Hvorfor hedres ikke transkvinner i Norge som i Thailand?

Norge blir stadig hyllet for å være det beste verdens beste land å bo i. Nylig uttalte selveste Michelle Obama at vi «gjør noe riktig» når det kommer til likestilling blant menn og kvinner. Det er det bare å fryde oss over så mye vi kan.

Norge er også omtalt som et prakteksemplar av et demokrati. Det kan vi være glade for.

I Sør-øst Asia, nærmere bestemt Thailand, er ikke situasjonen like ideell. Her får man fengselsstraff for å snakke nedlatende om kongen og myndighetene. Heller ikke valget i mars, som var det første siden militærkuppet i 2014, gikk uproblematisk hen da måten opptellingen av stemmene ble gjort på, ble kritisert for å være urutinert og preget av fusk.

I landet med solfylte strender og billig øl er det lite sannsynlig at turisten føler på korrupsjonen og de fraværende menneskerettighetene. Thailand er kjent som «smilets land» og er blitt en populær og komfortabel reisedestinasjon.

I tillegg til å fylle opp D-vitaminlageret, reiser gjerne turister på de såkalte cabaretene. Her står transkvinner for underholdningen med miming og dans i kjoler som kunne imponert på Oscar-utdelingen.

Sexturisme har også brakt penger på bordet, med hele 6,4 milliarder amerikanske dollar ifølge tall fra 2015, til tross for at prostitusjon er ulovlig i landet. Mange av de prostituerte er transkvinner, ifølge Sisters Foundation, en organisasjon av og for transkvinner.

Noe som derimot kan være vanskelig å se med egne øyne som turist er at transkvinner har begrensede rettigheter. Blant annet har de ikke retten til å definere kjønnsidentitet i passet sitt. I transkvinners pass står det Mr., og i transmenns står det Miss.

Blant mange buddhister, som er Thailands største religion, blir de sett på som vandrende syndere som i nåværende liv, straffes for ugjerninger gjort i sitt forrige.

Men har transkvinner det bedre i trygge og gode Norge? Sånn egentlig?

 Thailand gir transepersoner rom, tross begrensningene. 

Til tross for begrensningene de har på papiret, virker det som om at Thailand gir transepersoner rom. I tillegg til å bli sosialt akseptert, har de også blitt et slags pop-kulturelt fenomen som dukker opp i reklamer, og ikke minst i skjønnhetskonkurranser.

For første gang var også en transkvinne med i årets kamp om å bli Thailands nye statsminister. Slik er det ikke i Norge.

Er det fordi de ikke vil, eller er det fordi Norge setter begrensninger?

For 14. gang i Pattaya ble skjønnhetskonkurransen Miss International Queen arrangert i år. Den er bare åpen for deltagere som ble født som gutter. I år var det 22 år gamle Esmon som representerte Thailand. Folk strømmet til og ønsket å ta bilder med henne. For dem er hun er transgudinne og et forbilde. Publikum klappet høyest når hun kommer på scenen. Det er som om Justin Bieber er i rommet.

Det nærmeste vi kommer en slik heder i Norge, er Pride. Hvert år deltar tusenvis av nordmenn for å feire frihet, toleranse og ulikhet, men også for å peke på hva som ennå ikke er på plass når det kommer til LHBT-rettigheter. Mediene jobber da på spreng for å være først ute med intervjuer med minoriteter som Pride hyller.

Ja, i Norge kan man endre sin juridiske kjønnsstatus hvis man er over 16 år. De vernes også av loven på lik måte som alle andre. Men det finnes noen begrensninger. I straffeloven blir nemlig ikke ord som kjønnsidentitet- eller uttrykk nevnt, noe som kan være utfordrende i straffeutmålinger. Vi henger altså litt etter.

Selvfølgelig skal mediene hjemme tilby publikum aktuelt innhold. Likevel er det ikke bra nok at papiravisene tok for seg trans-tematikk bare 47 ganger i norske papiraviser mellom 1. januar til 1. februar i fjor. Dette er når Pride er i nyhetsbildet. På samme dager i juni og juli, i tiden rundt Pride (arrangementet fant sted i Oslo fra 22. juni til 1. juli), ble tematikken tatt opp i 115 saker. Mer enn en fordobling.

Det er naturlig at det er en differanse her, men er det likevel riktig at tematikken bare skal komme opp når den er som mest aktuell? Er det ikke da lett å glemme alle andre dager?

Ikke bare mediene kunne hatt godt av å fokusere mer på dette. Også bedrifter som bruker Pride i markedsføringen sin i når Pride er aktuelt, må ta et oppgjør med seg selv.

Å bruke regnbuefarger i plakatene sine en måned i året, gjør dem ikke til engler. Det gjør det heller ikke noe enklere for minoritetene. Plutselig blir livet det samme som det var før Pride.

Neste år, kanskje det blir annerledes da?

Man skal være forsiktig med å idyllisere Thailand. Men Thailand har klart å få transpersoner til å blomstre og føle seg vel i sin egen kropp tross alle begrensinger og det dårlige utgangspunktet. Bør ikke vi – med alle forutsetninger – klare det samme?