Sliter med selvsensur
Den statlige kontrollen skaper utfordringer for russiske journalister.
– Hvis vi snakker generelt må vi skille mellom to ulike typer journalister i Russland, sier Inna Sangadzhieva, Russland-rådgiver for Norske Helsingforskomité.
– De som jobber uavhengig, og de som jobber i statskontrollerte medier, utdyper hun.
Sliter med selvsensur
Sangadzhieva sier det er vanskelig å drive god journalistikk i Russland på grunn av statens kontroll, og hun mener det er noe som henger igjen fra Sovjet-tiden.
– Journalistene velger ulike plattformer og fremgangsmåter. Det er nesten som om man velger leir. For mange journalister er selvsensur et problem, spesielt når redaksjonen blir kjøpt opp, og det oppstår en splittelse blant journalistene der, sier hun.
– Noen journalister vil tjene ytringsfriheten og vil ikke bli sensurert, andre journalister blir på grunn av penger, men må da sensurere seg selv, sier Sangadzhieva, som selv vokste opp i den russiske republikken Kalmykia.
– Min observasjon er at aviser med ryggrad overlever. Mens de som blir kjøpt opp for propaganda mister hele sin troverdighet, sier hun.
Følte seg fri som frilanser
– Det er mye hat blant journalister nå, særlig fordi det er journalister som alltid skriver «bare gode» og «bare dårlige ting». Jeg tror de begge gjør feil. Personlig vil jeg være uavhengig, og føler jeg litt press, så slutter jeg, sier den russiske journalisten Ektarina Vinokurova til Journalen.
Hun jobber nå for statseide RT, og har tidligere jobbet for Gazeta Ru, den frie avisen Znak.com og som frilanser.
Vinokurova opplever det ikke som at staten eier og regulerer alle mediene i landet.
– Jeg anser oppfatningen om at russiske myndigheter har 100 prosent eierandeler i mediene som en myte. Jeg har jobbet som frilanser i ulike medier, og jeg hadde ingen problemer fordi mine synspunkter alltid ble publisert i bloggen min, sier hun.
– Ekstra utstatt
Frilanstilværelsen i Russland er langt fra trygg, forklarer Eva Stabell, som jobber med internasjonalt arbeid i Norsk journalistlag.
– For det første er det avhengig av hvor de jobber og hvem de leverer til. I de aller fleste mediene får du ikke skrive sannheten, alt må siles og vurderes, sier hun.
– Veldig mange er frilansere fordi ansettelseskravene er svake. Samtidig er de ekstra utsatt, ettersom de ikke har en redaktør og redaksjon i ryggen, sier hun.
Stabell underbygger dette ved å vise til at det er blitt vedtatt 25 lover de siste åtte årene som alle begrenser hva man kan si uten å bli straffet for det.
Under koronakrisen er det for eksempel blitt vedtatt en ny lov om at man blir fengslet om man skriver noe som ikke er sant.
– Om man er frilanser får man kanskje ikke jobb igjen, om man jobber i en redaksjon mister man jobben. Nå er det verre enn tidligere, sier Stabell.
Kontroller tv-sendingene
Robert Wallace Vågan er professor i medievitenskap, journalistikk og interkulturell kommunikasjon ved OsloMet, og han bekrefter Stabells inntrykk.
– Russiske journalister opplever at det er farlig å utfordre myndighetene og å drive kritisk journalistikk, sier han.
På grunn av sensuren har blant annet nettavisen meduza.io valgt å operere fra Riga i Latvia for å kunne etablere et uavhengig mediehus.
– Der er det noe større frihet i sosiale medier, men etter hvert er sensuren også der blitt merkbar, sier Vågan.
