Myanmar Ingen pressefrihet for rohingya-journalister
Journalister fra den undertrykte rohingya-minoriteten får ikke rapportere fra Myanmar, og må flykte til andre land. Vestlige land har ikke tatt tak i situasjonen.
– I Myanmar har vi ikke lov til å bruke telefon eller e-post. Skal vi bevege oss lengre enn tre kilometer utenfor rohingya-områdene i Rakhine-provinsen, må vi få tillatelse fra myndighetene, sier Mohammed Noor.
Han er administrerende direktør for nyhetskanalen Rohingya Vision, og er selv rohingya.
– Tilværelsen som journalist er krevende, sier han.
Det er det flere grunner til. For det første har ikke rohingyaene rett til utdannelse i Myanmar. Derfor er det svært få utdannede journalister der. Dessuten mangler de sivile og politiske rettigheter, samt rett til helsehjelp og statsborgerskap.
Iselin Frydenlund, som er forsker ved senteret for fredsforskning i Oslo (PRIO), er også klar på at rohingyaene er i en svært vanskelig situasjon. Hun tror imidlertid at Noors utsagn om mobilbruk er en overdrivelse.
– Alle kan kjøpe seg mobil i Myanmar eller opprette en e-postkonto. Det er ingen som kjører etnisk kontroll på det, sier Frydenlund.
– Stemmene våre blir ikke hørt, påpeker Noor. Det er derfor vi startet Rohingya Vision. Vi må gi rohingyaene en stemme. Overgrepene mot rohingyaene fremstilles som en tosidig konflikt, men i realiteten er det myndighetene som angriper oss uten at vi gjør noe tilbake. Vi er ofre i eget land.
Forholdene for rohingyaene i Myanmar har ført til at nyhetskanalen Rohingya Vision har flyttet sitt hovedkontor til Kuala Lumpur i Malaysia.
– Vi kan ikke holde til i Myanmar, så vi har hovedkontor i Malaysia. Vi har reportere på bakken i Myanmar, men disse må leve i skjul. Vi får også informasjon fra tipsere fra ulike hold.
Rohingya Vision ble startet i 2012 av en gruppe ungdommer.
– Kanalen er uavhengig og har som mål å formidle informasjon og å opplyse, sier Noor.
Sjeldne rohingya-journalister
– Det er omtrent ingen journalister som holder til i rohingya-området i Rakhine-provinsen, forteller Matthew Smith.
Han er daglig leder i organisasjonen Fortify Rights som jobber for menneskerettigheter.
– Undertrykkelsen og forfølgelsen er så ekstrem at det nesten er umulig for en rohingya-journalist å leve i Myanmar.
Videre sier Smith, i likhet med Mohammed Noor, at rohingya-kilder tipser andre journalister, men at dette er svært risikabelt.
Veien mot pressefrihet
Matthew Smith mener at Myanmar har kommet langt når det gjelder pressefrihet generelt, men at for rohingyaene er pressefriheten ikke-eksisterende.
– Tidligere var pressefriheten til Myanmar på nivå med Nord-Korea. Det er den ikke lenger. Men den varige undertrykkelsen av rohingyaene forhindrer at en fri presse kan blomstre, sier Smith
Journalister som ikke er rohingya kan besøke og skrive saker fra Rakhine-regionen. Smith mener at pressen kan bli bedre på å skrive om rohingya-situasjonen.
– Det har blitt mer oppmerksomhet i mediene siden 2012, men situasjonen kunne absolutt blitt bedre belyst, fortsetter Smith.
Det er ingen tvil om at rohingya-situasjonen er alvorlig. USA-korrespondent for Aftenposten, Kristoffer Rønneberg, har skrevet bok om Myanmar og sett rohingya-leirene med egne øyne.
Han mener at pressen burde bli flinkere til å skrive om situasjonen, men at dagens pressevirkelighet er drevet av klikkverdige saker.
– Situasjonen er svært alvorlig, og det er ingen grunn til å være optimistisk på deres vegne, fortsetter Rønneberg.
Han sier videre at verdenssamfunnet har sviktet rohingyaene.
– At Aung San Suu Kyi ikke støtter rohingyaenes sak, er en viktig årsak til at vesten lar være å blande seg inn. Hun har nå gått så langt som å kreve at utlendinger ikke kaller dem for rohingya, fordi hun ikke anerkjenner dem som en offisiell minoritet, mener Rønneberg.
Finne en middelvei
Leger uten grenser har drevet humanitært arbeid i Myanmar siden 1992. De har blant annet klinikker i rohingya-leire i Rakhine-provinsen. Kommunikasjonssjef Nils Mørk sier at rohingya er en av de mest sårbare gruppene i hele verden.
– Leger uten grenser vil fortsette å hjelpe dem som best vi kan, slik vi hjelper alle som trenger det, uavhengig av etnisitet, politisk syn eller bakgrunn, sier Mørk.
Nasjonalistisk samfunn
Myanmars ambassadør i Norge, Daw Maw Maw, mener at rohingya-situasjonen er svært komplisert..
– Det er et veldig politisert problem. Nasjonalismen står sterkt i landet vårt, så myndighetene blir kritisert av nasjonalistene hvis de prøver å forbedre situasjonen. Man må finne en slags balansegang, sier Maw Maw.