Ja, vi elsker å være helten i konflikten

Fredsprosessen begynte med snøballkrig og allsang i Nordmarka skrev NRK da Colombias president Juan Manuel Santos mottok Nobels fredspris i Norge i 2016. Prosessen det siktes til er Norges rolle som fredsmegler i Colombia, etter fem tiår med borgerkrig.

Vi bidro til å skape fred. Norge og Cuba var sentrale aktører når fredsavtalen ble underskrevet i Colombia, og nyhetsbildet hyllet Norges rolle som fredsnasjon. I sin fordypningsoppgave skrev journaliststudent Dina Danielsen om den norske mediedekningen av Colombia før, under og etter fredsavtalen. Danielsen finner at dekningen var høy før og under, men dabbet av etter avtalen var underskrevet. Ja, hvorfor ikke? Det handlet ikke lenger om Norge, og vår rolle som helt kunne ikke melkes mer. Men da problemene med implementeringen av avtalen oppstod, kom derimot interessen tilbake.

For nå var det proppfullt av det vi journalister liker å kalle K-stoff. Konflikt, katastrofe, krise, konfrontasjon og krig. Et land preget av katastrofer og kriser etter en borgerkrig finansiert av kokaineksport, og konflikter knyttet til hvordan landet skulle komme seg på beina igjen. Norges rolle er plutselig ikke en del av ligningen mer. Var det ingenting å være kritisk til i forbindelse med vårt fredsengasjement? Hvor er historiene om de colombianske heltene? Som for eksempel de tidligere geriljamedlemmene som sliter med å få seg jobb, men som tråler de travle motorveiene i Bogotá i timesvis, og vasker biler fordi de ønsker å bidra til noe positivt i samfunnet. Er det bare konflikt og krise i etterkant, eller sitter fordommene om landet med Sør-Amerikas lengste borgerkrig og enorme narkokartell, så dypt i oss at det eneste vi ser er krise?

Det colombianske F-ordet er Narcos. Narkobaronen Pablo Escobar satte Colombia på kartet for mange. Colombianeren er kjent for å ha ledet et av verdens største og mest kjente narkokarteller, fram til han ble skutt og drept i desember 1993. Om Escobar var ukjent for noen under hans storhetstid, snudde nok dette raskt etter jakten på narkobaronen begynte å rulle over skjermen i Netflix-serien Narcos.

Etter flere ganger å ha brakt serien på bordet under samtaler på bortgjemte kaféer i Bogotás solfylte og frodige gater, ble det tydelig for undertegnede at dette var et sårt tema for colombianere. Ser du virkelig på den serien? Det er ikke Colombia, var en gjentakende respons. Om spørsmålet var hvordan det var å leve under borgerkrigen, var svaret ofte et nytt spørsmål; Visste du at vi som bodde i byen ikke merket noe særlig til borgerkrigen?

Thomas Hylland Eriksen skriver i boka Overheating om hvordan vi i dagens samfunn har gode muligheter for å lese oss opp om fakta om andre land, men at kontrasten ofte blir enorm i møte med virkeligheten. Egne forberedelser gjennom nyheter om et land i krise, og sene kvelder foran Netflix-skjermen, gjorde det umulig å briljere med kunnskap om Colombia i møte med befolkningen. Det hjalp lite at det colombianerne hadde å forholde seg til var en forutinntatt nordmann med sikkerhetsnett og lås på ryggsekken. Det hjalp nok heller ikke da jeg skulle kjøpe kaffe, og måtte grave under genseren for å finne den ransikrede lommeboka jeg hadde hengt rundt halsen. Eller at jeg aldri kunne møte de etter klokken fem om ettermiddagen, fordi jeg var redd for å bli overfalt av paramilitære på vei hjem.

Men jeg skulle jo til et land som har hatt mer krig enn fred, og som har oppfostret drapsmaskinen og narkobaronen Escobar, skulle jeg ikke?

I en kritikk av journalistikken bak NRKs TV-aksjon, skriver professor og historiker Terje Tvedt at denne måten å drive journalistikk på bunner i en kjerneidé om at vi på den ene siden har de fattigslige i sør som er avhengige av hjelp, mens vi på den andre siden har de utviklede i Norge, som ønsker å gjøre det gode. Med dette i bakhodet ønsker jeg å sette spørsmålstegn rundt hvor sakene om Colombias eget fredsarbeid er, uten at det må handle om alt det gode Norge gjør. Pressedekningen av “andre” sier ofte mer om oss selv og våre verdensbilder enn om de faktiske forholdene i landene, sa antropolog Anne Hege Simonsen og medieviter Elisabeth Eide da de ga ut boka ”Verden skapes hjemmefra” i 2008. Hva sier egentlig mediedekningen av Colombia om Norge og vårt verdensbilde?

La oss avslutningsvis ta en kjapp gjennomgang av nyhetssakene om Colombia som har dukket opp i de store nettavisene etter fredsavtalen. Vi har saker om geriljagruppen ELN som i motsetning til den mer kjente geriljaen FARC, ikke er med i fredsavtalen, og som truer freden. Vi har paramilitære som dreper urfolksledere og truer freden, også har vi norsk statsministerbesøk i Colombia, der Solberg på vegne av Norge ønsker å bidra til å skape fred i landet. Nå nylig snek det også med seg en sak om at en nordmann er arrestert for narkotikavirksomhet i feriebyen Cartagena. Det som tradisjonelt har funnet veien, har jo delvis vært konflikten innad i landet og forøvrig narkotika. Det er vel de to temaene som trigger interessen for norske medier, sa Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv til Danielsen.

Nyhetene som når fram til Norge handler om hvordan Colombia ikke klarer å skape fred på grunn av interne konflikter, og hvordan Norge kommer til unnsetning for å hjelpe til. Ja, og kokain. Ut i fra denne mediedekningen skulle man jo tro at mine forberedelser om borgerkrig og “Narcos”-tilstander ville forberedt meg godt nok.

Bruker vi konfliktene i Colombia til å skape en heltehistorie om Norge? Hvorfor handler alle de negative nyhetssakene om fredsavtalen om Colombia, mens de positive handler om Norge? Er det ikke på tide å gjøre Colombia til hovedaktør i egen historie, heller enn å presentere Norge som den store allmektige fredsmegleren?