Strid om ny grunnlov i Tunisia
Det foregår en ideologisk og politisk kamp i Tunisia, mellom de som ønsker en sekulær grunnlov og de som vil bygge på sharia.
Søndag 23. oktober 2011 ble det holdt valg for en konstituert grunnlovsforsamling i Tunisia. Islamistpartiet Ennahda, som var forbudt under Ben Ali, ble største parti og fikk 89 av 217 plasser. Det var en forventet seier for et parti som i 20 år hadde hatt sin leder Rached Ghannouchi i eksil i London, og mange av sine medlemmer i Ben Alis fengsler.
Religion viktigere enn politikk
Partiet regjererer sammen med to sentrum-venstre-partier. Halvannen måned etter valget ble den tidligere Ben Ali-motstanderen Monclef Marzouki valgt som midertidig president.
Den konstituerende grunnlovsforsamlingen har fått et år på seg til å lage ny grunnlov. Kritikerne mener at den konstituerende forsamlingen drøfter religion og identitet mer enn politikk.
En av dem som hevder det høyt og tydelig er journalist Taroufik Ben Brik, som ble torturert og fengslet under Ben Alis regime. Han trekker paralleller mellom Ben Ali og Ennhada.
- I virkeligheten er Ennhada den siste giftige gaven fra Ben Ali, sa han til avisen Mahgreb Emergent sommeren 2011. Han mener kampen mot islamistene er Tunisias største utfordring.
Ben Brik får støtte fra bloggeren bak "A tunisian girl", Lina Ben Mhenni. Hun har sagt at kampen mot ekstreme islamister er viktigere enn fjorårets kamp mot diktaturet.
Les mer om her hvordan Lina Ben Mhenni ser på utviklingen i Tunisia
Kampen om sharialovene
Blant de liberale er frykten for de ultrakonservative, muslimske salafistene stor. Blant annet har de holdt all undervisning stengt i over en måned på et av landets største universiteter, Manouba.
Ved å bruke vold mot studentene som ikke delte deres meninger, prøvde de å gjeninnføre kjønnsdelt undervisning og retten til å bruke niquab under forelesningene, noe universitetets regler, og den forrige grunnloven, forbyr.
Bruk av det religiøse plagget niquab i forelesninger, har de siste månedene ført til voldelige opptøyer på et av landets universiteter. Foto: robertotrm/flickr
Strider som denne deler befolkningen i to , og begge sider demonstrere i gatene. Ennahda selv tar avstand fra at de ønsker å innføre islamistiske lover i landet, men også internt i islamistpartiet utkjempes slaget om religionens plass i det nye Tunisia. Et av Ennahdas medlemmer, og leder for Den tunisiske fronten av islamske organisasjoner, Moktar Jebali, uttalte til den franske avisa Libération den 28. mars:
- Vi forstår at sharia ikke vil bli innført nå, men vi vil arbeide for å overbeviser tuniserne om at sharialovene er gode.
Opprettet nytt salafistparti
Den 11. mai 2012 ble det klart at salafistene har fått lisens til å opprette et eget politisk parti i Tunisia. Partiet, som kaller seg Islah Front, vil stille i neste års valg, og kjempe for å få sharia inn i landets nye grunnloven.
Lederen av partiet, Mohammed Khoja, sier at han ikke vil innføre krav om religiøse hodeplagg eller lignende i landet.
– Men vi vil ikke akseptere noen fornærmelser av våre religiøse sakramenter, og vi skal forsøke å leve opp til det muslimske folkets krav, sier han.
Brannen som startet alt
Ved slutten av 2010 var 800.000 av Tunisias totalte befolkning på 11 millioner arbeidsledige. Hver fjerde av de arbeidsledige hadde høyere utdanning.
I byen Sidi Bouzid, en by i det fattige og lite prioriterte innlandet, var situasjonen enda verre. Jasminrevolusjonens første martyr, 26 år gamle Mohamed Bouazizi, var herfra.
Klokka10.30, 17. desember 2010 fikk Bouazizi nok. Lokalt politi hadde konfiskert vognen han brukte i jobben sin som selger, og tatt alle varene hans. Ifølge familien hans hadde politiet da sjikanert og truet ham over lengre tid.
Bouzizi hadde ingen penger å bestikke politiet med for å få vognen tilbake. I mangel på håp, og som en protest mot situasjonen i Tunisia, satte han fyr på seg selv.
Søsteren hans beskrev hendelsen slik til nyhetsbyrået Reuters to dager senere:
«Hvilken undertrykkelse tror du må til for at en ung mann skal sette fyr på seg selv? En mann som livnærer familien sin ved å handle på kreditt, når politiet til stadighet tar utstyret han bruker i jobben. Hvis du ikke har kontakter eller penger til bestikkelser her i Sidi Bouzid, blir du ydmyket og trakkasert. Du har ingen rett til å leve.»
I Tunisia ble dette startskuddet for Jasminrevolusjonen. Tunisere gikk ut i gatene og demonstrerte, og de organiserte sit-ins. Under opptøyene ble flere demonstranter drept: FN mente hundre personer var blitt drept fra opptøyene startet til 20. januar 2011. Den 14. januar rømte president Ben Ali og hans kone Leila til Saudi Arabia. De ble senere dømt for grov korrupsjon i to rettssaker sommeren 2011, begge til 35 år bak murene.
Den første landsfaderen
I årene 1881 til 1956 var Tunisia et fransk protektorat. Før dette hadde Tunisia vært underlagt Det osmanske riket, men hadde under de tyrkiske guvenørene praktisk talt selvstyre. Fransk inngripen ga en økonomisk oppsving for Tunisia, men en indre uro og lengsel etter selvstendighet økte i befolkningen.
Mannen som har fått æren av å være landets første selvstendighetsforkjemper, var også landets første president. Habib Bourguiba satt med makta i 30 år, fra 1957 til 1987, og innførte et sekulært diktatur.
Han gjorde politiske beslutninger som strakk seg langt utover det som var normen for de arabiske landene i hans samtid. Han bad blant annet de øvrige arabiske landene om å anerkjenne Israel og Palestina som selvstendige stater, noe som ikke var hverdagskost på 60-tallet.
Kvinners rettigheter sterke
Mest kjent er Bourguiba likevel for «le Code du statut personnel», en lov som sikret Tunisias kvinner rettigheter etter vestlig standard. Det innebar blant annet å innføre en lavalder på 18 år for å inngå ekteskap og, som eneste arabiske land, et forbud mot polygami.
Selv om tunisiske kvinner er friere enn kvinner i de andre arabiske landene, er kjønnsrollemønstrene tydelige i Tunisia. Jamila Brahid beskrev kjønnsrollene slik for The Guardian, da hun i 2011 gikk til valgurnene for å stemme.
"Mennene sitter alle på caféer. Det er damene som gjør alt arbeidet: På åkrene og i heimen. Det er de som tjener penger, baker brød, og sørger for og tar vare på familien. Heldigvis har vi i alle fall stemmerett. Hvem sier at ei fattig bondekone ikke interesserer seg for å stemme? Det har vi vært undertrykt for lenge til" – Jamila Brahid, 50 år
Ben Alis ublodige kupp
I 1975 ble Bourguiba erklært president på livstid, men sju år senere ble plassen hans kapret av den daværende statsministeren Zine El Abidine Ben Ali.
Da Ben Ali fikk overbevist Bourguibas leger om at 87-åringen var inkompetent til å lede landet mer, tok han over og styrte Tunisia i 23 år.
«Ben Ali, forsvinn», ropte tuniserne helt til Ben Ali rømte landet 14. januar 2011. Foto: Wikipedia
I boken «Dernières nouvelles de Tunis» minnes den fransk-tunisiske forfatteren og journalisten Serge Moati hva han og en venn tenkte ved presidentskiftet:
«Husker du, Serge, hvordan vi jublet i 1987, når Ben Ali kom? Vi trodde på dem, på løftene hans om frigjøring. Han var overbevisende. Han sa han ville etablere et nytt demokrati i Tunisia» – Serge Moati
Økonomisk vekst, ytre disiplin og indre uro
Ben Ali fortsatte Bourguibas sekulære linje i politikken, men innfridde aldri sine løfter om en demokratisk utvikling. Landet hadde økonomisk vekst, men folket led under en korrupt leder, og det var høy arbeidsledighet og lave lønninger.
Politifolk, militære, soldater fra nasjonalgarden og sivilpoliti ble mer og mer synlig i gatene. I boken sin beskriver Serge Moati videre hva som kunne skje en vanlig tuniser i møte med presidentens familie og svigerfamilie, den forhatte Trablesi-slekten:
«De kunne kaste deg ut dørene på en kino, en resturant, hvilket som helst offentlig sted. Og det av den enkle grunnen at du hadde krysset veiene deres, at de ikke tålte trynet ditt, eller bare fordi en av dem ville ha bordet du satt på» – Serge Moati
Etter revolusjonen
Følgende anakdote, fortalt av en som hadde reist rundt i Tunisia , beskriver noe av stemningen blant folk etter Jasminrevolusjonen.
En gammel dame kommer traskende ut fra et av supermarkedene. Under djellabahen sin, det fotside tradisjonsplagget med hette som ofte er å se i muslimske land, gjemmer hun en sekspakning med øl.
Vel ute fra supermarkedet blir hun stoppet av en ung gutt som ser hva hun prøver å skjule. Han bryter ut i latter og sier:
– Bestemor! Det er haram, alkohol, det er ulovlig. Du har ikke rett til å drikke øl!
Den gamle damen smiler lurt, mens hun drar en av ølboksene ut fra djellabahen sin, og rekker den over til gutten.
– Vel, vel, gutt. Du skal få den for to diram!