Kommentar Lykkelig uvitende

Langt oppe på fjellet i Nepal, så høyt opp at wifi tilkoblingen for lengst har tatt slutt, sitter et gammelt ektepar i en jordhytte. Mellom dem brenner et bål, og på bålet stekes grønnsaker de selv har dyrket. Her lever de. Langt fra ordentlig helsehjelp og butikker. Her vil de leve. I deres paradis.

To uker senere setter en nordmann sine ben på norsk jord for første gang på en måned. Frisk norsk luft. Ordentlige toaletter. Trygghet - kunnskapen om at du nå er i et land der ting kan gå enormt dårlig, der helsen kan svikte og jobben briste, men du vil likevel ha mat på bordet og tak over hodet. Lykke.

Hva er egentlig lykke? Og hva gjør en lykkelig?

Nepal er et av verdens fattigste land, i motsetning til Norge. Likevel skårer ikke Nepal blant de laveste på verdens lykkeindeks for 2019. Der havner landet på nummer 100 av 156. Norge på sin side er rangert som nummer tre bak Finland og Danmark. Nepal er blant de 50 landene i verden der lykkeutviklingen har vært mest positiv fra 2005-2008 til 2016-2018.

I et land der store deler av befolkningen lever utelukkende av det de selv dyrker, er fattige og en stor andel av befolkningen er underernærte, er det likevel mye glede, lykke og nestekjærlighet. Mange lengter til utlandet, til utdanningsmuligheter i Vesten, likevel har mange nepalesere en stor kjærlighet til sitt moderland, og deres levemåter.

Stiller du spørsmålet: Hva er din drømmejobb, så svarer folk at de ikke vet. Tradisjonelt jobber kasteløse, de som er aller lavest på rangstigen, enten som skreddere, skomakere eller smeder. Dagene er lange og arbeidet er tungt. Likevel drømmer de ikke om noe annet. “Hvorfor?” spør du. “Fordi det er alt jeg vet” svarer de.

I en verden der folk er klar over hverandre på måter som var vanskelig å forestille seg for bare et århundre siden: man utvikler en slags global bevissthet og samvittighet nesten overalt. Likevel forblir globale utsikter forankret i ens egen verden av erfaringer, noe som innebærer at det finnes mange lokale globale verdener.

Alle mennesker tolker, forstår og oppfatter virkeligheten ut fra sin kulturelle bakgrunn. I møte med nye kulturer rangerer vi de utfra våre verdier. Som vesteuropeer fra rike Norge er du godt vant. Populært sagt er du født med en gullbillett i hånda. Det er likevel ikke ubegrensede antall gullbilletter i verden, noen er født uten. Mange er født uten. Heldigvis er det mange av dem som ikke er kjent med hvilke tilbud og muligheter denne billetten bringer med seg. Heldigvis er mange uvitende om hvor elendig deres livssituasjon er på verdensbasis.

De vet kanskje ikke hvor urettferdig det er å ikke kunne sende barna sine på skole og ikke ha nok mat. De livene mange i Nepal lever er svært tunge, og med begrensede muligheter er det vanskelig å bedre sin egen situasjon. 

De fleste vil argumentere mot at uvitenhet er positivt. Kunnskap er tross alt det som driver samfunnet videre og fører til utvikling. Når vi snakker om hvordan vi skal løfte de fattigste delene av verden er kunnskap et nøkkelord. Hvis man ikke vet hvilke muligheter som finnes der ute, og hva slags liv man kunne hatt, er det nok også vanskelig å klatre på den sosiale stigen.

Det blir nok også lettere å akseptere elendigheten man lever i. 

Kan det å ikke vite være noe av det som muliggjør lykke selv på de stedene der elendigheten er stor?

Så tilbake til lykke som begrep. Lykken er subjektivt og flyktig. Hva som gjør deg lykkelig kan endres fra dag til dag, fra hvor du er i livet og fra hvor du befinner deg. For en 20-åring i Norge kan det å kjøpe seg et klesplagg gi en lykkefølelse, den er som regel kort, men følelsen er der. For en 20-åring i Nepal kan det å stå opp klokken fem for å gå på skolen gi en følelse av lykke. De færreste jevnaldrende i Norge vil dele denne følelsen.

Noen lykkefaktorer er mer stabile og forankret i allmenne behov, som det å ha en familie, å bli akseptert og føle at man hører til noe sted. Det vil nok både nordmenn og nepalesere være enige om.

Men hvorfor er det sånn at det noen tar for gitt er det som gir andre lykke? Svaret er nok ganske enkelt at man har forskjellige referansepunkter, og er vant med forskjellige ting. Mange nepalesere, trolig de aller fleste, har aldri vært utenfor landets grenser. Kontakten med omverden kommer stort sett fra turister eller medier. Dermed vil kunnskapen om andre land være begrenset. Det er nok ingen aha-opplevelse at Norge er et land der sikkerhetsnettet er stort og mulighetene mange, men hvor store kontrastene er - det er det kanskje ikke så mange nepalesere som vet.

Kanskje er det nettopp det som gjør at man kan være lykkelig og tilfreds med sitt liv når man har så lite i en verden der mange har så mye. Kanskje er det å være lykkelig uviten det beste man kan være.