Myanmar Vanskelig å snakke om rohingafolket
Det skal ikke lenger være farlig å uttale seg fritt i Myanmar. Likevel er både privatpersoner, organisasjoner og andre land svært forsiktige med hva de sier om landet.
En skulle tro at det å være nesten 8.000 kilometer borte fra et sted ville gi en slags trygghetsfølelse. Likevel har flere personer fra Myanmar som bor i Norge, ikke villet snakke med Journalen på grunn av det de omtaler som «politiske problemer» i hjemlandet. Spesielt rohingyafolket har vist seg å være et betent tema.
Aftenpostens USA-korrespondent, Kristoffer Rønneberg, har tidligere jobbet i Myanmar. Han forklarer at folk har blitt mer villig til å snakke med pressen de siste årene.
– Men før 2011 var det en helt annen situasjon. Da var folk livredde, sier Rønneberg.
Også Asia-korrespondent for Time Magazine, Simon Lewis, kan fortelle at folk i Myanmar er blitt mindre redde for å uttale seg.
– Kanskje har personer som bor utenlands, større grunn til å være redde fordi de muligens er flyktninger og har opplevd konflikter og undertrykkelse, sier han.
Lewis har bodd i Myanmars tidligere hovedstad Yangon i nesten tre år. Da dekket han blant annet rohingyafolkets kamp for å overleve i landet.
– Rohingyaer er en helt annen sak. De er i en merkelig situasjon på grunn av myndighetene, og de færreste burmesere er enige i at rohingyaene er fra Burma, forteller Lewis. Han tror dette kan gjøre folk redde for å uttale seg.
En vane å være redd
Grunnen til at enkelte fra Myanmar er engstelige for å uttale seg offentlig, kan ha med landets tidligere historie for å slå hardt ned på uønskede kommentarer, tror Shwe. Hun mener at det ikke er farlig å snakke fritt i Myanmar lenger, og forteller at de som bor i byer og områder med internett, til og med har debatter på nettet.
Shwe tror ikke det vil gi folk problemer å snakke om rohingyaer etter at den nye regjeringen i Myanmar kom på plass. Likevel legger hun ikke skjul på at det er et betent tema over hele landet.
– Jeg tror folk er redde for å snakke om rohingyafolket i mediene, og støtte dem. Det kan føre til konflikter mellom folk. Jeg tror det er best å være stille, avslutter Shwe.
Organisasjoner med munnbind
Det er ikke bare privatpersoner som tier. Også veldedige organisasjoner veier sine ord nøye når de uttaler seg offentlig om temaer knyttet til landet, for ikke å risikere å bli hindret i å utføre sitt arbeid.
– Vi må alltid koordinere oss med de som har politisk makt i et land, og det har vært et til dels vanskelig forhold med myndighetene i Myanmar, forteller kommunikasjonssjef i Leger Uten Grenser i Norge, Nils Mørk.
Han viser til en artikkel fra 2014 hvor The Diplomat omtaler Leger Uten Grensers utfordringer i Myanmar. Etter en massakre i landsbyen Du Char Yar Tan i januar 2014, som ifølge myndighetene aldri fant sted, behandlet Leger Uten Grenser 22 skadde personer. I etterkant av behandlingene la myndighetene ned et forbud mot at Leger Uten Grenser skulle få jobbe i Myanmar.
Gjelder også andre land
Etter forhandlinger fikk organisasjonen likevel lov til å fortsette sitt arbeid i landet, men de fikk ikke lov til å utføre prosjektene sine i delstaten Rakhine, hvor rundt 80 prosent av rohingyafolket i Myanmar bor.
– Vi må alltid tenke gjennom hva vi sier offentlig, fordi det kan påvirke forhandlinger med myndighetene, forteller Mørk.
Ikke bare veldedige organisasjoner er redde for å uttale seg om temaet. Også andre myndigheter velger sine ord med omhu når det kommer til rohingyafolket.
– Norge, USA og andre vestlige land er redde for å kritisere Myanmars myndigheter for behandlingen av rohingyaene fordi de ønsker å oppmuntre dem til å fortsette de demokratiske reformene i landet, forteller Aftenposten-korrespondent Rønneberg.
Aung San Suu Kyi, en av Myanmars fremste demokratiforkjempere, støtter ikke rohingyafolkets sak, forklarer Rønneberg. Andre land er dermed splittet mellom å støtte Suu Kyis kamp for demokrati, og det å ta avstand fra myndighetenes behandling av minoritetsgruppen.