Fengsler flere journalister hvert år
14 journalister er nå fengslet i Iran. Antallet har steget årlig siden 2017.
Etter årrekker med økt overvåkning og sensur er det stadig flere som anklages for å jobbe mot myndighetene i Iran. Nærmest synkront med rangeringen som sjette dårligst på årets pressefrihetsindeks, er det nå kun seks land i verden som fengsler flere journalister enn Iran.
Blant dem som har blitt arrestert for sitt journalistiske arbeid, er eksiljournalistene Asieh Amini og Mehdi. Sistnevnte heter egentlig noe annet, men har i frykt for represalier bedt om å være anonym.
Skrev om kvinnerettigheter
Asieh Amini utdannet seg og jobbet i flere år som journalist i Teheran, før hun flyktet til Norge i 2010. Det var først etter å ha jobbet ti år i en profilert iransk avis at hun fikk et gryende engasjement for kvinne- og menneskerettigheter. Vendepunktet kom etter en sak Amini fulgte, som handlet om en 16 år gammel jente som ble dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskap. Jenta fikk dødsstraff ved henging.
– Jeg kunne ikke lenger gå tilbake til jobben min og livet mitt som normalt. Saken endret meg. Jeg klarte ikke å la være å tenke på alle barna og kvinnene som er i fengsel og i samme situasjon, sier hun til Journalen.
Siden har Amini avdekket grove brudd på menneskerettigheter i Iran. Blant dem er flere tilfeller av dødsstraff ved steining, til tross for at praksisen ble vedtatt stanset i Iran i 2002.
– Jeg tok blodige steiner med meg i en boks for å vise folk at de gjør det i skjul, sier hun.
Arrestert for å ha deltatt i protest
I 2007 ble Amini arrestert under en protest mot fengslingen av fem kvinneaktivister. Hun var bevisst på risikoen, men ønsket fortsatt å vise sin solidaritet.
– Jeg sa til mannen min at dersom han hørte at jeg var blitt tatt, måtte han hente datteren vår i barnehagen, sier Amini.
Alle de arresterte ble lagt på gulvet i en buss som fraktet dem til fengselet. Her fikk Amini vansker med å puste, ettersom hun havnet nederst og dermed fikk flere andre oppå seg.
– Da vi ankom fengselet, svevde jeg mellom liv og død, sier hun.
Amini ble løslatt etter fem dager, men forteller at hun fremdeles lever med ettervirkninger fra hendelsen.
Fikk ikke delta i egen rettssak
Etter å ha jobbet som journalist i Iran i over to tiår ble også Mehdi arrestert og fengslet for å ha trosset de iranske myndighetene. Han sonet tre år.
– Hele det første året satte de meg i full isolasjon. Ingen av mine nære på utsiden ble informert om hvor jeg ble holdt fengslet heller, sier han til Journalen, og fortsetter:
– Senere ble jeg flyttet til et lite rom sammen med tre andre menn. De var de eneste jeg hadde kontakt med de to siste årene.
Uten tillatelse til å delta i egen rettssak eller å sende advokaten sin, ble Mehdi dømt til ni og et halvt års fengsel. Senere fikk han beskjed om at straffen ble senket til fire og et halvt. Derimot ble Mehdi løslatt uten forklaring før denne dommen var sonet ferdig.
Myndighetene i Iran mente han sto i bresjen av en konspirasjon mot staten, og anklaget han også for å ha samarbeidet med USA. Mehdi ønsket på sin side å dekke sannheten om forholdene i hjemlandet, men ville samtidig ikke bli kjent for slik politisk aktivitet. Han brukte dermed flere forskjellige pseudonymer over årene.
– Myndighetene påsto at de forskjellige navnene måtte være ulike medlemmer, og mente at det beviste at jeg ledet en stor opposisjonsgruppe, forklarer han.
Forsøker å kontrollere journalister i utlandet
Hverdagen som journalist i Iran var for begge sterkt preget av sensur. Etter at Amini ble løslatt fra fengsel, ble hun fortsatt overvåket av iranske myndigheter. I frykt fortsatte hun derfor å jobbe som journalist i skjul, og hun måtte publisere arbeidet sitt under ulike navn.
– Den største frykten jeg hadde, var at de skulle arrestere meg foran barnet mitt, sier Amini.
Mehdi forteller at selv etter å ha flyktet fra Iran, har han opplevd at iranske myndigheter har forsøkt å kontrollere ham:
– Før fikk jeg jevnlig beskjeder om angrep på e-posten min. I tillegg fikk jeg meldinger fra ukjente folk som ba meg holde munn. De truet ofte med at de visste hvor jeg bodde, og at de skulle knivstikke meg.
Konspirasjon blant de vanligste anklagene
I mars i år oppfordret Reportere uten grenser Iran til å løslate de 21 journalistene som satt fengslet.
I 2017 nådde antallet fengslede journalister i Iran et historisk lavt nivå. Da ble kun fire journalister anholdt av myndighetene. Tall fra Committee to Protect Journalists (CPJ) viser at deretter økte antall fengslede journalister.
Færre iranske journalister fengsles derimot nå enn under perioden før president Hassan Rouhani kom til makten i 2013. Mindre sensur av pressen var blant sakene han gikk til valgkamp på.
Flertallet av de fengslede journalistene har blitt anklaget for forbrytelser mot staten. Dette kan være spionasje eller konspirasjon mot det iranske regimet. En av de mest alvorlige anklagene som kan ligge til grunn for en iransk domstol er “spredningen av korrupsjon på jorden”. Det var en av de 13 anklagene mot journalist Rouhollah Zam, som i desember 2020 ble henrettet av de iranske myndighetene.
Saken har vekket stor oppmerksomhet internasjonalt.
Måtte flykte fra hjemlandet
Etter å ha blitt løslatt fra fengsel fikk Mehdi nytt pass og streng beskjed om å forlate landet, dersom han ikke ønsket å bli fengslet igjen. For å orientere seg før et liv i eksil utsatte Mehdi avreisen.
– De trodde jeg ikke ville forlate landet fordi jeg ikke reiste med en gang, og anholdt derfor en nær venn av meg – truet og trakasserte ham – for å presse meg ut av landet, sier han.
– Hvorfor tror du de ønsket å presse deg ut av landet?
– Jeg tror det er en av de mest effektive straffene, sett fra Irans perspektiv. Man mister ikke bare landet sitt, nettverket, sikkerhetsnettet, alle bekjente og kjære. Man mister også tilgang til informasjon om landet i realtid. Dersom man da prøver å fortsette arbeidet fra utlandet, er det lett å bli desinformert – noe som fører til at man mister troverdigheten og innflytelsen som journalist, svarer Mehdi, tydelig preget.
– Savner du Iran?
– Det er klart jeg gjør. En av mine sønner bor fortsatt der, jeg har søsken og venner som jeg ikke får vært sammen med. Ikke minst savner jeg maten, og den tilhørighetsfølelsen og varmen en får bare ved lukten.
Journalen har ikke lyktes i å komme i kontakt med den iranske ambassaden i Norge etter gjentatte forsøk.
