Slik motarbeides den frie pressen i Venezuela
Pressefriheten i Venezuela trues blant annet av at staten kjøper opp mediehus og fengsler myndighetskritiske journalister.
Ifølge en rapport fra Espacio Púplico, en uavhengig organisasjon som jobber for å forsvare menneskerettighetene i Venezuela, var det i fjor 1002 episoder hvor journalister og mediefolk fikk begrenset sin ytringsfrihet. Det er økning på 173 prosent fra året før.
Pressefrihet i Venezuela
- Venezuela rangeres på 143. plass av totalt 180 land på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks for 2018.
- Venezuela har ikke fri presse, ifølge Freedom House.
- Ingen drepte journalister i Venezuela siden 2011.
- De statseide mediene er sensurert av myndighetene.
- De privateide mediene er selvsensurerte av frykt for myndighetene.
- Myndighetene blokkerer og stenger kritiske medier.
- Myndighetene kjøper opp mediene.
Hele 69 prosent av disse hendelsene ble registrert under demonstrasjoner mellom april og juli.
59 mediefolk ble arrestert i denne perioden for formidling av informasjon, mens 61 arbeidere fra pressen ble ranet eller frastjålet utstyr og materialer av sikkerhetsstyrken Policia Nacional Bolivariana, som arbeider for president Nicolás Maduro.
Polarisert dekning
– Det var voldelige tedenser i disse opptøyene, og hver side av mediene fremstilte det som at det var den andre siden som var voldelig. Det var en veldig polarisert dekning av hva som skjedde, sier Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.
Cecar Batiz er redaktør i nettavisen El Pitazo. Han fulgte nøye med under dekningen av demonstrasjonene i 2017.
– Kanalene ga mer tid til myndighetene som kritiserte demonstrasjonene, enn de ga tid til motstemmene, sa Batiz til den Arabiske avisen Al-Jazeera.
Staten kjøpte opp mediehus
– Situasjonen for journalister i Venezuela i dag er nok den dårligste siden demokratiet ble innført i 1959. Bruken av trusler og nye lover fra myndighetene hindrer journalister i å gjøre jobben sin, sier Gustavo Fernandez. Han jobber som journalist i Venezuela
Hernandez sier at kontrollen over mediene har pågått siden tidligere president Hugo Chávez' tid.
– Chávez begynte å kjøpe opp de store mediehusene for å kunne kontrollere mediene. Han startet det man kan kalle for et medie-herredømme i landet, sier Hernandez.
Han forklarer at Chávez gjennom oppkjøpene begynte å kontrollere hva som ble kringkastet på tv og radio. Presidenten sendte skatteinnkrevere til papiravisene, og han arresterte journalister og redaktører som publiserte myndighetskritisk innhold.
– Et kritisk øyeblikk var da Chávez stengte en av de største regjeringskritiske kanalene, RCTV. Det var det som virkelig etablerte herredømmet over mediene, sier Hernandez.
– Hvis Chávez ikke kunne kontrollere noen av mediene, så kjøpte han han dem, sier Hernandez.
Straffer kritikk
Hernandez sier at situasjonen ikke er blitt bedre etter at Nicolás Maduro tok over makten.
– Chávez brukte mediene til å fremme seg selv og landet, men ettersom situasjonen i Venezuela er så dårlig i dag, så driver Maduro med en ren undertrykkelse av mediene, sier Hernandez.
I november 2017 nedsatte Maduro en ny lov mot hat. Denne loven åpner for å gi opp til 20 års fengselstraff til alle som viser hat mot myndighetene gjennom mediene.
Forsamlingen som vedtok loven er en gruppe satt sammen av mennesker tett knyttet til Maduros politiske parti. De hevder at målet med loven er å fremme fred, toleranse, likestilling og respekt.
Stengte nettavis
I januar i år ble loven tatt i bruk for første gang. Redaktør i Diario Región, Yndira Lugo, ble kalt inn til avhør av myndighetene for å ha publisert en spalte hvor de advarte mot et økonomisk sammenbrudd i landet.
Avhørene skjedde etter at spalten ble klaget inn til statsadvokaten av Maduro-tilhengere, skriver Committee to Protect Journalists (CPJ).
– Vi er veldig bekymret over dette. Vi vet ikke hva som kommer til å skje, sier Yndira Lugo til CPJ.
Nettsiden til Diario Región er i dag nede, og på forsiden står det at siden er under konstruksjon.
Systematisk sensur
I tillegg til å true journalister med fengelsstraff, foregår det også en systematisk nedleggelse av medier som publiserer kritisk innhold.
Ifølge den nevnte rapporten fra Espacio Públicio ble det stengt åtte TV-kanaler, 54 radiostasjoner og 17 trykte medier i 2017.
13 nettsider ble angrepet og blokkert, og flere av angrepene skjedde under livedekningen av demonstrasjoner.
Det er Kommiteen for den nasjonale telekommunikasjonen (CONATEL) som står bak blokkeringen av de digitale mediene. CONATEL blir eid av myndighetene, og de slår hardt ned på alle kanaler som ikke er på Maduros side. Dette skjer uten advarsel og uten begrunnelse.
Senker netthastigheten med vilje
Hernandez forteller at nettavisen El Pitazo har opplevd å bli blokkert to ganger det siste året.
– Myndighetene har ikke tatt ansvar for denne blokkeringen, men alt tyder på de står bak, sier Hernandez.
– Internetttilgangen i Venezuela er også en av de tregeste i verden, og det er med vilje. Myndighetene vil ikke at folket skal få tilgang, legger han til.
Det er ikke bare de private mediene som opplever sensur og nedleggelse. Myndighetene bruker vold og trusler også mot de statlig eide kanalene.
Den mest leste avisen, El Universal, ble for eksempel kjøpt opp av det spanske selskapet Epalistica. De ansatte Jesús Abreu Anselmi som styremedlem. Ansemli er tidligere infrastrukturminister og venn av Diosdado Cabello, som sitter i nasjonalforsamlingen.
På Reportere uten grensers nettside kan man lese om hvordan Fagforeningen for presse i Venezuela (SNTP) raskt kunne melde om rapportert sensur innad i avisen etter overtagelsen.
Lite tilgang til papir
Myndighetene eier også avistrykkeriene, så de trykte mediene har liten tilgang til papir, så de mister dermed muligheten til å publiserere stoffet sitt.
Hernandez trekker frem den manglende tilgangen til avispapir som en av de verste situasjonene for mediene i Venezuela akkurat nå.
– Mange ikke-statlige aviser rundt omkring i landet blir tvunget til å legge ned fordi de ikke får trykket og solgt avisene sine, sier Hernandez.
– Flere av de som bor i de små byene har ikke tilgang til tv eller internett, så uten avisene får ikke innbyggerne den informasjonen de trenger, legger han til.
Stenger grensene
Maduros regjering har også gjort det vanskelig for internasjonale medier å komme inn i landet. Utvisning og konfiskering av utstyr er blant annet det journalister opplever når de prøver å dekke situasjonen i Venezuela.
1. september 2017 var det annonsert en protest, og i forkant av den var det flere utenlanske journalister som dro til Venezuela for å dekke saken.
Journalistene Teresa Bo, Lagmi Chávez and John Holman fra Al-Jazeera TV ble utvist dagen etter at de kom, mens Marie-Eve Detoeuf fra den franske avisen Le Monde ble stoppet på flyplassen, skriver Reportere uten grenser.
To brasilianske journalister, Leandro Stoliar og Gilzon Souza de Oliveira, ble arrestert av myndighetene og avhørt i ti timer. Til Reportere uten grenser fortalte de at de ble kalt terrorister og truet med livstid i fengsel. De ble til slutt utvist av landet, men ikke før utstyret deres var blitt konfiskert.
– Jeg følte meg som en fange, en kriminell, uttalte Stoliar, ifølge Reportere uten grenser.
Den 15. februar 2017 blokkerte myndighetene spansk CNN etter at de dekket en sak om pass-svindel ved den venuzelanske ambassaden i Baghdad.
Nektes offentlig informasjon
Tilbakeholding av offentlig informasjon er også med på å gjøre det vanskelig for journalister å skrive om det som skjer i Venezuela. Hernandez sier at det er lite offentlig data som blir gjort tilgjengelig for folket.
– Myndighetene nekter å frigjøre offentlig informasjon, slik som statistikker om helse, krim og økonomi, sier Hernandez.
– For en tid tilbake var det et utbrudd av malaria i landet, men myndighetene slapp ingen tall eller informasjon om situasjonen, forklarer han.
Hernandez legger til at utfordringene med selvsensur og frykt for å bli arrestert har mye å si for at folk ikke blir informert.
– Folk er redde for å snakke om det som skjer i landet. Spør man myndighetene om det som skjer, sier de bare "ingen kommentar" fordi de er redde for å miste jobben, forklarer Hernandez.
– Alle vet at det er problemer i landet, men myndighetene vil ikke at du skal bli informert om det. De sier det bare er propaganda, sier han.
