Myanmar Et land i krig med seg selv
Myanmars journalister har pressefrihet på papiret. I praksis blir de fengslet, torturert og drept fordi myndighetene mener de truer nasjonal sikkerhet.
– Myanmar er preget av en dobbel virkelighet når det gjelder pressefrihet.
Det sier Shawn Crispin til Journalen. Crispin er både Sørøst-Asias seniorrepresentant i Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) og jobber i tillegg selv som journalist. Han forteller at landet på den ene siden gjør stor fremgang når det gjelder åpenhet i mediene, og journalister rapporterer mer om hva som skjer i den politiske, økonomiske og sosiale sfæren enn før.
Dominerer og skjuler
Samtidig har fremdeles militæret en enorm makt over hva som kommer frem i mediebildet. Militæret dominerer store deler av samfunnet, og dersom journalister er i ferd med å krysse visse grenser, risikerer de harde sanksjoner. Dette er problematisk av flere årsaker, blant annet at militærets egne operasjoner holdes skjult for mediene.
Det er dermed ingen journalister som tør gjøre militæret ansvarlig for egne handlinger fordi de frykter potensielle sanksjoner, noe som lar militæret styre fritt uten å blir avslørt.
Bombe etter kritisk rapportering
En som nylig opplevde dette er journalist og sjefredaktør Min Min i Root Investigative Agency (RIA) i Myanmar, der en samling av journalister jobber frilans.
RIA har over en lengre periode rapportert saker om påstått korrupsjon hos de lokale myndighetene, og 10. mars 2016 gikk det av en bombe i huset til Min Min, som også fungerte som kontoret til RIA. Tilfeldigvis skjedde dette på et tidspunkt da huset stod tomt, men Min Min opplevde det som et motangrep på det journalistiske arbeidet i RIA. I tiden før angrepet hadde de fått flere anonyme trusler.
– Jeg så noen kommentarer på byråets Facebook-side som foreslo en pris for min død, sa Min Min til Myanmar Times
Crispin ser bombeangrepet som en trussel mot pressefriheten og fremtidig journalistisk arbeid i Myanmar.
– Angrepet på Min Mins hjem understreker sårbarheten hos alle journalister som rapporterer om sensitive temaer i Myanmar, forteller han til Journalen.
Journalistikk gir økte trusler
Crispin har selv ved flere anledninger blitt nektet visum til Myanmar på grunn av sitt journalistiske arbeid og rolle i CPJ. I CPJ jobber han mye med å kurse journalister og forberede dem på potensielle farer ved journalistisk arbeid i land der pressefriheten er dårlig.
I Myanmar dreier det seg i stor grad om å takle militæret. Crispin ser bekymringsfullt på økt antall angrep mot journalister i Myanmar, deriblant nylige kidnappinger, drap og som i Min Mins tilfelle, bombeangrep.
Oktober 2014 ble journalist Par Gyi drept i militær varetekt, etter å ha blitt fengslet måneden før for å ha rapportert om konflikten mellom militæret og den opprørsgruppa Democratic Karen Benevolent Army (DKBA). Gyi var i tillegg livvakten til Aung Sang Suu Kyi. Etterforskningen, som skjedde etter internasjonalt press, viser at Gyi ble torturert og deretter skutt i varetekt.
– Vi i CPJ har ikke sett lignende angrep på journalister før. Dette har så klart noe å gjøre med at journalister tidligere ikke har rapportert om sensitive temaer i den grad de gjør i dag, påpeker han.
Spennende, men farlig
Crispin forklarer at den økte rapporteringen om blant annet korrupsjon og mistenkelig økonomisk aktivitet i statlige organer gjør at journalister står overfor større farer enn før. Han tror at med den nye regjeringen vil flere journalister prøve seg frem og teste grensene, for å finne ut hva som slås ned på og ikke. Dette vil ifølge Crispin bli en spennende, men farlig prosess.
Det nye regjeringspartiet, Nasjonalligaen for Demokrati (NLD), er det første partiet som har blitt valgt demokratisk. Selv om det er høye forventninger til et mildere styre, vil fremdeles militæret ha 25 prosent av plassene i regjeringen. Militæret har også vetorett på spørsmål om endringer i grunnloven, og vil styre store deler av samfunnet, politikken og økonomien.
Dårlig tilgang på informasjon
– Det er fremdeles dårlig med tilgang på informasjon både på statlig og på lokalt nivå. Det er dette som er problematisk. Men pressefrihet er en av NLDs prioriteringer, så det er håp, sier Latt til Journalen.
Latt diskuterer også noen faktorer han opplever som positivt med pressefriheten i Myanmar. Dette er blant annet saker som handler om at flere fengslede journalister blir sluppet fri etter mye press og hjelp på internasjonalt nivå, og at det er mildere regler for sensur.
Gamle lover overstyrer nye
I 2014 fikk Myanmar en ny medielov. Denne garanterer blant annet at nyhetsjournalister "skal ha rett til fritt å kritisere, påpeke eller anbefale fungerende prosedyrer hos den lovgivende, utøvende og dømmende makt i samsvar med Grunnloven".
I samme lov står det også at nyhetsmediene skal fungere som den fjerde statsmakt. Ingen av disse stemmer med realiteten ifølge Crispin. Han forklarer at medieloven blir overkjørt av flere andre lover, som myndighetene kan bruke når de vil.
Lover han nevner er ”The Unlawful Assicoation”, ”The Emergency Provision Act, og ”The Electronic Transactions Law” (se faktaboks). Disse lovene lar myndighetene overkjøre pressefriheten og holde journalister i tøylene, noe som øker graden av selvsensur.
Problematisk elite
I en rapport fra Verdensbanken kommer det frem av Myanmar nylig har kommet seg vekk fra en lang periode i isolasjon, etter militærkuppet i 1962.
Kuppet førte til at en liten politisk elite fikk kontroll over store deler av naturressursene, noe som hadde en svært ødeleggende effekt på mulighetene for privat entreprenørskap. Små landeiere stod alltid i fare for å bli frastjålet land fra denne eliten.
Aung Zaw, grunnleggeren, eieren og sjefredaktøren i Irrawaddy, en uavhengig avis i Myanmar, forteller til Ny Tid at dersom journalister begynner å grave på dette feltet, gambler de med livet.
– Vi skriver om dem, tar risikoen. Vi har motet som skal til. Og man beskytter seg ikke nødvendigvis med en skuddsikker vest her i landet. Vi forventer at beskyttelsen nå skal komme fra myndighetene, der lover brukes for å beskytte journalister. Lady Suu Kyi er opptatt av å bruke lovene.
Delvis bedre
I likhet med Latt kan også Shawn Crispin fortelle om fremgang på visse områder, deriblant forhåndssensur av journalistiske verk. Frem til 2012 var det påbudt å sende det man ønsket publisert til et styre, som dermed bestemte om det skulle sensureres eller publiseres. Dette er ikke lenger påbudt.
Man risikerer likevel å bli anklaget for å true nasjonal sikkerhet dersom man rapporterer på emner myndighetene ser som sensitive, for eksempel militæret og etniske konflikter.
– Hva må til for at pressefriheten i Myanmar skal bli bedre?
– Det er tre faktorer som må til. For det første må Myanmar få privat kringkasting som kan konkurrere med statlige medier. I tillegg må lovene som lar myndighetene overstyre pressefriheten, fjernes. Og det må bli lov til å rapportere om militærets operasjoner, forklarer Crispin.
Både Crispin og Zaw omtaler NLDs startfase som en ”bryllupsreise”, hvor partiet skal få komme seg til rette og nyte tiden. Zaw legger til at de får maks tre måneder på denne bryllupsreisen.
– Deretter må de levere. Folket ga dem 80 prosent av stemmene, og de vil ha endring, legger Zaw til.