Må telle graver for å få oversikt over koronadødsfall

I mars i år var 21 journalister fengslet i Iran, ifølge Reportere uten grenser. Flere av dem ble anklaget for å spre falske nyheter om koronasituasjonen i landet.  

– Media i Iran er under veldig sterk statlig kontroll, og det finnes ikke fri presse i landet. Dette gjør at jobben til menneskerettighetsaktivister og borgerjournalister blir ekstra viktig. Staten har kontroll på det meste av informasjonsflyten, og bestemmer hva som skal komme ut, sier Mahmood Reza Amiry-Moghaddam. 

Han jobber som professor ved Universitetet i Oslo (UiO), og kom til Norge fra Iran som 14-åring.  

– De største nyhetsbyråene nevner ikke korona i det hele tatt.  Byråene,som tilhører nasjonale sikkerhetsorganer, har ingen koronaseksjon da alt er veldig politisk. De som krysser myndighetenes røde linjer, kan bli dømt til fengsel for å spre løgner og propaganda. Uansett om det er sant eller ikke, fortsetter han. 

 I tillegg til jobben på UiO, er Mahmood Reza Amiry-Moghaddam leder av organisasjonen Iran Human Rights. I den forbindelse har han i flere år engasjert seg i pressesituasjonen i landet.

– Én av grunnene til at vi startet Iran Human Rights for 15 år siden, var at nyheter om det som skjer i Iran ikke kom ut. Det finnes ikke uavhengige medier, og de få gangene enkeltjournalister har prøvd å skrive noe som gjør at de må krysse regimets røde linjer, blir de utsatt for forfølgelse, sier Amiry-Moghaddam. 

De som har våget å trosse myndighetene, har møtt ulike sanksjoner. 

– Det har vært aviser som er blitt stengt og sjefer har blitt arrestert fordi avisen skrev en artikkel som ble sett på som uakseptabel, fortsetter Amiry-Moghaddam.  

Lav tillit blant folk 

Iranske myndigheter eier og kontrollerer store deler av medielandskapet gjennom Den islamske republikk Irans kringkastingsselskap. Amiry-Moghaddam sier at de fleste i landet leter opp andre nyhetskilder for å finne informasjon om koronasituasjonen.  

– Folk flest bruker mediekanalene som befinner seg utenfor Iran for å finne nyheter. Nyhetskildene som drives av statlige organer er ikke politisk uavhengige. I starten av pandemien benektet de at den i det hele tatt fantes, selv om folk allerede hadde dødd av viruset, sier han.  

Tallene som myndighetsstyrte medier melder om, står ikke i stil med virkeligheten. Andre medier blir også tvunget til å gjengi uriktig informasjon. 

– Dersom kanaler inne i landet skal rapportere noe, må de være veldig varsomme. De må bruke offisielle tall som helsedepartementet kommer med, og de er som regel svært underestimert. Per i dag (12. mai) rapporterer de om  litt over 70.000 døde, men estimatene fra mer uavhengige kilder er på over 200.000. 

Dette har også en annen effekt, mener Amiry-Moghaddam. For befolkningen tror ikke på de statlige kanalene når de faktisk melder noe som er sant.  

– Heldigvis finnes det kilder utenfor landet som er til å stole på. Men dette fører til at befolkningen ikke stoler på autoritetene i det hele tatt. Det er ikke som i Norge, hvor folk flest følger regler og tiltak. I land som Iran har ikke folk tillit til det som blir sagt, selv om det skulle være positivt, sier han.

Teller graver 

Maryam Mazrooei jobber som frilansjournalist og fotograf i den iranske hovedstaden, Teheran. Sammen med sine kolleger kjenner hun landets strenge regler på kroppen hver eneste dag.  

– Vi jobber under veldig omfattende sensur, og viruset er blitt en del av dette. Selv om vi er uavhengige, blir også vi tvunget til å bruke den informasjonen vi får fra myndighetene. Deres estimater og tall på antall smittede og døde er det eneste vi har. Samtidig er ikke dette noe nytt for oss, sier Mazrooei.  

Flere aviser har blitt stengt for å ha publisert opplysninger som regimet i Iran ikke liker. Mazrooei sier likevel at de ikke er redde, fordi de uansett ikke har muligheten til å drive undersøkende journalistikk om temaet.  

– I starten av pandemien ble en avis utestengt for å ha skrevet at statistikken på antall smittede var fem ganger høyere enn det offisielle tallet. De hadde fått opplysningene fra en myndighetsperson. Det viser hvor vanskelig det er å finne folk som vil stå fram, sier hun.  

Gjennom hele det siste året har myndighetene gjort sitt for å holde skrekktallene så skjult og lite tilgjengelig som mulig. Journalister som vil finne sannheten må derfor ta i bruk nye metoder.  

– Ingen ønsker å samarbeide med oss for å få fakta på bordet. Helsepersonell ser krisen med egne øyne, men også de jobber under et enormt press. De vil ikke risikere jobben for å gi oss informasjon. Den viktigste formen for troverdig statistikk i dag får vi rett og slett ved å telle nye graver på gravplassene, sier Mazrooei.  

I overgangsfase 

Mazrooei tenker at iranere er i en blindgate nå - både som journalister og som mennesker. Ingen vet hva de skal gjøre. Noen velger å stole på regjeringen og sjekker opp informasjon om korona på offisielle medier. Men som frilanser og uavhengig reporter har man ingen tilgang til riktig informasjon.  

– Jeg tror vi er i en av de viktigste overgangene i Irans historie. Folk prøver bare å holde seg i live. De urettferdige og grove økonomiske sanksjonene som er innført overfor Iran fra USA går utover dagliglivet til mange iranere. Det er en veldig komplisert blanding av av systematisk korrupsjon og misstyre midt i en helsekrise, sier Mazrooei.  

– Mange ble smittet på valgdagen

Det var opprør med store demonstrasjoner rett før viruset kom til landet. På den måten var krisen til hjelp for regjeringen, fordi det satte søkelyset på andre ting, sier Mazrooei. Derfor kom  korona som en velsignelse for Irans regjering, mener hun. 

– Folk stoler ikke på statsmediene. De kunngjorde at korona hadde kommet til Iran to måneder etter at viruset kom til Iran. På grunn av parlamentsvalget ønsket de at folk skulle stemme. Mange ble smittet med koronavirus på valgdagen, sier Mazrooei.   

Mazrooei forlot offisielle medier og startet som frilanser for å føle seg mer troverdig overfor publikum. Hun fortsatte å jobbe som skrivende frilansjournalist for iranske og afghanske magasiner og aviser. Mange profesjonelle journalister i Iran gjorde det samme som henne. De forlot media, sluttet å jobbe som offisielle journalister og prøver å bruke nettet til å publisere.   

– Det er mange journalister som jobber under press og sensur som kanskje til og med er bedre enn oss som forlot media, sier Mazrooei.   

Hun bestemte seg for å slutte som skrivende journalist da hun forsto at hun ble påvirket av sensuren.

– Plutselig så jeg at jeg utøvde selvsensur. Det var hjerteskjærende, og i sinne og frustrasjon sluttet jeg å jobbe i media, sier Mazrooei.  Hun bestemte seg for å oppsøke krigssoner og ble krigsfotograf.

Ingen blir holdt ansvarlig  

På grunn av håndteringen av pandemien blir mistilliten til myndighetene enda tydeligere. En og samme person kan si to helt ulike ting om korona på forskjellige tidspunkter. At ingen tar ansvar har kommet tydeligere frem under pandemien. Amiry-Moghaddam sier at selv om man vet det er mange løgner, gjør det fortsatt inntrykk at de står på TV, lyver rett inn i kamera og fortsetter i samme stilling selv etter at løgnene blir avslørt. 

– Det gjør systemets brutalitet enda tydeligere. Vanlige folk risikerer lange fengselsstraffer eller dødsstraff om de gjør noe galt. Myndighetene praktiserer en politikk som fører til at flere titalls tusen dør, rett og slett på grunn av manglende kompetanse. Likevel blir de ikke holdt ansvarlig for det de har gjort, sier Mahmood Reza Amiry-Moghaddam.   

Dersom man forsøker å lete etter sannheter om korona, er aktiv på sosiale medier og deler andre koronatall enn det de statlige mediene melder, blir man arrestert. I verste fall kan myndighetene tiltale vedkommende for spionasje som fører til dødsstraff. Straffen avhenger av hva slags eksempel myndighetene vil sette og hvilken fare de føler, sier Amiry-Moghaddam.   

Borgerjournalister og unge gir håp  

Amiry-Moghaddam har allikevel håp for framtiden. Mange unge er gode på internett og sosiale medier, og det er nettopp internett som gjør at myndighetene ikke kan holde ting helt skjult. Som eksempel peker han på passasjerflyet som ble skutt ned av iranske myndigheter i januar i fjor:   

– Myndighetene sa først at det var en teknisk feil. Men det var noen forbipasserende som publiserte bilde av missilene som traff flyet. I og med at det var et ukrainsk fly, ble andre land interessert, sier Amiry-Moghaddam.   

Til slutt måtte Iran tilstå at de hadde skutt ned flyet ved en feil. Amiry-Moghaddam mener at om det ikke hadde vært for de personene som risikerte livet ved å ta og publisere bildet av missilene som traff flyet, hadde myndighetene aldri tilstått.

Borgerjournalistikken gir Amiry-Moghaddam håp. Nettopp borgerjournalister gjør at myndighetene ikke klarer å holde alt skjult. Han tror vi kommer til å se en forandring i Iran.   

– Jeg er optimist. Man kan fortsette å styre et land med makt og ved å spre frykt til en viss grad, men jeg tror ikke det kan fortsette for alltid. Jeg ser hvor mye iranere inne i landet gjør for å komme frem til sannheten, sier Amiry-Moghaddam.   

Journalen har forsøkt å kontakte den iranske ambassaden i Oslo for å høre deres side av saken, men har ikke fått svar.