De som ble drept

Siden Committee to Protect Journalists (CPJ) startet opptellingen i 1992, har 51 journalister blitt drept i Colombia. Så sent som fredag 10 mai i år, ble en colombiansk filmskaper drept. De siste 27 årene er det kun fem år der ingen journalister har blitt drept på grunn av jobben sin. 

Noen kjennetegn går ofte igjen. Det er flest mannlige journalister i mindre byer som blir drept. De blir skutt av en eller flere ikke-identifiserte menn på motorsykkel, som rett etter skuddene rømmer og aldri blir funnet. Det betyr at løpeguttene og bakmennene ikke blir straffet. 

- Det er typiske kjennetegn for områder i konflikt, sier Rune Ottosen, professor ved OsloMet, til Journalen. Trusler rammer redaksjoner i mindre områder fordi de ofte har mindre ressurser å bruke på sikkerhet. 

Han sier trusler mot journalister er et stort problem, og i et foredrag på OsloMet i forbindelse med pressefrihetens dag, kaller han drap for den ultimale sensur. På verdensbasis de siste tolv årene, endte ni av ti drap på journalister med straffeunnlatelse.  

Dette er noen av de drepte journalistene:

Ismael Jaimes og Eustorgio Colmenares Baptista

La Opinión er en avis i den mindre byen Cúcuta, like ved grensen til Venezuela. Avisen fyller 59 år i juni. Tidlig på 1990-tallet ble to av de ansette drept på under ett år. 

Ismael Jaimes var redaktør og eide avisen. Den 6. mai 1992 ble han skutt og drept av ukjente gjerningsmenn, som så forsvant og aldri ble funnet. Selv i dag vet ikke CPJ hvem som stod bak skuddene.

Ti måneder senere led den nye redaktøren Eustorgio Colmenares Baptista samme skjebne. Den 21. mars 1993 ble Eustorgio Colmenares drept. Dagene etter ble det spredd brosjyrer med teksten “Dødsfallene vil ikke stoppe der”. Den marxistiske geriljagruppen ELN innrømmet å ha stått bak attentatet på Eustorgio, men ingen ble dømt for det. 

I byen Cúcuta ligger det nå en skole med navn Eustorgio Colmenares Baptista Colegio.  

Carlos Lajud Catalán 

Foreldrene til Carlos Lajud Catalán drømte om at sønnen skulle bli advokat. Han startet på advokatstudiene i Barranquilla, men fire år inn i studiene sluttet han for å bli sportsjournalist. Etterhvert dekket han også politikk og korrupsjon, noe som kan være farlig å skrive om. 

Den 19. april 1993, var Carlos på vei til jobben i ABC Radio, da han ble skutt av to personer på motorsykkel. Ifølge CPJ mistenker man at myndighetene sto bak drapet, men ennå har ingen blitt dømt. 

Ivan Darío Pelayo

Grensen til Venezuela var et farlig sted for journalister på 1990-tallet. Ivan Darío Pelayo jobbet i radiostasjonen Llanomárica i byen Puerto Rondón. Denne dagen, 17. august 1995, sendte han direkte som vanlig, da medlemmer av den venstrevridde geriljagruppen National Liberation Army (NLA) brøt seg inn i studio, skjøt og drepte ham under sendingen. Før de forlot studioet, la de igjen lapper som anklaget journalisten for å være en fiende av folket. 

Da Ivan Darío Pelayo ble drept, forsvant radiokanalen med han. De skyldige ble aldri funnet og unngikk straff. 

Gerardo Bedoya Borrero 

Gerardo Bedoya Borrero jobbet i avisen El País. Han skrev om politikk og kriminalitet og forbindelsene mellom dem. Den 20. mars 1997 var han på vei inn i bilen sin, da en mann med pistol og motorsykkel skjøt og drepte han, forsvant og rømte fra straff. CPJ mistenker at en av landets kriminelle gjenger stod bak, som hevn for at journalistikken til gerardo Bedoya Borrero handlet om dem. 

Oscar García Calderón

Tyrefekting er ikke stort i Norge, men i Colombia er sporten lovlig og utbredt. Som journalist for El Espectador jobbet Oscar García Calderón med å avsløre forbindelser mellom tyrefektingsmiljøet og narkobaronene. Han hadde planer om å skrive en bok om temaet. På vei hjem fra jobb den 22. februar 1998, tvang fremmede menn ham inn i en bil. Kort tid etter blir han funnet skutt og død. Ingen ble straffet for drapet, men CPJ mistenker at en kriminell gjeng står bak. 

Liket til Oscar Calderón ble dumpet like ved kontoret til advokaten hans. Han etterlot seg kone og en datter på fire år, som flyktet til Ecuador, skriver El Espectador. 

Nelson Carvajal Carvajal 

Når han ikke var reporter for Radio Sur, jobbet Nelson Carvajal Carvajal på en av barneskolene i byen. Den 16. april 1998 sto han utenfor skolen, kanskje på vei til eller hjem fra jobb, kanskje på vei til et intervju som skulle hjelpe ham i å avsløre korrupsjon, et av temaene Nelson Carvajal snakket om på radiosendingene sine. 

Utenfor skolen ble Nelson Carvajal Carvajal skutt og drept av en mann på motorsykkel. Ifølge CPJ er det myndighetene som er mistenkt for å stå bak, men ingen har blitt dømt. 

Jaime Garzón 

Jaime Garzón ble født i hovedstaden Bogotá i 1960. Han jobbet som journalist i samme by da han ble drept 13. august 1999, 39 år gammel. Han ble skutt og drept på vei hjem fra jobb av to menn på motorsykkel. 

Garzón hadde gjentattee ganger fått trusler fra den høyrevridde paramilitære gruppen United Self Defense Forces of Colombia (AUC). Man regner med at lederen av gruppen bestilte drapet fra en mindre, kriminell gjeng. 19 år etter drapet, rapporterte colombianske medier at mannen som bestilte drapet ble arrestert.

Jorge Enrique Urbano Sánchez 

Radiojournalisten Jorge Enrique Urbano Sánchez bodde og arbeidet i Buenaventura, like ved Stillehavs-kysten. Byen er tilholdssted for både narkotikakarteller og geriljagrupper.

Under radiosendingene sine snakket Jorge Enrique om kriminalitet, ofte om den lokale gjengen kalt Tumba Puertas. Han feiret 55-års dagen sin den 8. juli 2001, da to menn skjøt og drepteham. Før attentatet hadde radiojournalisten levd med dødstrusler. De skyldige ble aldri funnet. 

Orlando Sierra Hernández 

Drapet på Orlando Sierra Hernández er den første saken CPJ regner som oppklart. Han bodde og jobbet i byen Manizales. Som journalist dekket Hernández kriminalitet og brudd på menneskerettighetene, særlig når de ble begått av paramilitære grupper, geriljagrupper og Colombias sikkershetstjeneste. 

Han anklaget lokale politikere for å favorisere sin omgangskrets i offisielle jobber, og skrev særlig kritisk om ordføreren Francisco Ferney Tapaco González. I 1998 fikk Hernández de første dødstruslene. 

“Hvis noe kommer til å skje med meg, så er det González som står bak”, skal Hernández ha sagt til sine kollegaer. Det skulle vise seg at han hadde rett i det. På  gåtur med datteren sin, 30 januar 2002, ble han skutt i hodet tre ganger. To dager senere døde han av skadene. 

Totalt ble syv personer dømt for drapet, både mannen som utførte og mannen som bestilte drapet, den da avsatte ordføreren Francisco González. 

Èdison Alberto Molina 

Delstaten Antioquia regnes for å være et av landets farligste steder å være journalist. Det var i byen Puerto Berrío i delstaten at radiojournalist Èdison Alberto Molina bodde og jobbet. En dag Édison var på vei hjem fra jobb med sine kone, fikk han fire pistolskudd i ansiktet av fremmede menn. Han døde samme dag, 11. september 2013.

Alberto Molina levde med dødstrusler de siste månedene av livet sitt. Hverken de som sto bak truslene eller drapsmennene ble funnet. 

Juan Javier Ortega Reyes og Paúl Rivas Bravo

Juan Javier Ortega Reyes (32) og fotograf Paúl Rivas Bravo (45) var kollegaer i avisen El Comercio. På reportasjetur nær grensen til Ecuador, ble de og sjåføren deres kidnappet av medlemmer fra et narkotikakartell den 26. mars 2018.

Kidnappingen ble bestilt av geriljagruppen FARC. De to journalistene skrev om narkotikarelatert vold, da de ble kidnappet. 

Det var Bogotá RCN TV som først mottok opplysninger om at de to journalistene og sjåføren Efrain Segarra var blitt drept. Det bekreftet presidenten av Ecuador den 13. april.

De tre fangene hadde blitt drept mellom 10. og 12. april, etter mer enn to uker i fangenskap. Likene ble først funnet sent i juni det året. Hittil er ingen dømt.