Myanmar – Før hadde vi ingen pressefrihet

Etter at Aung San Suu Kyis parti, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), vant valget i 2015, ser landet ut til å bli mer liberalt. Dette er en av de viktigste årsakene til at Wut Hmon Win, som har bodd i Norge de siste åtte årene, tør å forklare hvordan situasjonen for pressefrihet har vært tidligere. Faren hennes satt som som politisk fange under det gamle regimet, men er nå frigitt:

I starten av april ble Aung San Suu Kyi utnevnt til statsrådgiver i Myanmar. Tidligere statsminister i Norge, Kjell Magne Bondevik, har god kjennskap til henne og tror at hun vil få like stor makt i Myanmar som en statsminister har i Norge.

— Etter valget som har vært, kommer hun kommer til å bli den viktigste politikeren i landet. Hun vil ha kontor hos presidenten og dermed ha stor innflytelse på hvordan landet skal styres, sier Bondevik.

Gode vennerKjell Magne Bondevik og Myanmars statsrådgiver, Aung San Suu Kyi, er gode venner. Her fra Suu Kyis Oslobesøk i 2012.

Møtte stor motstand

Suu Kyi møtte stor motstand fra det tidligere militærstyret, og har kjempet en hard kamp for å komme til makten. Blant annet ble grunnloven utvidet med en klausul i 2008. Den sier at myanmarere med ektefelle og/eller barn som har utenlandsk statsborgerskap eller bor i utlandet, nektes å bli president. Men nå som hun endelig har kommet til makten, vil hun trolig ikke prioritere menneskerettigheter og pressefrihet, ifølge Bondevik.

— Jeg tror hun kommer til å prioritere å få til en våpenhvile, og senere en fredsavtale mellom de etniske gruppene i Myanmar, før hun begynner å jobbe mer med menneskerettigheter og da eventuelt pressefriheten i landet, forklarer han.

Men selv om landet kommer på 143. plass på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks, mener Bondevik at landet har tatt store steg de siste årene.

— Pressefriheten i Myanmar er mye større nå, enn hva den var for fem-seks år siden. Da gikk det ikke an å skrive om Aung San Suu Kyi uten å risikere reaksjoner fra myndighetene.

Mangler ressurser og trening

Bernt Olufsen er tidligere sjefredaktør for VG, og befant seg nettopp i Myanmar i forbindelse med Pressefrihetens dag den 3. mai. Han fikk ikke inntrykk av at pressefriheten var punktet som sto øverst på dagsorden for Suu Kyi.

— Vårt inntrykk er at folk stiller seg positiv til Aung San Suu Kyi, som de henger opp bilder av mange steder, selv om hun ikke akkurat har satt pressens arbeidsvilkår høyt på dagsorden. forteller han.

For å legge til rette for pressefrihet kreves det mer ytringsfrihet. Olufsen tror at mangel på ressurser og godt trente journalister vil være med på å holde journalistikken nede.

— Mediehusene som vi besøkte, følte seg frie til å kritisere myndighetene, men de mangler ressursene til å gjøre det på en god måte. I Myanmar trengs det ressurser til trening av journalister, forklarer Olufsen.

Bedre enn i Singapore og Malaysia

Den myanmarske ambassadøren til Norge, Daw Maw Maw, ønsker heller å sammenligne Myanmar med landene i Asia for å forklare hvorfor pressefriheten ikke er like viktig som i de vestlige landene.Daw Mew MewMynmars ambassadør i Norge er positiv til fremtiden for pressefriheten i landet.

— Hvis du sammenligner det med norske, eller amerikanske medier, vil du ikke si at vi har stor pressefrihet ennå. Men hvis du sammenligner oss med andre land i Asia, er vi for eksempel friere enn Singapore og Malaysia, mener hun.

Maw er positiv til Aung San Suu Kyi og regjeringens arbeid med menneskerettigheter og pressefrihet. Hun tror at det vil bli bedre når Myanmar ratifiserer FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR).

— Ettersom vi ikke er en del av ICCPR, er det mange land som er bekymret for det. Så vi gjør fremskritt ved å bli en del av det. I tillegg finnes det en komité i parlamentet som jobber for å liberalisere lovene i landet vårt, forteller hun.

I 2014 kom det en ny medielov i Myanmar som fjernet sensuren og dermed gjorde mediene mer liberale. Ambassadøren mener at grunnen til at folk tror at mediehusene ikke står fritt til å kritisere myndighetene, er fordi det bare er de burmesiskskrivende mediene som gjør det.

— Hvis du ser i de engelskrevne mediene, vil du se at de ikke skriver like kritisk som de ønsker. Men i mediene som skrives på burmesisk, er det til alles fordel at den tidligere regjeringen blir kritisert, forklarer hun.