Slik endte Javad Parsa i eksil i Norge
For tolv år siden trosset fotojournalisten fotoforbudet i Iran og tok sitt livs viktigste bilde. Det endret resten av livet hans.
Året er 2009.
Millioner av iranere tar til gatene for å demonstrere mot det de mener er et falskt valgresultat. President Mahmoud Ahmadinejad er blitt gjenvalgt som president, men opposisjonen krever et gjenvalg.
– Ned med diktatoren! Lyder iranske stemmer, mens grønne flagg blåser i vinden. Den grønne bevegelsen ble protestene kalt.
Fotografer svermet rundt i Teheran for å dokumentere det de trodde ville bli en ny revolusjon. Men alle iranske fotografer hadde fått streng beskjed om å holde seg inne, og det var derfor kun amerikanske, franske eller andre utenlandske pressefolk i gatene denne dagen.
Bortsett én.
Det var Javad Parsa.
Bildet som endret alt
Parsa sto foran Fredsplassen i Teheran.
Og da han trykket på utløserknappen denne dagen i 2009 fanget han et bilde som senere skulle pryde forsiden på the Time Magazine. Men det var også bildet som skulle sende han ut av Iran for godt.
På denne tiden var Parsa 24 år og jobbet som fotojournalist for det iranske nyhetsbyrået Fars. Nyhetsbyrået var statlig styrt og redaksjonen hadde fått beskjed om at det var totalt bildeforbud under demonstrasjonene.
– Men det hørte jeg ikke på! Jeg tenkte: Det som skjer nå er et historisk øyeblikk. Det var første gang etter den iranske revolusjonen at det skjedde noe slikt, sier Parsa.
Javad Parsa er iført en blå allværsjakke med et Canon-kamera hengende over skulderen. Nå bor han i Oslo med kone og barn, og jobber som frilansfotograf i aviser som VG og Dagens Næringsliv. Om litt skal han ut på dagens fotooppdrag ved Stortinget.
Vi sitter ved Karl Johans gate, og det er folketomt i Oslos gater. Det er nesten vanskelig å se for seg de store folkemassene i Teheran som Parsa beskriver.
– Hva skulle jeg gjøre med bildene jeg tok av protestene? Det var ikke snakk om at jeg kunne publisere det i Iran, sier han, mens kirkeklokken til Domkirken ringer.
Når han ikke kunne publisere fotografiene i Iran, visste Parsa at han måtte gå internasjonale veier. Han hadde kontakter i et nyhetsbyrå i Frankrike og sendte derfor bildene dit. Han understrekte at bildene måtte publiseres uten hans navn for at han ikke skulle risikere å bli arrestert. Mange av vennene hans var allerede i fengsel.
Noen uker senere var bildet hans på forsiden av magasinet Time.
Parsa ble overrasket da han så bildet sitt på magasinet Time. Med tanke på alle de utenlandske fotografene som hadde vært til stede skjønte han ikke hvorfor de hadde valgt akkurat hans bilde.
Da han spurte en amerikansk fotograf om dette, skjønte han at bildet var av stor symbolsk verdi.
– Det var et av få bilder som viste en kvinne i front, sier han.
Men det var ikke bare det. Bildet var tatt ved Azadiplassen, eller Frihetsplassen som den heter på norsk. I bakgrunnen holder en mann et bilde av opposisjonslederen Mir-Hossein Mousavi, og kvinnen i front står rakrygget og viser fredstegnet med begge hendene. Bildet er tettpakket med symbolikk.
– Jeg skulle ønske jeg fikk navnet til hun jeg tok bilde av, for jeg har veldig lyst til å møte henne en dag. Hva skjer i livet hennes nå? Hvor bor hun? Er hun i Iran eller utenlands? spør han undrende.
Avsløringen
Dagen etter at forsidebildet var publisert i magasinet ble alle fotografene i Fars nyhetsbyrå kalt inn på møte med redaktøren.
Redaktøren så strengt på de ansatte. Han fortalte at de hadde fått informasjon om at noen i redaksjonen hadde tatt bilder under demonstrasjonene og sendte det til amerikanerne.
Da hoppet hjertet til Parsa over et slag.
– Om de fant ut at det var meg, hadde jeg blitt arrestert, for i deres øyne var jeg spion. Jeg vet ikke hva som kunne skjedd etter det, sier han.
Samme dag bestilte han billett til Tyrkia og dro dit med kjæresten sin. Han var ikke klart over at det ville bli for godt.
Ikke tall på hvor mange bilder han ble nektet å publisere
Bildet i Time Magazine var ikke Parsas første møte med iransk sensur. Han har ikke tall på hvor mange ganger han ble nektet å publisere ulike bilder.
– De beste bildene ble alltid sensurert, sier han.
Det gjaldt særlig bilder av politiske ledere som ikke var fremstilt på den måten de selv ønsket, legger han til.
– Det finnes to typer journalister i Iran. Det er de som skriver positivt om den iranske regjeringen. Det er safe, de får alltid jobb. Så er det de som mer kritiske, de får større problemer. De mister jobben og risikerer å havne fengsel, sier han.
Les mer om pressesituasjonen i Iran her.
Nå har han erfaring som fotojournalist i både Norge og Iran. Nettopp fravær av sensur er den største forskjellen han merker i Norge. Bokstavelig talt ligger landene i hver sin ende av skalaen for pressefrihet, ifølge Reportere uten grenser.
– En gang tok jeg et bilde av presidenten i Iran, og neste dag fikk jeg plutselig beskjed om at jeg var utestengt fra presidentens kontor i tre måneder. Sånn er Iran, sånn er diktatur, sier Parsa og slår oppgitt ut med armene.
Han fikk aldri vite hva som var galt med bildet.
– Men jeg fikk høre at folk syntes han lignet på en apekatt på bildet, sier han og ler, mens han spriker med hendene og smiler slik presidenten hadde gjort på bildet.
Da han derimot skulle følge Erna Solberg i tre dager på tur i Bergen, var det veldig annerledes. Da kunne han ta bilde når han ville, og det var aldri noen forhandlinger som måtte gjøres før et fotografi.
– Hun sa ja til alt! sier han, klapper i hendene og ler.
Blant annet tok han et bilde av Erna Solberg, sittende alene på et fly.
– Det hadde aldri skjedd i Iran. Jeg kunne aldri ha publisert et bilde av presidenten alene i et fly eller i en bil. Det skulle alltid fremstå at det var mange mennesker rundt han, sier Parsa.
Et liv i eksil
– Hadde jeg blitt værende i Iran, hadde jeg kommet ut av fengsel etter ti år kanskje. Det var i fjor, sier han. Parsa var 24 år da han dro fra Iran. Nå er han 35 år.
Da han dro fra Iran, bodde han først i en liten by i Tyrkia med flyktningstatus av FN. Etter et år fikk han beskjed om at Norge skulle ta imot 200 kvoteflyktninger, og han var en av dem.
Men skrekkhistoriene om kalde Norge var mange.
– En venn av meg sa at hvis man kastet vann fra tiende etasje, så frøs det før det traff bakken, sier han og ler.
Parsa visste ikke så mye mer om Norge enn at det lå i Europa et sted. Etter noen Google-søk og videoer på Youtube virket det ikke så ille. Han ble også koblet til en norsk fotograf som fortalte at Norge var et ganske så greit land å bo i.
Men å starte på på nytt i et helt fremmed land var ikke lett. Han hadde ingen familie bortsett fra kona si, ingen venner, og ingen familie. På toppen av det måtte han lære seg et helt nytt språk.
I et og et halvt år gikk han på norskkurs, og samtidig fikk han jobb som praktikant i Dagens Næringsliv. Siden det har fotografi vært levebrødet hans.
– Noen ganger får jeg høre at jeg ikke burde ha dratt fra Iran, men heller fortsatt kampen der. Jeg elsker hjemlandet mitt, men hva hadde det hjulpet om jeg var stengt inne? spør Parsa.
Parsa kan ikke dra tilbake til Iran så lenge regimet er det samme. Det er for farlig. Han vet om flere eksil-journalister som er blitt sent i fengsel i det øyeblikket de reiste inn i landet igjen.
– Jeg og det iranske regimet representerer to forskjellige ideer som ikke går overens. En av dem måtte ut, og naturligvis ble det meg, sier han.
Javad Parsa tar en kjapp titt på mobilen sin, og begynner å pakke sammen tingene sine. Klokken er snart 11. Han må gå.
Canon-kameraet henger fortsatt løst over skulderen.
Snart skal norske bønder hive møkk utenfor Stortinget i opprør mot den norske stat, og VG vil ha Parsas bilder av det.
Journalen har gjentatte ganger prøvd å få kontakt med ambassaden til Iran i Oslo angående påstander om sensur og fengsling av journalister. Vi har ikke lykkes med å få svar.
