Kvinnelige journalister er redde på jobb

Det var en gjengvoldtekt av en 22 år gammel fotojournalist i Mumbai i August som fikk kvinnelige journalister i India til å bryte tausheten.
Før hendelsen var det liten åpenhet om arbeidsforholdene til kvinner i nyhetsredaksjoner, der seksuelle bemerkninger og utrygghet preger hverdagen til mange.

Må være forsiktige på jobb

Angrepet i fjor utløste protester både i gatene og på sosiale medier, og journalister tok debatten videre i kronikker og ledere. En av disse var freelancejournalisten Priyanka Borpujari, som er bosatt i Mumbai, byen der gruppevoldekten skjedde. Hun forteller om daglig ubehag fra stirrende menn både på kontorene, og ute i felten.

– Kvinnelige journalister i  India må konstant jobbe for å bli tatt seriøst. Menn stirrer på kroppen din, slenger ut sexiste vitser, og forventer at du skal nikke og smile med.

– Jeg har aldri opplevd noen form for alvorlig fysisk trakassering, men jeg er forsiktig, og tar alltid på meg et skjerf over skuldrene når jeg går hjem om kvelden. Jeg er ikke enig i at kvinner har skyld i voldtekt hvis de ikke har kledd seg anstendig, men jeg tenker at det ikke skader å ta visse forhåndsregler, sier hun.

Vil ikke være ofre

En undersøkelse viser at en av fem kvinnelige journalister har opplevd seksuell trakassering. Åtte prosent av deltagerne var usikre, og de resterende ønsket ikke å svare på spørsmålet.

Undersøkelsen viser at seksuell trakassering er svært utbredt i nyhetsredaksjoner, men veldig få kvinner innrømmer at de er ofre for trakassering. Isteden tipser de hverandre om hvordan man håndterer slike opplevelser, slik at det ikke er nødvendig å ta det opp i ledelsen.

Trakassering fra mannelige kolleger er vanligere i distriktsredaksjonene, mens kvinner i engelsktalende redaksjoner ikke har like mye å klage over.

Usikre på hvor grensen går

En annen kvinnelig journalist som engasjerte seg etter gjengvoldtekten i høst var fotoredaktøren i National Geographic Traveller India, Ashima Narian. Hun oppfordret kvinnelige kollegaer til ikke å skamme seg over frykten.

– Frykt er det som gjør at jeg ser meg over skulderen når jeg går, det er det som får meg til å lete etter en utgang når jeg ankommer potensielle utrygge steder, det er det som holder meg våken. Ofte er det til og med det som holder meg i live, skrev hun i en kronikk få dager etter gruppevoldtekten.

Ashima Narain mener en grunn til at få kvinner rapporterte trakassering er at kvinnene ofte har lett for å tvile på seg selv.

– Vi kan ofte være usikre på hva som inngår i begrepet seksuell trakassering, særlig hvis trakasseringen er verbal. Hvis den derimot er fysisk, er det mindre tvil blant kvinnene, selv om noen fortsatt gjør velger å overse ubehaget.

Hun forteller at hun kjenner flere kvinnelige kollegaer som i ulik grad har tvilt på alvorligheten av ubehaget de har opplevd.

– En av kollegaene mine opplevde i flere år at en mann forfulgte henne, ringte, og sendte henne flere hundre meldinger om dagen. Hun tok endelig mot til seg og anmeldte han, og han er nå i varetekt.

Håper kvinnene vil ta kampen

EngasjertJournalist og aktivist Sandhya Taksale har tro på framtida for kvinnelige journalister. Foto: Sandesh BhandareOrganisasjonen Network of Women in Media, India (NWMI) jobber aktivt med å informere og raportere om spørsmål som opptar kvinner i mediabransjen.

Sandyha Taksale, en av NWMIs grunnleggerne, forteller at tallet på kvinner i media øker, men at det er en jobb som må gjøres for å bedre forholdene deres.

– Vi har fått flere kvinnelige assistent-redaktører, redaktører og lignende, men om stemmene deres blir hørt er en annen historie.

Flere kvinner dekker kriminalitet, politikk og sport, emner som tidligere ble sett på som mannsdominerte. Men fortsatt er det en tendens til å gi kvinnene myke saker, og det deltar heller ikke nok kvinner i beslutningsprosesser på arbeidsplassen, forteller hun.

Taksale sier at seksuell trakassering på arbeidsplassen og sikkerhet ute i felt er de to hovedbekymringene NWMI har.

– Bedriftene eller ledelsen er ikke sensitive nok på disse områdene, og kvinnene må kjempe på egenhånd. Det som må skje en endring i tankegangen til indere, slik at arbeidsplassene og samfunnet generelt får en tryggere atmosfære. Lovgivningen og retningslinjene må også tas på alvor i arbeidsmiljøet.

– Jeg håper at forholdene vil bli bedre når kvinner i media blir klar over situasjonen sin, og kommer sammen for å bekjempe urettferdigheten, sier Taksale.

Hvis man klager er man en sytekopp

FørevarJournalist Priyanka Borpujari passer alltid på å kle seg anstendig når hun skal ut på jobb. – Jeg er ikke spesielt redd, men jeg er alltid forsiktig, sier hun. Priyanka Borpujari tror at grunnen til at så få kvinner ikke snakket om situasjonen før hendelsen i høst, er fordi de ikke ønsker å miste den lille respekten de har klart å opparbeide seg.

– Hverdagen på arbeidsplassen blir veldig mye vanskeligere hvis du klager på seksuell trakassering. Selv om det er den riktige tingen å gjøre, er det vanskelig når man vet at det mest sanssynlig ikke hjelper.

Hvis man klager ser alle annerledes på deg, som en svak kollega som syter og skaper dårlig stemning. Det er dessverre virkeligheten.

Borpujari mener problemet stikker dypt i landets kultur, og at en endring vil ta lang tid.

– Noe jeg tror er essensielt, er mangelen på seksual- og kjønnsundervisning på skolene våre. Hvis man som barn ikke får riktig opplæring i kjønnsroller og seksualitet, så vil manglende respekt for kvinner overføres til jobbhverdagen, slik vi ser i dag.

Det finnes et lovverk som omhandler seksuell trakassering, men undersøkelser konkluderer med at lovene ikke fungerer i praksis. Mange kvinner er heller ikke klar over at de blir trakassert eller at de har loven på sin side.