Levde i konflikten - ble journalist
Colombianske Adriana Calderóns oppvekst forteller mye om hvorfor hun ble journalist. Dette er hennes historie.
– Når mine rettigheter ikke blir ivaretatt, blir jeg irritert. Da må jeg si ifra, sier colombianske Adriana Calderón.
Hun er 31 år og flyttet til Oslo for to år siden etter å ha jobbet som journalist i Colombia.
– Fra mitt perspektiv kan man være journalist i Colombia, og man kan finne nyheter og publisere dem, men ofte med begrensninger, sier Calderón.
De største mediehusene i Colombia eies av noen av verdens rikeste menn. Den nåværende presidenten Juan Manuel Santos og hans familie eide lenge den største avisen El Tiempo.
Calderón sier at dette kan gjøre det vanskelig å få publisert kritiske artikler om for eksempel regjeringen.
Selv har ikke Adriana Calderón drevet med kritisk journalistikk, men det var etter en oppvekst tett på konflikt og uro i hjembyen at hun bestemte seg for å bli journalist.
Menneskene forsvant
Calderón var bare 12 år da byen hun bodde i ble rammet av det som blir omtalt som en massakre. Hun forteller at både paramilitære grupper og geriljagrupper kom inn i byen Barrancabermeja i 1998 og begynte å drepe og kidnappe mennesker.
– Folk kom bort på gata og spurte: ”Hvor er familien min? Hvor er faren min? Hvor er søsteren min? Hvor er folk?”, forteller Calderón.
Noen ble funnet torturert og drept, andre hadde bare forsvunnet.
– Og årsaken? De var sivile. De var bare vanlige folk, sier Calderón.
Hun opplevde å ikke kunne snakke med noen, verken kjente eller fremmede. Hun turte ikke gå ut på gata og være sosial lenger fordi hun ikke visste om de hun ville ha snakket med var paramilitære eller gerilja.
– Hvis jeg snakker med deg og du er fra geriljaen, så betyr det at jeg også er det. Så forsvinner jeg kanskje på grunn av det. Det var elendig, sier hun.
Ble engasjert av urettferdigheten
Calderón beskriver seg selv som en samfunnsbevisst ungdom på denne tiden. Hun var nysgjerrig og ble frustrert over at ingen kunne forklare hvorfor folk ble drept, torturert eller kidnappet.
Hun sier mediene på den tiden lagde store sensasjonelle oppslag om hvor mange som var drept, men at det bare ble rapportert overfladisk og kommersielt, og kun fra de store byene. Det var ingen som skrev om de mindre stedene, og det var ingen som skrev om hva som faktisk skjedde.
– Dette er urettferdig, dette må vises, hvorfor snakker ikke nyhetene om det som skjer her? Hvorfor ser jeg ingen ting om Barrancabermeja på TV? Hva er det som skjer?, sier Calderón om spørsmålene hun stilte seg på den tiden.
Svarene var ikke å finne i avisen eller på fjernsynet. Hun ble opptatt av urettferdigheten rundt seg og frustrert på mediene. Derfor ville hun studere journalistikk.
Ingen var trygge
Adriana Calderón forteller om tider i Barrancabermeja på 90-tallet, der ingen var trygge. Særlig journalister var, og er fortsatt, en utsatt gruppe. Hun mener ingen turte å skildre virkeligheten, og at ingen stilte de vanskelige spørsmålene.
– Det var noen journalister i byen som ville gå i dybden på problemene. Ikke for å vise de store titlene, eller hvem som var drept. Nei, det var to eller tre journalister som ville konfrontere problemene. Hva er det som skjer her? Hvorfor dreper dere vanlige folk? Hvorfor?, sier Calderón.
Disse journalistene ble ifølge Calderón drept fordi de visste for mye. Hun sier at det ikke var noen støtte å hente fra andre dersom du ville stå opp mot uretten. Folk var redde, og sto igjen maktesløse.
Dessverre er ikke historien Adriana Calderón forteller oss om journalistene unik. 43 journalister har mistet livet i kampen om pressefrihet i Colombia i løpet av de siste 25 årene, og kampen om pressefrihet er langt ifra ferdig kjempet.
Lagde dokumentarer
Som journalist i Colombia lagde Adriana Calderón flere reportasjer. Hun lagde også en dokumentarfilm om byen hun vokste opp i da hun var student. Da Calderón og noen medstudenter ved universitetet fikk oppdraget om å lage en dokumentarfilm, var valget av tema åpenlyst.
– Jeg ble så lei av vold, så jeg ville vise noe positivt fra den byen som har blitt så ødelagt av vold og konflikt, sier hun.
Filmen "El Resplandor de una Tierra Prometida", eller "Gløden av et lovende land", vant pris for beste informative dokumentarfilm i 2006.
Nå jobber Calderón frivillig for nettavisen Vårt Oslo, og hun skal publisere sin første artikkel i løpet av mai. Hun ønsker å fortsette å jobbe som journalist i Norge, men vil helst bli litt tryggere på språket først.
– Kanskje vi blir kollegaer en dag, sier hun smilende til Journalens utsendte.
