Historien om Tøyengata

Siden midten av 1800-tallet har deler av arbeiderklassen holdt til på Tøyen i små leiligheter med lav standard. Fattigdom og dårlige boforhold gjorde livet vanskelig for folk, og slik er det fortsatt for en del av Tøyens beboere i dag. Et av tre barn lever under fattigdomsgrensa, og 60 prosent av innbyggerne bor i et- eller toromsleiligheter. Det ligger over 1000 kommunale boligere i skolekretsen.

Gentrifisering

Gentrifisering er et fysisk, sosialt, økonomisk og kulturelt fenomen i store byer, som innebærer at arbeiderklassestrøk, gjerne nær sentrum, blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper. Samtidig forsvinner den opprinnelige befolkningen, bl.a. på grunn av økende boligpriser i området.

Området ble for første gang gentrifisert på 1980-tallet i forbindelse med byfornyelsen. Da ble det mulig for fattige innvandrere å bosette seg i området. Nå står Tøyen igjen overfor en ny gentrifiseringsprosess, der boligprisene stiger og unge trendsettere med mer penger flytter inn i området.

En av hovedgatene på Tøyen er Tøyengata som strekker seg fra Grønlandsleiret til Munchmuseet. Slik har det vært siden trikken knirket på skinnene i gata der seigmannen slik vi kjenner den ble født.

På Kiellands Dropsfabrikk i Tøyengata mistet Helga Johansen fingeren sin i en lakriskutter en gang på 1970-tallet. Fingerens røde neglelakk lyste opp mellom svarte lakrisgubber. Nå er de gamle fabrikklokalene gjort om til topp moderne leiligheter. 

Her kan du lese historien om Tøyengata.

Rundt Kiellands dropsfabrikk lå en eim av sukker og søtsaker i lufta. På varme sommerdager strømmet barna til fabrikkvinduene når Tøyengata duftet av bringebærdrops og polkagriser. Var de heldige sendte fabrikkarbeiderne hvite kremmerhus med deilige drops ut av vinduene på dropsfabrikken. Noen dager var ikke barna like heldige, og da snek de seg inn i bakgården for å gå på skattejakt etter dropsklumper. Toppen av lykke var å finne et bringebærdrops. Kongen av Danmark ble liggende igjen i bakgården.

– Til å begynne med måtte faren min levere møblene med kjerre. Foreldrene hans drev et småbruk som hadde hest, så når høsten kom og alt av pløying og sånt var over, så lånte han hesten. Han brukte et par dager på å ri tilbake til byen med den. Så om vinteren hadde han altså hest og kjerre. Faren min var veldig flink, men jeg skjønner ikke hvor han hadde lært alt, sier Ødegaard undrende.

Vinduskarmene er malt furugrønne mot den ellers grå bygningen, og lysene fra lysslynger inne blinker ut mot gata. En pakistansk godteributikk holder åpent i Tøyengata 19. Bak disken ligger gule, grønne, rosa og røde biter av klissete konfekt, og fra denne disken kan også dagens tøyenbeboere kjenne duften av godteri når de går i gatene. Madina Sweets har holdt til i Tøyengata i 30 år.​

Da Andreas Bjørn-Hansen overtok lokalet i gamle Kiellands Dropsfabrikk rundt år 2004 var det et stort, industrielt rom som så ut som et gammelt kontorbygg. I 2010 fikk han beskjed om at han måtte flytte ut.

– De hadde solgt bygget, og de som hadde kjøpt skulle bygge om til leiligheter. Så kom finanskrisen og det faenskapet, så da gikk alt i stå. Så skulle de plutselig begynne å bygge disse leilighetene, og da måtte alle flytte ut. Da inviterte jeg 20-30 graffiti-venner og så herpa vi stedet, ler Andreas Bjørn-Hansen.

Tøyen ligger nærme Oslo sentrum, og det gjør det mer attraktivt å bo der. Vidar Trædal flyttet til Oslo i 2006, og til Tøyen i 2010. Han valgte som mange andre Tøyen fordi det er sentrumsnært. Den nyoppussede leiligheten ligger i bygget hvor lakrisen ble produsert i dropsfabrikkens aktive dager. Bare fasaden, den indre trappen og de synlige takbjelkene hinter om at bygget er gammelt. På innsinden er det pusset opp med blank parkett og hvite vegger.

– Da jeg flytta til Tøyen i 2010, var det nok litt rart. Folk kunne finne på å stusse. Sånn tror jeg ikke det er lenger. Det er blitt nokså åpenbart at det kan være fint å bo på Tøyen. Det føltes litt annerledes for bare så kort tid siden, sier Vidar Trædal.