Kommentar Et stoppested langs veien
Da jeg først reiste til Vang, var det med en tanke om at vi gjemmer vekk innvandrere på øde steder. Det jeg møtte var noe helt annet.
Vang i Valdres. Et sted du muligens har kjørt forbi en gang, på vei til hytta. Kanskje smilt litt av skiltet ved bensinstasjonen som lystig spør om du har møkjit bil, eller er litt svåltjin. De store, men ensomme fjellene. Og kanskje sett en gutt eller to, på en snødekt vei uten vinterjakke. Hvordan kunne du vite, i det du suste forbi i bilen din, at mange menneskene i denne lille kommunen er med å skape en bedre fremtid for dem?
Under flyktningkrisen i 2015, ble kommuner rundt om i Norge oppfordret til å ta imot så mange flyktninger de hadde kapasitet til. En av kommunene som gjorde dette, var Vang. De hadde allerede et asylmottak, som nå har vært drevet i tjue år. En bragd i seg selv, da mottak ofte mangler langsiktighet, men startes opp og legges ned.
Et av tiltakene Vang gjorde var å starte opp Gullringen, et bofelleskap for enslige mindreårige asylsøkere. Et lite lysegult trehus, som skulle ta vare på unge, sårbare mennesker, gi dem omsorg og ruste dem for en hverdag som fungerende samfunnsborgere.
Vang kommune har rundt 1600 innbyggere, med store avstander mellom hvert hus. På godt norsk, relativt øde. Hvis du skal ha noe som ikke selges på den lokale Coopen, må du kjøre de femti minuttene det tar å komme seg til Fagernes. Kan man integrere flyktninger her, da?
Innbyggerne i Vang vet hva man snakker om, når politikerne bruker ord som «integrering», «inkludering» og «mangfold». De gjør den viktige jobben vi liker å si noe om, men som vi ikke vet hva krever. Organisering, og en evne til å se mennesket, og dets evner til å være mer enn situasjonen sin.
Men hvis du drar i svømmehallen på onsdager og torsdager (det er bare da det er åpent) kan du se barn fra hele verden som leker og svømmer sammen. Hvis du drar på læringssenteret kan du møte en stolt fotojournalist fra Kosovo med politisk asyl, som skriver saker og tar bilder for lokalavisen, og får gnister i øynene når han snakker om det.
Hvis du besøker Gullringen, kan du oppleve hvordan syv ansatte gjør det de kan for å hjelpe unge mennesker, deler av vår fremtidige generasjon, til å trosse savn og vanskelige følelser, ta en utdanning, klare seg selv. Ikke bare gjennom en strukturert plan, men med en omsorg som ikke kan skrives inn i et Excel-ark. Det kan virke som et lite lokalsamfunn ikke nødvendigvis isolerer, men tvinger mennesker til å møtes. Det er ofte da vi opplever at vi nettopp bare er mennesker alle sammen.
«Da jeg kom hit, skjønte jeg ingenting. Hva skulle jeg gjøre her? Det var jo bare fjell.»
Jeg skal ikke snakke på vegne av alle innvandrere i Vang. Det kan godt hende mange føler på å sitte fast på et lite sted. En av dem som slet i begynnelsen, var Emran, en av guttene på Gullringen.
«Da jeg kom hit, skjønte jeg ingenting. Hva skulle jeg gjøre her? Det var jo bare fjell.»
Nå har det endret seg. Han fikk beskjed av boleder Erik om å være aktiv. Han ble tatt med på klatring. De gikk tur, øvelseskjørte. Han fikk en besøksfamilie, som han nå bare omtaler som «sin norske familie».
Hverdagen til Emran skiller seg nok ikke sånn ut fra de andre ungdommene i Valdres. Han spiller fotball og PlayStation. Trener styrketrening på Gnist treningssenter. Gjør lekser. Har en drøm om å bli barnehagelærer. Han føler seg nyttig. Han har en plass i samfunnet i Vang.
Skal vi hindre radikalisering eller isolering, er vi nødt til å tenke på enkeltmennesket. Alle har et behov for å ha en nytteverdi. Det ser ut som Vang kommune har forstått dette.
Boleder for Gullringen ønsket at vi skulle formidle historiene til de guttene som ikke hang på kjøpesenter eller bedrev kriminalitet. For han var det viktig å vise at innvandrerne også er en ressurs i samfunnet vårt. For selv om vi ønsket å lage kritisk journalistikk, kunne vi ikke finne en innbygger som sa at de nyinnflyttede ikke bidro med noe til lokalsamfunnet deres.
Det er vanskelig å lære av gode eksempler, hvis de ikke trekkes frem i lyset.
Det betyr ikke at vi ikke møter store utfordringer når vi skal integrere. Men det er vanskelig å lære av gode eksempler, hvis de ikke trekkes frem i lyset. Og når kommuner mottar milliarder for å kunne bistå med tilbud, er det desto viktigere at det ikke gjennomføres fordi man må, men fordi det ligger et ønske om å skape en endring.
Så neste gang du kjører forbi Vang til hytta, neste gang en politiker snakker om hvordan vi skal integrere, vit at det kreves mennesker for å hjelpe andre mennesker. Og at et lite sted med kun en Coop-butikk kan utrette en forskjell.