Indisk presse er ikke for alle

Den engelskspråklige pressen  står ofte friere og opplever mindre sensur og press enn den lokalspråklige pressen. De store avisene i India har en målgruppe som er en liten elite, ofte fra middelklassen. Forskjellen mellom hva lokale og nasjonale aviser setter på dagsorden er stor.

Paradoksalt nyhetsbilde

Den engelskspråklige indiske avisen Hindustan times når ut til et par millioner mennesker. Dette kan høres omfattende ut, men i  en indisk sammenheng er det kun en dråpe i et stort hav. Det bor 200 millioner mennesker bare i delstaten Uttar Pradesh, og kun en brøkdel av befolkningen tilhører eliten som leser de store avisene.

30 prosent av befolkningen i India er analfabeter, og områdene der tallet på analfabetisme er høyest er også de områdene som ofte kan falle ut fra nyhetsbildet.

- Et T-banetog som blir stående en halvtime i en tunnel i New-Delhi er en forsidesak. Når 37 fattige bønder i en fjerntliggende delstat har mistet levebrødet sitt, da er ikke byborgerskapet og de engelskspråklige annonsørene på plass, og historien ender som en notis på side 18, sier Hoel Larsen, som jobbet for NRK i India fra 2010 til 2011.JoarHoelLarsenNRK-korrespondent, Joar Hoel Larsen

Joar Hoel Larsen legger til at korrupsjon, overgrep, kvinneundertrykking, hetsing og plaging i større grad settes på dagsorden i avisene. Flere følsomme temaer som før ble ansett som tabubelagte luftes i dag i indiske medier. En moderne utvikling i samfunnet speiles i større grad i mediebildet i dag, hevder Larsen

Redaktøren fra Kashmir

Under et lengre opphold i India et par år tilbake hadde Hoel en samtale med en redaktør som arbeidet under vanskelige omstendigheter i konfliktfylte Kashmir. Avisen han hadde ansvar for skulle dekke områder med kontinuerlige grensekonflikter.

Redaktøren fortalte om mennesker som til enhver tid visste hvor mye penger han hadde på konto, de overvåket hvor han reiste, og hvem han møtte.

– Det er en absurd situasjon. De lever og bor i denne konflikten, trues daglig, dekker saker som splitter familier og lokalsamfunn. Byråkratiet gjør ofte livet surt for medier og journalister i India, men også for journalister som drar til India.

Hoel beskriver lover og retningslinjer som i utgangspunktet skal gjøre jobben til journalister enklere i India, men dette stoppes lenger nede i systemet.

–  Det er forskjell på lover og regler, og hva som faktisk fungerer,  mener han.

Myndighetenes ansvar

Indiske myndigheter innførte i 2005 RTI – rettighet til informasjon. Denne blir brukt av aktivister, journalister og aviser. RTI ligner den norske Offentlighetsloven som i stor grad brukes av norske journalister for å få innsyn.

Det har vist seg at aktivister som har søkt om innsyn i følsomme temaer har blitt utsatt for vold, trakassering og  trusler. Et av de utfordrende temaene har vært ulovlig jakt på utrydningstruede tigere. Halvparten av verdens tigere lever i India.

– Krypskyttere har kontakter blant politikere, i politiet, parkarbeidere og andre steder. Det er mange som tjener penger på dette. Når RTI-aktivister graver i disse temaene truer det en lang rekke personer. De som benytter seg av loven er da veldig utsatt, og det er en trussel mot ytringsfriheten, forteller Joar Hoel Larsen.

Halvkorrupte byråkrater som er motstandere av RTI har truet og utført vold mot mennesker som har bedt om innsyn. Etter flere opphold i India er Hoel Larsen imponert over hvor mye kritisk journalsitikk som har oppstått de siste årene på tross av et vanskelig system. Hoel Larsen konkluderer med at pressefriheten står sterkere i India i dag enn tidligere.