Blant annet var han med på presidentens reiser rundt i landet. Når publikum viste laber interesse, fikk Parsa streng beskjed om å ikke ta annet enn nærbilder av presidenten.  

– Hvis en sak viser de dårlige situasjonene i Iran, blir den ikke publisert i media. Man kan publisere på egne nettsider eller i sosiale medier, men å gjøre det er ikke risikofritt. 

Han drev selv en egen blogg og jobbet som frilansjournalist. Der sendte han bilder til franske nyhetsbyråer. Kravet hans var at byråene måtte holde ham anonym slik at han unngikk mistanke fra myndighetene. 

Etter flere år med kritisk arbeid ble Parsa i 2009 kalt inn til et møte med redaktøren sin. Flere av kollegaene hans hadde blitt arrestert i myndighetenes forsøk på å finne fotografen ansvarlig for et bilde publisert på Time Magazines forside. Parsa forstod at de nærmet seg svaret. Han hadde trosset fotoforbudet.

Han var ikke lenger trygg i Iran. 

– Jeg kjøpte flybillett samme kveld og allerede neste morgen var jeg i Tyrkia. 

Siden 2010 har han bodd i Norge og jobbet for flere riksdekkende medier som fotojournalist. 

Les også: Slik endte Javad Parsa i eksil i Norge.

Mener kritisk journalistikk eksisterer 

Postdoktor på NTNU og tidligere journalist i Iran, Banafsheh Ranji, har gjennom flere år forsket på pressefrihet i Iran og har gitt ut boken “Journalistic Practices in Restrictive Contexts”. 

Hun sier at iranske journalister er nødt til å manøvrere seg gjennom et svært krevende medielandskap. Likevel mener hun det finnes tegn på at kritisk journalistikk eksisterer i Iran. 

– De skriver om dem som blir drept i protester, selv om de blir tvunget til å fjerne artiklene etter at de publiseres. Det er folk som forsøker, sier Ranji. 

Hun forteller videre at journalistene som kritiserer myndighetene vet om konsekvensene de står over for. 

– De betaler prisen for å holde på slik, med de angrer ikke på noe av det, sier hun. 

Fengslede journalister 

Tidligere i år meldte CPJ, Comitee to Protect Journalists, at 88 journalister i landet har blitt fengslet siden september i 2022. 

De to kvinnelige journalistene Niloofar Hamedi og Elaheh Mohammadi ble da arrestert for å publisere en artikkel om Mahsa Aminis død. Amini ble selv arrest av moralpolititet fordi hijaben ikke dekket nok av håret hennes og tre dager senere døde hun av skadene hun ble påført i Evin-fengselet.

I etterkant har myndighetene forsøkt å dysse ned protestene. Dette har ført til at flere journalister har blitt fengslet fordi de har publisert usensurert materiale.

For å unngå å sette seg selv i fare bruker journalistene, ifølge Ranji, et utvalg av strategier for å presse grensene for hva som er akseptabelt å skrive. 

– Det handler om å spille et dobbeltspill. De kan henvende seg til en statsansatt for å få han til å ta opp en sak. Dermed kan de følge saken gjennom den statsansatte og si at det er hans ord, sier hun. 

Andre eksempler på strategier er å skrive mellom linjene og stole på lesernes kulturelle evner til å plukke opp budskapet.  

– Det er ofte en antagelse at journalister fra land som Iran har falske Sosiale medier-kontoer, men dette stemmer ikke. De vil bygge symbolsk kapital. Derfor er de til stede med deres ekte navn, avslutter Ranji. 

Landet har blitt mer isolert 

Førsteamanuensis i Midtøstenstudier K. Soraya Batmanghelichi forteller at drapet på Mahsa Jina Amini, var dråpen som fikk det til å renne over for det iranske folket.  

– Historien har vist at når iranere har fått nok, står de opp mot urettferdigheten, sier Batmanghelichi. 

Hun forteller også at retningslinjene fra myndighetene i Iran de siste 44 årene ofte har gått utover kvinner. De har måttet leve med restriksjoner som påvirker hvem de kan være med, hva de kan ha på seg og hva de kan studere.  

– Du kommer til et punkt hvor folk, ikke bare kvinner, har fått nok, forteller Batmanghelichi. 

Kan ikke lenger reise til Iran 

Banafsheh Ranjis siste besøk til Iran var i desember 2021, og det blir sannsynligvis lenge til neste gang. Etter en boklansering i 2022 og deltakelse i sterk aktivisme mot styresmaktene i landet, føler Ranji seg uønsket i landet. 

– Jeg konkluderte med at jeg ikke lenger kan ta turen til Iran. Det kan være de ikke har lest det akademiske jeg har gitt ut, men man vet aldri. Jeg har hørt om flere forskere som har reist ned dit og blitt arrestert på flyplassen like etter ankomst. 

Langt ned på RSF-Indeksen 

Iran er blant landene i verden som skårer dårligst på pressefrihet. Ifølge Reportere uten grenser (RSF) sin pressefrihetsindeks, er Iran det fjerde verste landet å være journalist i.  

Terskelen for å sette iranske journalister i fengsel er lav. Til tross for risikoen kritiserer flere journalister landets myndigheter. 

I 2009 var Javad Parsa en av dem som publiserte kritisk bildejournalistikk på sin egen blogg.  

– Byrået ringte meg for å be meg slette det. Hvis ikke kunne jeg blitt arrestert. 

Han er klar på hva han mener om pressefriheten i landet. Han er lite sjokkert over at Iran havner lavt på RSFs indeks. Den nye rapporten plasserer Iran på 177. plass av totalt 180 land. 

– Jeg har vært i andre land med dårlig pressefrihet, blant annet Tyrkia og Egypt, men der kunne jeg ta bilder helt fritt. Det er ikke mulig i Iran. Jeg kjenner mange journalister som er redde for å gå ut og ta bilder, sier Parsa. 

Kritisk til indeksen  

Banafsheh Ranji stiller seg derimot kritisk til indeksen. Hun mener det er flere faktorer som spiller inn enn det indeksen tar hensyn til. 

– Det er en stor enighet om at journalistikk er definert av landets politiske system og at demokratiske land vil føre til mer kritisk journalistikk. 

Hun mener politikken overskygger journalistenes arbeid. 

– Man må forstå journalistens rolle, ideal, identitet og deres forhold med offentlige instanser og innbyggere. Hva de inspireres av, og hva de holder på med hver dag. 

Et sterkt demokrati er ikke ensbetydende med god journalistikk, ifølge Ranji. 

– Ofte fokuserer disse menneskerettighetsrapportene på politisk frihet som abstrakt. Man får følelsen av at journalistikken i Iran er depressiv, at de er et offer for den politiske agendaen.

– Hvis man har frihet og ikke bruker den til å kritisere de som har makt. Hva er da poenget med å ha frihet?

Journalen har prøvd å kontakte den iranske ambassaden gjentatte ganger uten å få svar. 

RSF: “Unfortunately due to a large amounts of media requests we can’t respond to all of them as we just launched our annual index.”

Bilder fra Iran tatt av Javad Parsa