Kommentar Catalonia; Spanias problembarn

Landegrenser er ut, og varer, kultur og folk skal helst flyte fritt. Hva er det katalanske separatister har misforstått? Er Catalonia bare en opprørsk tenåring, med et enormt behov for å markere seg overfor familie og slekt?

For fire år siden flyttet jeg til Barcelona, Catalonias hovedstad, med et eneste formål; jeg skulle lære meg spansk flytende og lære Spania og spanjoler å kjenne – en drøm jeg hadde hatt lenge. Lite ante jeg at det var katalansk språk, kultur og selvstendighetskamp som kom til å fange min oppmerksomhet.

Jeg reiste ned til Barcelona med de samme holdningene og fordommene jeg tror mange nordmenn, med en interesse for Spania, har; «katalansk er bare en spansk dialekt», «katalanere ønsker kun selvstendighet fordi regionen deres er rikere», og min irritasjon var stor over at alle skilt og samtaler var på et annet språk en det jeg ønsket å lære meg. Jeg klarte ikke å forstå meg på den opprørske tenåringen som snakket et språk jeg ikke forstod, kun var interessert i seg selv og som konstant klaget over den strenge moren med separasjonsangst. Men hvis jeg skulle få noe som helst ut av mitt opphold hadde jeg kun et valg – jeg måtte lære Catalonia å kjenne. 

Jo mer man setter seg inn i Catalonias historie og selvstendighetskampens forløp, desto mer forståelse får man for markeringsbehovet. For å gjøre en lang historie kort; 

Er Catalonia bare en opprørsk tenåring, med et enormt behov for å markere seg overfor familie og slekt?

Catalonia er autonom region som ligger nord-øst i Spania. Med egne demokratiske institusjoner, var Catalonia selvstendig fram til år 1714. Siden den gang har regionen opplevd ulik grad av selvstyre som del av Spania. Under Francos diktatur fra 1939 – 1975 var Catalonia fratatt all autonomi, og all utøvelse av katalansk språk og kultur var totalforbudt. Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringen av demokratiet, økte bruken av katalansk, og regionen fikk igjen tilbake en autonom status, med egen regjering og parlament, under det spanske kongeriket. Catalonia er en av landets rikeste regioner og står for 19 prosent av Spanias BNP. Regionen kalles derfor «Spanias fabrikk».

Ønsket om selvstendighet har siden 1714 vært en betydelig del av katalansk politisk liv, men nådde et toppunkt i 2010. Da ble Catalonia nektet en fornyet autonom status, som omtalte regionen som nasjon og skulle gi katalanske myndigheter økt selvstyre. Vedtaket om å nekte den nye statusen utløste en omfattende uavhengighetsbevegelse. 

Katalanske separatister er nå lei av å være fabrikk for Spania, et land som har vært hjemsøkt av økonomisk krise og korrupsjon, uten å få annerkjennelse for sin særegne identitet. I november 2014 forsøkte katalanske separatister å arrangere en folkeavstemning. Med stort press fra spanske myndigheter måtte selve ordet folkeavstemning omformuleres til «konsultasjon», og avstemningen hadde kun symbolsk betydning. Flertallet stemte for selvstendighet, men valgdeltakelsen var lav.

Dette stoppet ikke separatistene, og 1. oktober 2017 fant den mye omtalte, grunnlovsstridige folkeavstemningen sted i Catalonia. I følge den spanske grunnloven kan ingen regioner søke selvstendighet fordi Spania er en «udelelig nasjon». Folkeavstemning førte til politivold, den katalanske presidenten flyktet til Belgia og i Madrid sitter nå tolv katalanske politiske ledere i en rettsal, tiltalt for oppvigleri, opprør og misbruk av offentlige midler.

Som rykende fersk journalist var jeg selv i Barcelona under folkeavstemningen i 2017 og skulle få min første artikkel på trykk. Etter å ha vært vitne til volden, kaoset og de voldsomme følelsene under den historiske oktoberdagen, ble det for alvor klart at dette ikke var et unødvendig påfunn, ei heller et tåpelig skrik om oppmerksomhet; dette var, og er en kamp for demokratiet. 

Samtidig som det er naturlig å stille spørsmål om hvorfor mange katalanere ønsker selvstendighet, er det også naturlig å undre seg over hvorfor ikke Spania lar Catalonia stemme over sin egen framtid. I 2014, et par måneder før Catalonia skulle gjennomføre sin første ulovlige folkeavstemning, kunne skottene gå til urene for å stemme om deres framtid skulle være med Storbritannia eller ikke.

Den britiske statsministeren og skotske førsteministeren møtte hverandre med respekt og forståelse, og debatten rundt spørsmålet om uavhengighet for Skottland var generelt sett åpen og saklig. Resultatet av folkeavstemning var et samlet Storbritannia; skottene stemte mot selvstendighet. I mange år viste målinger at det var dette som ville blitt resultatet i Catalonia også. Så hvorfor har ikke det samme vært mulig i Spania? Og hvorfor tror Spania det vil være mulig å oppdra Catalonia ved hjelp av vold og ignorering? 

Det kan virke som om paragrafen i den spanske grunnloven, som omtaler landet som udelelig, er hellig. Den trumfer både selvbestemmelsesretten og menneskerettighetene. Kan man virkelig, i dagens Europa, karakterisere en demokratisk folkeavstemning som ulovlig? Kan man forsvare politivold mot en menneskerettighet, med at et land er og forblir udelelig? Og kan man fengsle tolv politiske ledere i over ett år uten dom?

Som journalist skal man være objektiv, og det er legitimt å mene at et selvstendig Catalonia ville vært en økonomisk katastrofe for Spania og regionen selv. Man kan til og med argumentere med at løsrivelse i det 21. århundret er unødvendig og lite bærekraftig i en globalisert verden. Men man kan ikke forholde seg objektiv og nøytral til vold, urettferdighet og mangel på respekt. 

Hvorfor bør Norge være et selvstendig land? 

Nasjonalisme er i vinden på̊ det europeiske kontinent. Flere land ønsker seg ut av multinasjonale institusjoner som EU, og mange regioner krever selvstendighet. Vi har sett gjennom historiske valg de siste årene hva som skjer når en gruppe føler seg oversett og undervurdert. Det fører til sjokkerende og voldsomme omveltninger i samfunnet. Å nekte katalanerne å stemme over sin egen framtid vil ikke roe ned den opprørske tenåringen. Det vil kun gi mer drivkraft og motivasjon til å få viljen sin. I dagens Europa er dialog og samarbeid viktigere enn noen gang, men også annerkjennelse av hverandres ulikheter. 

Etter folkeavstemningen i Catalonia i 2017 sa Erna Solberg at situasjonen i Spania måtte løses «internt» og at dette ikke var et problem EU og andre europeiske land kan involvere seg i. Få nordmenn vil være uenig i denne påstanden, men da har vi glemt en viktig del av vår egen historie.

I samtaler med katalanske separatister får jeg alltid det samme svaret når jeg spør hvorfor de ønsker selvstendighet; «hvorfor ønsket Norge selvstendighet. Ville du foretrukket å være i union med Sverige?». Vi skal ikke glemme at Norge også var en opprørsk tenåring som ville løsrive seg fra dominerende foreldre. Om du fortsatt mener at et ønske om å stemme over sin egen framtid er et påfunn, og at Catalonias kamp er som en tenåring i opposisjon, spør deg selv; hvorfor bør Norge være et selvstendig land?